OG DER SLUTTET DEN KROPPEN Å FUNGERE …

Å gå fra å løpe 1,2 mil og til å nesten ikke kunne gå er det visst ikke så langt i mellom

Kjente under løpingen på tirsdag at kneet begynte å kjennes, men ikke noe mer enn det og det var over igjen like fort som det dukket opp. Det har kjentes tidligere også, men har alltid sklidd over etter hvert …

I går var det litt verre under løpeturen, spesielt med tanke på at jeg løp i slaps og det var som å springe med sommerdekk på. … Men, jeg gjennomførte likevel og etterpå var det borte igjen. Ut på kvelden i går stivnet det til igjen, auda. Men det la ikke noe videre demper på turen i dag.

Utstyrt med løpebrodder som jeg fikk som en av kalendergavene av min kjære før jul, gikk turen på is og snø i dag som en lek. De var enkle både å ta på og av, skikkelig lur ting. Det var godt feste både i opp og nedoverbakkene, så da kan jeg fortsatt løpe med mine sommersko og det passer meg utmerket 🙂

Gikk for det meste opp til toppen idag da riktignok og løp ned igjen, men kneet var ikke så alt for ille under  turen når det fikk opp varmen. NÅ i kveld derimot, er det ILLE !! Det bør bare komme seg til mandagen, finner meg ikke i at kroppen skal streike nå som hodet endelig er inne i treningsmodus igjen.

Og ikke nok med det. Vel ferdig med dagens gå/løpetur/topptur, så skulle jeg bare en snartur innom butikken for å handle noen småting. Når jeg hadde satt i ro noen minutter i bilen, hadde kneet stivnet til og jeg så nok ut som DEN haltepingsen der jeg kom haltende inn i butikken i fullt løpeutstyr. Så sikkert ikke særlig sportslig ut … Som vanlig endte handleturen med full kurv og jeg tar ALDRI kurv med hjul på, for jeg skal jo ikke ha så mye …. Så der gikk jeg og bar da, tungt som bare det og plutselig sa det «klikk» oppi ryggen min. Ikke nedi ryggen, type hekseskudd, neida oppe mellom skulderbladene. Måtte bare slippe kurven i gulvet og ta meg noen ekstra runder mellom butikkhyllene med sammenbitte tenner og stor trang til å si mye stygt. Det var skikkelig vondt vondt ….

Men etter noen runder der inne i butikken fant jeg ut at her kunne jeg jo ikke bli gående. Da var det på tide å komme seg hjem og «grave seg ned» som jeg alltid gjør når noe blir vondere enn vondest. Ikke si ett ord til noen, bare forsvinne sporløst, smyge seg i dekning og vente på at det går over … Og det gjorde det til en viss grad i dag også. Men både kneet og ryggen kjennes enda, og som sagt så BØR det bare gå over snart …

Har ikke tid til noen menisk eller noe fjas nå. Gamle skrotten har bare å virke ellers får vi bare leie oss en rullator meg og kroppen  …

Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.