NÅR NOEN GÅR BORT

Jeg har ikke for vane å skrive om triste ting her på bloggen min, men i dag gjør jeg ett unntak. Jeg trenger å «skrive av meg» litt av det

Jeg fikk i dag telefon fra min far som fortalte at en av mine tanter var gått bort i morges.

Jeg kan ikke si at vi stod hverandre nær de siste 20 årene, til det har kontakten vært nærmest fraværende. Men det er nå engang slik det av og til blir med årene.

Men det jeg kan si, er at min tante stod meg veldig nær i barndommen. Min far er enegget tvilling og denne tanten var gift med min fars tvilling. De hadde naturlig nok mye kontakt og vi var sammen tidlig og sent opp igjennom hele barne og ungdomstiden min. Både privat, gjennom hundeutstillinger som var min nå avdøde mor og tantes store lidenskap i mange år. Jeg fikk da vært mye sammen med både min tante og onkel og min yngste kusine og vi opplevde og reiste mye rundt om i landet og i utlandet og så generelt mye til hverandre.

Så jeg har gode barndomsminner fra min tante. Hun var en helt spesiell dame på både godt og vondt. Hjemme hos min tante og onkel stod døren alltid åpen. Der var åpent hus. Hun var raus og gavmild men kunne også være skarp i kantene når det var på sin plass. Hun hadde en kvass tunge og meninger om mangt og mye husker jeg. Men, hun var også den vi kom løpende hjem til på Melkeplassen, jeg og min yngste kusine når vi hadde vært ute og lekt og utforsket området og hun hadde alltid tid til oss. Det var alltid kjekt når de kom på besøk på Skogvik, det var stor stas. Jeg husker at jeg så opp til min tante, jeg hadde enorm respekt for henne, hun kunne og visste mye om mangt og mye.

Først for ett par uker siden fikk jeg vite at hun var blitt alvorlig syk. Min far og hans samboer besøkte henne på Sykehjemmet og når jeg hørte hun var kommet dit, skjønte jeg vel egentlig at det var bare en utgang på dette. De fikk ikke kontakt med henne. Jeg hadde tenkt å ringe både min kusine og besøke min tante, men jeg valgte å gjøre ingen av delene. Jeg valgte den egoistiske veien. Jeg ønsket å huske min tante slik hun var når jeg kjente henne best. Jeg vet også selv hvordan det var med alle telefonene og alle som ringte når jeg selv hadde en mor som var syk og lå på det siste. Kanskje min kusine ikke ønsket å sitte og fortelle om all elendigheten ? Det får jeg jo ikke vite, for jeg tok ikke den telefonen.

Og nå er det over, nok en av «voksen» generasjonen i familien har gått bort.  Jeg tenker på mine to kusiner, min fetter og min onkel og hvordan de har det i dag. Jeg var i akkurat samme situasjon for snart 20 år siden når jeg mistet min egen mor og min far mistet sin kone. Jeg er ikke lenger i stand til å hente frem smerten, den har jeg lært meg å fortrenge med årene. Men, jeg vet selvsagt hvor vondt det føles og det gjør at jeg føler sånn med dem i dag. Dagene fremover blir tøffe for dem. Så kommer begravelsen, punktumet. Og så tiden etter det, der en skal prøve å fordøye og skjønne hva som faktisk har skjedd, at hun aldri kommer tilbake, at hun faktisk er borte. Det er tøffe tider, tunge tider. Livet rundt en går videre, folk smiler, musikken spiller på radioen, noen feirer og en skjønner ikke hvordan de kan gjøre det, nå en selv har det så forferdelig.

Jeg skal altså i begravelse denne uken. Til min tante som jeg ikke har kjent på mange år, men som jeg en gang kjente veldig godt og som jeg holdt veldig av. Mine tanker går i dag til mine kusiner, min fetter og min onkel.

Sov i fred Tove

 

Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.