Med feriemånedene foran oss, kom jeg forleden dag på denne noe spesielle bilturen som jeg og Marianne, en venninne, hadde for omtrent ti år siden. Vi hadde vår første langtur med bil på egenhånd. En tur vi sent vil glemme …

Min eldste datter som var ivrig på Taekwondo fronten, skulle på sin årlige treningsleir i Surnadal. Surnadal er ikke akkurat verdens eller Norges navle for den saks skyld. For de som ikke vet hvor det er, så ligger det en plass mellom Molde og Trondheim på vei nordover.

Jeg hadde vært der en gang tidligere i samme ærend, men denne gangen skulle jeg og Marianne kjøre turen alene sammen med 4 unger i baksetet. Det lot seg gjøre siden jeg på den tiden hadde en Chevrolet Starcraft, noe som var veldig praktisk for 2 jenter og 4 unger på tur med alle de pakkenellikene det medfører.

Turen oppover gikk veldig greit, selv om vi følte at vi aldri kom frem. Vi kjørte og vi kjørte og vi kjørte. Og i CD-spilleren stod Ronan Keating og denne sangen her ble spilt om og om igjen til vi til slutt drev ungene til vannvidd og de ba oss tynt om vi ikke kunne vææære så snill å spille noe annet

Frem kom vi da omsider. Vi hadde en flott uke med strålende sol på denne fine stranden

og nøt en lat husmorferie en hel uke til endes.

Hjemturen herfra var det dette innlegget egentlig skulle handle om. Med den lange bilturen oppover i bakhodet hadde vi studert kartet møysommelig før vi skulle hjemover og funnet en masse «snarveier» over diverse fjelloverganger som vi fant ut ville spare oss for masse tid.

Det vi glemte å se etter på kartet, var at dette var ikke vanlig Europavei eller fylkesvei for den saks skyld. Dette var grusvei kilometer på kilometer og standarden var ikke akkurat fantastisk. Støvskyen stod etter oss der vi for avgårde på grusveiene der oppe. Det gikk vel etterhvert opp for oss at dette ikke hadde vært noe sjakktrekk, men å snu var ikke et alternativ. Så på vaskebrettveier og 7 % både opp og nedstigninger, så kjørte vi avgårde med freidig mot. Chevroleten som på dette tidspunktet nærmet seg 10 år fikk ristet seg skikkelig, men det var jo en solid bil og jeg kjørte avgårde det bil og veier kunne tåle, trodde vi.

Omsider nede fra den primitive fjellheimen og med asfalt under hjulene igjen, var det noe som ikke helt stemte. Noen varsellys i dashbordet fortalte meg at her var det skjedd noe. Og jepp, turen hadde rystet det elektriske anlegget såpass at det var dårlig kontakt både her og der og sikringene poppet som popkorn etterhvert som vi kjørte.

Det var enda dagslys så det var jo ikke kritisk på noen måte, men det er nå en gang påbudt med kjørelys i dette landet, så vi kjøpte noen sikringer og skiftet underveis etter som de røk.

Men, det var jo en lang tur vi hadde foran oss og selv om det er sommer så innhenter mørket deg en gang på veien, så også oss. Klokken var passert midnatt når vi var på vei mot Lærdalstunnelen. Nedover dalene her mistet vi lyset nok en gang og nå var vi tom for sikringer. Ingen døgnåpne bensinstasjoner i mils omkrets og valget stod mellom å stoppe opp og sove i bilen til neste morgen eller kjøre videre uten lys. Og da mener jeg ingen lys. Ikke frontlykter, ikke bremselys, ikke blinklys no nothing.

Det var lite fristende å utsette hjemkomsten med såpass mange timer som en overnatting ville medført, og det var enda litt lys så vi kunne se veien. Vi visste jo også at om ikke så lenge ville det komme bedre veier med veilys og at det ville være lite trafikk nå på natten, så vi valgte å fortsette. Et lite stykke før Lærdalstunnelen kom vi bak en buss, noe som passet oss perfekt, for da kunne vi kjøre etter lysene hans og vi satset vel egentlig på at han skulle vår vei, men like før tunnelen svingte han av og skulle en helt annen vei. Pokker, hva gjør vi nå da ? Tunnelen var jo ikke noe problem, den er jo godt nok opplyst, men når vi kom igjennom der var vi lost uten veilys på veiene.

Løsningen var å stå og vente på neste bil som kom kjørende og skulle vår vei. Vi slapp å vente så veldig lenge. Plutselig dukket det opp en Volvo stasjonsvogn som kjørte forbi oss og inn i Lærdalstunnelen. Da var det bare å legge seg på hjul. Nå er det gjerne på sin plass å fortelle litt om denne Chevrolet Starcraften. Den var helt svart og hadde egentlig litt sånn gangster look, så jeg kan bare tenke meg hva sjåføren i Volvoen tenkte der vi la oss på hjul bak oppover tunnelen UTEN lys…

Vi kunne jo ikke risikere å miste ham på veien, han skulle jo være lysene våre (men det visste jo ikke han stakkars), så etter tunnelen måtte vi omtrent ligge klistret bak ham for å ikke miste lysene. Og den Volvoen har neppe blitt kjørt så hardt hverken før eller siden. Med en mystisk gangsta Chevy på hjul etter seg gikk det unna oppigjennom, og vi måtte bare henge på som klister.

Tenker han var glad da vi svingte inn på den døgnåpne bensinstasjonen like før Voss for å kjøpe nye sikringer.

Med en håndfull nye sikringer, og nå lys på bilen, gikk veien videre som en lek. Helt til vi kom til Vossevangen og satt på langlysene igjen. Da sa det «kaboom» og alt ble beksvart, i 80 km/t. Fikk satt på nødblinken så jeg hadde litt lys å styre etter og så hvor bilen lå på veien. Nå skjønte vi ihvertfall når sikringen gikk, så etter å ha fomlet en ny sikring på plass i mørket så hadde vi ihvertfall kjørelys resten av veien om ikke langlys.

Jeg, som vanligvis blir dautrøtt av å kjøre bil på natten og har en tendens til å ville sovne bak rattet, hadde hele veien frem til nå vært lys våken (regner med det kom av spenningsmomentet og behovet for å ha konsentrasjonen på topp under ekstremsport kjøringen i løpet av dagen).

Nå når alt ble «comfy» og safe igjen, begynte imidlertid øynene å glippe som vanlig og det gikk senere og senere. Jeg hadde en høyst oppegående og våken Marianne ved siden av meg som passet på at jeg ikke sovnet og hun beordret minst 4-5 stopp og hodet konstant ut vinduet for å våkne den korte kjøreturen fra Voss og hjem til Askøy.

Men, hjem kom vi da omsider ut på morgenkvisten. Vi to voksne med fyrstikker på øynene og en haug med uforskammet friske og opplagte unger som hadde sovet seg gjennom hele turen. En ny dag kunne begynne, gjeeeesp …

Jeg ble ihvertfall kurert for lange bilturer en stund etter dette ….