Ihvertfall hvis du er utstyrt med min fantasi …
Begynte rimelig trått i dag. Gikk første 5 minuttene hjemmefra og i retning Ask. De første 5 minuttene med løping var også litt treig i dag. Men det er egentlig sånn det alltid kjennes ut når jeg tenker etter. Leggbein kalde som istapper som kjennes ut som de kan briste når som helst, du føler at absolutt alt disser på kroppen der du forsiktig jogger deg bortover hovedveien… Men SÅ er plutselig alt dette borte og kroppen tar over hjernens negative tankegang. Så da er det bare å springe på så lenge hjernen holder seg avkoblet.
Men, når du skal løpe på en sånn vei som til Ask som ihvertfall i starten er med livet som innsats. Smal vei og ingen fortau, så må du tenke strategisk i tillegg. Nytter ikke å løpe med nesen i asfalten her som jeg pleier å gjøre ellers. Her må du ha refleksene i orden, for plutselig må du hive deg ut i grøften og opp etter en fjellvegg for å unngå å bli flatet av en lastebil som kommer rundt svingen. Ble en del sånne krumspring i dag. Men, det holder fokuset ditt borte fra at du har vondt en plass eller to eller at du begynner å bli sliten. Du må fokusere fullt og helt på å unngå å bli truffet en eller annen gang på veien, rene flipperspillet…
Da var det litt deilig å kunne ta av på Ask og løpe innover i Lien, endelig freden og roen. Litt godt å slippe å bli jagd av biler og. Et stykke innover tar jeg igjen en jogger. HØRTE DERE DET DERE ???? Jeg tok igjen en annen jogger !!! Da skal jeg si at jeg ble lett i stegene. Den bakken har aldri gått så easy pisi noengang før. Jeg følte meg som den reneste Northug opp de siste motbakkene før målgang i Holmenkollen. Manglet bare kollenbrølet. What a feeling .. Men, jeg var ikke verre på det enn at jeg sendte masse positive tanker til hun jeg løp forbi med ønske om snarlig bedring av formen.
Selv om dette gav meg et kraftig påfyll av energi og det ble noen ekstra dansetrinn når jeg kom på toppen der, så kjente jeg at dette kom til å bli en lang tur når jeg nærmet meg halvveis inn i Lien. Og, jeg hadde jo ikke akkurat busspenger på meg, så jeg var nødt til å komme meg hjem på egne ben.
Å gå var ikke et alternativ, for det har jeg ikke tid til, dessuten ville det være et FOR stort nederlag …
Det neste jeg traff på inne i dypeste skauen, var en huskatt. Jeg skvatt litt idet den hoppet frem ved siden av meg på stien. iPoden min står jo på fullt, så jeg hører ikke et kvidder. Tenkte på det der jeg løp, jeg kunne sikkert hatt et helikopter svevende over meg uten å høre en døyt før jeg merket vindtrykket fra oven …
Katten var sort med hvite tegninger i ansiktet. Jeg vet jo at katter går langt hjemmefra, men om noen vet om noen som savner en, så går det altså en rundt ute i skogen der.
Men, så begynte litt nedoverbakker og jeg fikk min fulle hyre med å ta ut så best jeg kunne nedover også, har hørt at det skal være veldig bra …
Litt nedi den ene bakken ser jeg med «mine øyne» et overkjørt pinnssvin. Men, jeg er jo på en skogsvei langt ute i skauen kommer jeg plutselig på, så det kan ikke stemme og når jeg kommer nærmere viser det seg å være en mosedott. Med min humor, den typen som jeg velger å holde for meg selv, så ble det da til at hun eller han må ha løpt noe inn i granskauen fort for å klare å «kjøre» over et pinssvin …
Nå nærmer jeg meg slutten på Lien og det gjenstår bare den siste oppoverbakken før jeg er på Ravnanger og kan begynne på landeveien hjemover igjen. Oppover denne bakken skinner solen og denne sangen kommer på
What a waste forresten, Ricky Martin altså ….
Men sangen gjør sitt den og hun som stod nederst i bakken og hadde seg en velfortjent røykepause fra en eller annen barnehage i området, stod sikkert bare å ristet på hodet i det jeg begynte på mine trinn oppover bakken i takt med musikken. Men pytt sann, jeg er kamuflert med caps langt ned i pannen OG solbriller, så hun hadde ikke kjent meg igjen uansett 😉
Resten av turen går på asfalt via Haugland og en frosk på det smale fortauet (der ble turens tigersprang utført) og Steinrusten.
Steinrusten ja, det er jo et kapittel i seg selv. Den bakken ser så slakk og grei ut når du kjører bil … Det er 80-sone og akkurat passelig bakke til å få blåst ut litt oppover, så ikke bilen blir reint daukjørt her ute på Askøyveiene …
Jeg fikk IKKE blåst ut noe som helst oppover der i dag. Bakken ville INGEN ende ta. Med en mil i beina allerede, så var det en prøvelse å ikke begynne å gå. Men jeg klarte den til slutt fremdeles løpende, fordi jeg visste at når jeg var oppe her, så var det mest nedover og bortover igjen og jeg var snart hjemme.
De siste kilometerne var en lidelse for beina. Mine nye løpesko er sikkert helt supre, men ikke til mine bein. Nok et bomkjøp. Jeg må nok ut og finne meg et par helt vanlige joggesko på sportsbutikken som er lik de som jeg har brukt til nå. Eneste løsningen ellers blir det ikke mange løpeturene fremover…
Noen siste spretthopp ble det og opp bakken til huset her inspirert av
Avsluttet med 50 utfall på hvert ben, stepp i trappene 50 på hver fot, en sang med shake/zumba (har overbygget terasse der ingen kan se meg altså), 20 armhevinger og masse utstrekking.
Så nå er jeg passelig gele i beina, MEN det ble ny rekord i dag, det kom som en pluss i boken når jeg stoppet Runkeeperen idet jeg avsluttet løpeturen. Jeg hadde med vilje slått av varslingen som du kan få på hver kilometer du har løpt, sånn at det skulle bli en big surprise idet jeg kom hjem. Og resultatet ble 15,34 km på tiden 1 time og 39 minutter. Kaloriforbruket var på 1078 på løpeturen, så da kunne jeg fint unne meg en skillingsbolle når min far og Astrid kom på besøk like etterpå jeg var kommet meg i hus 🙂
Du som fnyste når jeg spøkte med at du kunne melde deg på New York maraton???? Herregud du er jo helt rå!
He he, godt du har troen på meg Liv 🙂 New York Marathon i 2012 er jo innen rekkevidde da, siden det ikke er før i november og jeg har mål om å klare å løpe en marathon innen juni 2012, men tror ikke jeg gidder reise så langt for å løpe 😉