Noen og enhver kan av og til stille seg dette utrolig vanskelige spørsmålet .. Hva er meningen med livet ?

Ofte er den som stiller seg dette spørsmålet nede i en «djupedal» som han eller hun burde vært kommet opp fra for lenge siden, men selv jeg som fortsatt har tilhold på en rosa sky kan stille meg dette spørsmålet fra tid til annen …

Jeg pleier en skjelden gang å ha sånne dype samtaler med meg selv, mest av alt for å få de beste og rette svarene for min egen del. Som regel er det ingen som gidder å gå sånn i dybden i samtaleemner med meg heller. Hmm, vil det si at jeg omgås kun overfladiske mennesker eller ?

Men, over til dette med meningen …. Mange kan synse både mye og lenge over akkurat dette temaet og det kan skrives mye pent og flott på dyrt papir og mellom eksklusive permer, men jeg velger nå å ta den hverdagslige og folkelige utgaven av det ..

Så la oss ta utgangspunkt i dagen min i dag, der jeg satt bak rattet og kjørte mine kilometer på veien. Hvor ofte og hvor mange ganger har jeg kjørt akkurat her ? Hundrevis, hvis ikke tusenvis av ganger. Den benken der borte ? Hvor mange ganger har det ikke satt mennesker der i ulike sammenhenger, til ulike årstider. Hvor mange har spist matpakken sin akkurat der, satt og fulgt med på barna som leker, satt og preiket skit på vei hjem fra fest en sen nattetime eller bare satt der muttens alene og nytt de første solstrålene en vakker vårdag ? Jeg kan kjøre forbi en slik benk og se for meg vår, sommer, høst og vinter, mennesker i mange ulike settinger. Skiftende, samtidig som jeg ser årstidene fly forbi hurtig spolt igjennom.

Og akkurat sånn går jo livet vårt forbi også. Spoling i fast forward. Timene, dagene, ukene, månedene og årene flyr avgårde. Den har mye rett den som første gang sa :

“Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet”

Så hva bruker vi alle disse dagene til da ? Vi bruker de til å se frem til at det skal bli fredag og helg. Vi bruker de til å se frem til at det skal bli ferie og fri, at det skal bli sol og varmere vær (det skal jeg være den første til å innrømme)… Vi bruker de til å se frem til enten det ene eller  det andre. Alle disse gulrotene som vi har hengende foran nesen vår for å holde det «gående». Vi haster fra det ene til det andre og klarer oss fra den ene lønningen til den andre, noen ganger med god margin og noen ganger uten noen margin overhode …

Vi leverer inn Lotto, Vikinglotto, Extra og kjøper Flax lodd i håp om å slippe bekymringer, økonomiske sådan. Vi søker alltid etter noe mer. Men hva er dette «mer’et»?  Er det ikke nok det vi har ? Har vi det ikke bra nok som vi har det ? Hva er det egentlig vi søker, når ville vi egentlig blitt fornøyd, hvis vi skulle utsatt «livet» til bare det og det skjedde. ? Når jeg får råd, når jeg blir tynn nok, når jeg har fått øvd lenge nok, når jeg har ditt og når jeg har datt, ja da skal jeg …..

Hva med å være fornøyd akkurat her og nå ? Vil DU noengang klare det? Vil JEG noengang klare det ? Jeg håper det, for imens forsvinner akkurat disse timene, dagene, ukene, månedene og årene som ER selve livet. Og det er da jeg stiller meg akkurat det innviklede spørsmålet : Hva er egentlig meningen med livet ? Hva skal være min og din plass oppi det hele og i den store sammenhengen ?

Egentlig så tror jeg ikke det trenger å være en så veldig stor mening med det hele og jeg tror at om en grubler for mye på det, så er ikke det så veldig sunt. Så jeg slår meg til ro med mitt favoritt svar når jeg ikke vet noe annet : Sånn er det bare … Det enkle er ofte det beste.

Dagen min i dag for eksempel består i en hel masse trivialiteter, hverdagslige ting som året tross alt stort sett består av. Likevel kan essensene av dagen og det den gav meg taes med som et godt minne, sammen med alle de andre gode hverdagene.

Hør bare på denne «trivielle» listen her :

Våkner med et brak 2,5 (TO OG EN HALV !!!!) time etter at alarmen på telefonen skulle vekket meg. Fridag riktignok, men det lå jo en haug med planer der som skulle vært gjennomført likevel. Så jeg får tredd på meg treningstøy og får minsten avgårde i barnehagen på rekordtid. Treningen som jeg er kledd for blir også utført på rekordtid uten at det blir registrert hverken på Runkeeper eller andre steder for den saks skyld. Rett opp og ned, ferdig arbeid. Utført og haket av! Rett hjem for å støvsuge over gulvet og lage smørbrød og kaffe til formiddagsbesøket jeg ventet. Så var det å få vasket bilen innvendig  for Jeanette, som skulle være en overraskelse før hun og morfar og Astrid skulle komme på lunsj. Bilen som  nå var reparert for SYV TUSEN BLANKE (der kommer den biten med å vinne i LOTTO inn i bildet, stadig noe uforutsett … ) hadde nok ikke sett verken støvsuger eller såpe og vann på ett års tid, så det tok sin tid. Men når de ankom, heldigvis en time forsinket, var jeg 90 % ferdig og oppdrag utført. Ikke dusjet og ikke stylet, tok jeg likevel imot dem og serverer hjemmelagde smørbrød og kaffe. Hvit dame ble det også som var medbragt. Vi hadde et par gode timer sammen rundt bordet i stuen før de vendte tilbake til Sandviken og Fyllingsdalen. En godt brukt formiddag. Gode minner og følelser å ta med seg videre i dagen og livet forsåvidt. Så er det alle disse «trivialitetene» da som :

Klesvask, oppvaskmaskin som skal tømmes og fylles, mat som skal kjøpes på butikken, en liten jobb som i dag blant annet innebar både å møte en som nettopp hadde mistet en av sine aller nærmeste og en som feiret dagen sin, kjenne på et vondt kne og irritere seg over at det ikke blir bedre, glede seg over at det faktisk var litt godt å være ute i solen i dag, være litt «sosial» på Facebook, skifte en lyspære, irritere seg over medtrafikanter som kjører som idioter, høre gode vitser på radioen, høre grufulle nyheter i øyeblikket etter, tenke på og grue seg over at det ikke ble åpnet en skolebok i dag heller, se en «brennende» busk på Davanger av alle steder (les bål bak en busk) og lure på hva det betydde nå igjen i bibelhistorien, kjenne på den gode følelsen i kroppen som fremdeles kommer når jeg til stadighet tenker på min kjære, hente minsten i barnehagen og få med seg masse positiv energi ut igjen derfra fra både barn og voksne,

svare på spørsmål om betydningen av trafikkskilt i bilen på vei hjem, forklare hvorfor mannen snakket om prinsesser på radioen og hvorfor den 15-åringen som stod på busstoppet faktisk lignet en prinsesse der hun stod med langt lyst hår, sette på barne TV og lage sjokolademelk til 4-åringen så hun får en rolig stund når hun kommer inn døren fra en lang dag i barnehagen, endelig å få hoppet i dusjen og se litt normal ut til min kjære kommer innom, lage middag sammen, spise middag sammen, sitte der i den bittelille leiligheten, rundt kjøkkenøyen og høre på den konstante bablingen til minsten som allerede har spist grøten som hun heller ville ha til middag og som min kjære har «lurt» i henne før vi begynte på vår middag og som hun stolt proklamerer for meg idet jeg kommer ut fra badet at hun har klart å spise opp, le så brusen kommer ut nesen i stedet for å gå ned i halsen der den hører hjemme, få minsten i seng litt for sent i kveld også, være sammen vi to, kjenne på den gode følelsen,
slange seg på sofaen foran TV’en en fredagskveld, bryte opp og så til slutt sitte her foran PC’en og oppsummere det hele…

En helt vanlig dag, en haug med trivielle hverdagsopplevelser. Sånn er det bare. Det er dette som er livet, dager som denne. Du får med deg det du gjør ut av det, selv om det er aldri så trivielt og hverdagslig.

 I morgen er nok en dag og nok en mulighet for å oppleve nye trivialiteter, nye gode stunder sammen med dem vi er glade i og som vi elsker over alt på denne jord.

Måtte det komme mange flere sånne dager. Jeg gleder meg til fortsettelsen …

Avslutter med min nye leveregel

Ha en god dag -  Hver eneste dag