USPESIFIKKE SMERTER – SESONG 1 – EPISODE 7 – PRIVAT UTREDNING

JEG HAR I DAG BESTEMT MEG FOR Å SLÅ OPP MED HELSE VEST OG ERSTATTE OFFENTLIG HELSEHJELP

Helse vest 1

 

MED PRIVAT UTREDNING 

VIP

volvat

 

Etter de siste måneders nedturer og venting og surr og rot fra det offentlige helsevesenet, så har jeg i dag tatt en «sjefs» avgjørelse :

Jeg betaler det som det koster å bli utredet privat

Jeg har på ingen måte råd til det etter 4 måneder uten inntekt og NAV som nekter meg sykepenger, men det får så være. Da får det heller gå til pises med de materielle tingene her i livet. Livet har vi kun ETT av og det er det VIKTIGSTE vi har. Jeg kan ikke lenger sitte og se på at livet mitt betyr så lite og må begynne å ta grep selv.

Når fastlegen ikke tror deg og når ventelistene er 10-12 måneder lange så har man ikke noe valg lengre

Så i dag bestilte jeg konsultasjon hos revmatolog HAGA hos Volvat.
Fikk time 11. desember, altså om nøyaktig 12 dager – Ikke 12 måneder som det offentlige kunne tilby meg

Så er det faktisk slik som jeg har hørt det sagt og skrevet så mange ganger før :
Man er prisgitt en helseforsikring – en behandlings forsikring privat eller gjennom arbeidsgiver for å komme noen vei om man blir syk i dette landet.
Har du ikke det,  god økonomi eller en posisjon i samfunnet som kan kjøpe deg frem i helskøen, ja da må du ta tiden til hjelp og finne deg i å gå syk og ubrukelig for arbeidslivet i lang tid

Så i dag har jeg KJØPT meg «First in line» pass og satser på at det nå skal bli fart i sakene

rød løper

De andre EPISODENE kan du lese HER

USPESIFIKKE SMERTER – SESONG 1 – EPISODE 6 – EN KVINNE «TING»

Mange kvinner går i årevis rundt med kroniske muskelsmerter og unormal tretthet uten å vite hva som feiler dem 

kvinner og konstante smerter kronisk smerte

Noen går i årevis fra lege til lege uten å få hjelp.
Mange får høre at de sannsynligvis lider av en nevrose eller annen psykosomatisk sykdom OG ENDER OFTE OPP HOS PSYKOLOG FOR Å FÅ HJELP – PROBLEMENE LIGGER BARE DELVIS DER ELLER IKKE DER I DET HELE TATT

Når de så endelig får stilt diagnosen , blir mange kvinner lettet og takknemlige.
Endelig har de fått en merkelapp på sine problemer…

 

Mange mennesker lever et liv med smerter. Årsakene til smertene er ulike, men mange av pasientene har en felles erfaring med helsevesenet :  De blir ikke tatt på alvor eller i verste fall så blir de ikke trodd. En gjenganger er at fastlegen avviser pasientens smerteopplevelse når det ikke foreligger en objektiv medisinsk årsak til smertene.
Et slik møte med helsevesenet bidrar til at et liv med smerter blir enda vanskeligere enn nødvendig

Pasienter med kroniske smerter erfarer ofte å bli avvist i helsevesenet og hos NAV, eller de sitter igjen med en opplevelse av at helsepersonell synes de overdriver symptomene

Denne pasientgruppen har det altså vondt på flere plan: De har vondt fordi de har smerter i kroppen, og de har vondt fordi de ikke blir tatt på alvor

Det er skrevet opp og i mente om dette temaet og gjengangeren er alltid :
JEG OPPLEVER Å IKKE BLI TRODD – DET SYNES IKKE AT JEG HAR SMERTER OG DA TAR IKKE LEGEN DET PÅ ALVOR

NÅR SKAL HELSEVESENET BEGYNNE Å UTREDE – TA ALLE DE NØDVENDIGE PRØVER, UTELUKKE VED BLODPRØVER IKKE BARE PÅ ENKELT DIAGNOSER MEN PÅ MANGLER OG ANNET SOM KAN FØRE TIL SMERTE OG MUSKEL/SKJELETTPLAGER. TA FOR GUDS SKYLD CT, MR, RØNTGEN ELLER HENVIS TIL REVMATOLOG OG NEVROLOG OG FÅ TING I GANG TIDLIGERE ENN DET SOM SKJER I DAG.

STARTE MED Å HØRE PÅ PASIENTEN OG STOLE PÅ AT DET DE FORTELLER FAKTISK ER SANT. AT DET ER REELT DET DE KJENNER PÅ HVER DAG

De andre EPISODENE kan du lese HER

USPESIFIKKE SMERTER – SESONG 1 – EPISODE 5 – SLUTT Å SYT .. TA DEG SAMMEN ..

Kroniske smerter

Du er ikke lenger den som hiver deg med når noen foreslår en spasertur, en tur på kino, en treningsøkt, en tur ut på restaurant, en fest, en helgetur eller en tur på kjøpesenteret.

Du orker aldri ta initiativ til noe. Henger med og smiler tappert når du en sjelden gang er med på aktiviteter med familien, venner, kollegaer eller andre.

Du har sluttet å nevne hvor det gjør vondt for de rundt deg.

De er for lengst lei av å høre om «vondtene» dine.
For «vondter» skal jo gå over, det er jo en historie som skal få en happy ending…

Dine «vondter» gir seg ikke og i kjent hypokonder stil så er det noe nytt hver dag.

I starten lar du deg selv forundre over det og sier det høyt så de rundt hører.
Men du slutter snart å forundre deg over det og du slutter snart å si noe om det.

De rundt deg er drittlei av å høre om ryggen som slo seg vrang like heftig som i en prolaps og varte i 2-3 dager fordi du bøyde deg ned litt for raskt en dag.
Om kneet som plutselig kjennes ut som om både korsbånd og menisk er ute av ledd. Om armen som låser seg for den minste ting.
Om tomlene dine som du må brekke på plass igjen.
Om håndleddene som kjennes ut som de er brukket eller i verste fall kraftig forstuet. Om isjias ilinger som herjer nedover i setet, i låret og leggen.
Om beinet som plutselig svikter under deg.
Om hukommelsen og konsentrasjonen som kan sammenligne seg med begynnende stadium av demens eller altzheimers.
Om ryggsøylen og skulderfester som konstant brenner fra øverst til nederst.
Om hendene og fingrene som konstant murrer.
Om lårmusklene som står som spente fiolinstrenger og som du konstant må massere om du sitter, står eller ligger.

Om hvor trøtt du er. Hvor sliten du er av å ha det slik hver eneste dag.

Ingen gidder å høre om dette hver dag, en gang i blant eller til slutt i det hele tatt.

Så du holder kjeft. Biter tennene sammen.

Selv om du vet at de ikke kan forstå, så utvikler du sakte men sikkert en bitterhet til de rundt deg, til alt og alle som ikke forstår hvordan du har det og som på toppen av det hele gjerne slår av en vits om deg.

For revmatisme og spesielt fibromyalgi er bare morsomt og en innbilt tilstand når du ikke har peiling på hva det går i. Det er nå bare noen damer som ikke orker, ikke klarer, syter og klager over hvor fælt de har det.

Diagnosen er så langt ned på rangstigen av sykdommer som den kan komme.

Så har du noen rundt deg som har sagt at de har fibromyalgi, revmatiske med kroniske smerter eller andre uforklarlige symptomer som de sliter med: Ta litt hensyn – Slutt å komme med dumme spørsmål eller dumme hentydninger som  «du kan jo ikke være syk, du kan jo gå på tur» når de en gang kommer seg ut døren og i bevegelse – «du kan jo ikke være trøtt – du har jo ikke vært på jobb som jeg har i dag» – «du som går hjemme må jo ha all verden med tid og overskudd til både det ene og det andre» 

Det er det siste de trenger – Punktum

De andre EPISODENE kan du lese HER

USPESIFIKKE SMERTER I KROPPEN – SESONG 1 – EPISODE 4 – IKKE TRODD AV LEGE – I BESTE FALL MISFORSTÅTT AV LEGE

Its so hard

Jeg har nå fått ut henvisningene mine fra fastlegen og jeg har fått svar fra Revmatologen muntlig om ventetid.

Henvisningene mine til Revmatolog og Psykolog var begge sendt 11. oktober fra fastlegen, altså 2 måneder etter at jeg var til min første time der.

 

Revmatologen har enda ikke sendt ut brev til meg, enda det nå er 7 uker siden henvisningen ble mottatt der. Alle behandlere har 10 dager frist eller 30 (jeg blir ikke klok på dette, da det står forskjellig to steder på siden til helsenorge.no) til å sende svar på din henvisning. At de har mottatt den, at du ligger til behandling, hva estimert ventetid er osv. Og nå har det altså gått 7 uker.

Psykologen som jeg ikke hadde bedt om henvisning til, var litt raskere på labben. De sendte meg en time forrige uke, altså 6 uker etter henvisningen. En time som jeg dog ikke trenger og har avbestilt.

Etter å ha ringt til revmatologen i dag, så kunne de opplyse om at det var sendt tilbake et skriv til min fastlege der de etterlyste svar på noen blodprøver som revmatologen ønsket. Disse var mottatt I GÅR 26.11 hos revmatologen. Den eneste gangen jeg har tatt blodprøver hos fastlegen var i starten av september og prøveresultatene forelå til neste time jeg hadde der 13.9. Så disse prøveresultatene må ha vært tilgjengelige når henvisningen ble sendt 11.10, men ble altså sendt revmatologen først i går.

Revmatologen jeg er henvist til kunne også forespeile meg time høsten 2019 !!!!!
Jeg kunne faktisk ikke annet enn å le. Det begynner å bli tragikomisk hele opplegget dette her og jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig nummen og likegyldig av alt sammen.

Jeg tror kanskje henvisninger som er skrevet av fastleger IKKE er ment å bli lest av pasienten. Det har vel aldri vært aktuelt for meg å be om å få utskrift av henvisninger noen gang tidligere hos min gamle fastlege heller. Disse henvisningene var jeg nå bare nødt til å få ut for å se hva som i det hele tatt var skrevet til revmatologen OG psykolog. Det er nemlig sendt SAMME henvisning til disse to. Sikkert for å gjøre det enkelt….

Her er et lite utdrag (sakset rett fra henvisningen) – Rød skrift er det fastlegen har skrevet :

«Pasienten har med seg 6 sider hvor hun har skrevet hva som er hennes fokus og plager nå som gjør at hun går til legen. Jeg gir en kortfattet oppsummering av brevet som gjør at jeg gjerne vil ha hun utredet av revmatolog for revmatisme eller ME, myositt? Myalgi.

Oppsummering : Hun skriver at hun har det helt jævli men når hun kommer til legen har hun det ikke så aller verst likevel, klarer ikke å beskrive sin egen elendighet som er mye verre enn det hun fremstår under timen. Og dette er påfallende uttalt når en leser brevet hennes. (det jeg skrev var følgende : Jeg kan ha det helt jævlig, men når jeg kommer til legen så «går det nå ikke så aller verst». Jeg klarer ikke å si hvordan jeg egentlig har det. Derfor må jeg skrive det for at det ikke skal ta timevis å forklare) 
Hennes symptomer : verker i HELE kroppen. Har skrevet alle kroppsdelene! Mister styrke i armer og ben, problemer med å løfte glass, reise seg, lårmusklene vil ikke mer. Upåfallende gange og holdning under timen vel og merke.
(Så med dette mener han at jeg skulle hatt mer tydelige tegn utenpå som viser at jeg har vondt? Jeg hadde forventet meg mer av en lege. At folk rundt ikke forstår hvordan jeg har det, er en ting. Men at fastlegen din som skal være der for å hjelpe deg videre og sette seg inn i hvordan du har det, omtrent gjør narr av hvordan du har det og kjenner det hver eneste dag i sin henvisning til revmatologen, finner jeg utrolig pussig. Å hentyde at «det var ikke mye å se til alle de vondtene hun har beskrevet og som hun påstår å ha ved legetimen». Jeg blir så utrolig provosert og forbanna og skuffet og jeg vet ikke hva nå. Jeg trodde jeg hadde formidlet at nå orker jeg ikke mer, nå må noen ta tak i det og hjelpe meg….

Trykker på henne triggerpunkt, litt vondt. Min nye fastlege har ikke EN gang reist seg og kommet over på min side av pulten. At det har vært trykket på noen triggerpunkter eller vært gjort noen som helst fysiske undersøkelser er helt hinsides å påstå – det er regn løgn og i beste fall forveksler han meg med en annen.

Klarer å holde fasaden, også bemerkelsesverdig godt her på legekontoret, aldri grått, smiler og lerHva annet skal man gjøre da? Sitter meg ikke til å hulke eller knekke sammen på legekontoret. Det kan jeg gjøre hjemme bak mine 4 vegger når ingen er hjemme og får det med seg. Det skrev jeg også i notatet jeg leverte første gang jeg var der. At om jeg skulle gå igjennom og fortelle om alt som plaget meg og hvordan dagene mine artet seg og hvordan jeg hadde det, så ville jeg ikke klare å komme igjennom det.

Og så skal det også sies at det har vært snakket om ALT mulig annet ved mine legekonsultasjoner. Det har vært fjas og tull fra ende til annen. Jeg har ikke helt visst hvordan jeg skulle tolke legen. Min lege har en nær relasjon til en felles venn og har også vært min samboers lege i en kort periode. Så, vi hadde hilst før jeg kom til første time. Mye av den korte tiden jeg har vært inne på kontoret har vært preget av dette. Det er et minimum av de minuttene som skulle være tilmålt min helse som har omhandlet denne. Bare som et eksempel, kom det ved siste konsultasjon et spørsmål ut av det blå : «Har du angst?» Hvorpå jeg måtte svare at NEI, det har jeg ikke. «Ikke fylleangst engang?» var kontrasvaret og latter rundt dette. Hva skal du si til noe sånt da ? Man smiler jo og ler av sånt fjas. Tulle og fjase kan man gjøre mange steder, også på et legekontor, men da bør det være ganske bagatellmessig det man sitter der for, mener jeg.

Så kommer vurderingen til revmatolog (og psykolog) :

Egen vurdering : Her var det mye å ta tak i. Ja, det kan jeg skrive under på. Jeg har frem til nå nøstet opp litt og prøvd å få en oversikt. Tenker hun må utredes for sjøgren. Jeg skal ta serologiske prøver og utelukke (selv om dette sikkert er gjort) borrelia, syfilis ++.(dette har jeg ikke hørt noe om nå halvannen måned etter henvisningen ble skrevet og sendt)  Hun må henvises til ekko cor kontroll (det har jeg heller ikke hørt noe om enda) grunnet tidligere hjerteinfarkt og jeg ber om en psykologvurdering (det trengs ikke, jeg er allerede «friskmeldt» i hodet fra ryggklinikken om man hadde undersøkt dette litt) for hennes kognitive utfordringer. Hun trenger personer hun kan få støtte fra og føle at hun får bistand. (Ja, jeg føler meg virkelig godt ivaretatt og får støtte og bistand fra alle kanter (ironisk ment altså om noen lurte) nå etter snart 4 måneder på vent og det eneste jeg har fått tilbud om er en psykologtime og en revmatologisk utredning 12 måneder frem i tid)  Evt annen revmatisk sykdom/nevrologisk sykdom som du tenker på. Ikke klassisk for myasthenia gravis men jeg tenkte på dystrofia myotonica på noen få av symptomene hun beskrev men ikke nok til at jeg vil henvise til nevrolog. Ber i denne omgang om revmatologisk vurdering og psykologoppfølging, starter lokalt i hjemkommunen.

Jeg er så glad for at jeg ba om å få ut disse henvisningene. Nå fikk jeg virkelig se at jeg tenkte rett når jeg vurderte å bytte fastlege. Dette kan jo ikke være det pasienter blir møtt med når de kommer til legen med sine alvorlige problemer ? Er det faktisk sånn?

Men så sitter jeg her igjen da, tilbake til START og like lite klok som jeg var da jeg først kom til lege for 4 måneder siden og håpet på å få hjelp

Jeg har nå bedt om overflytting til ny fastlege så snart det åpner seg opp plass.
Jeg har sendt henvisningen til revmatolog videre til Helse Vest og Revmatolog avdelingen på Haukeland universitetssykehus hvor det er 4-16 ukers ventetid. Alt må jo være bedre enn de 12 månedene jeg er forespeilet hos revmatolog på Bryggen i Bergen.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal avslutte med denne gangen. Det er verken håp i hengende snøre eller noen avklaring på noe som helst. Så bare ukene og månedene fremover vil vise hva som skjer.

håpløst

Her kan du lese Episode 1Episode 2Episode 3

SLUTTE Å RØYKE MED E-SIGARETTER

røyking av sigaretter

30 PRINCE RED  har det gått med daglig de siste årene. Før det cirka 20 for dagen
Selv et hjerteinfarkt i 2003, nå 15 år siden kunne ikke få meg til å slutte å røyke.

Ingen kunne fortelle meg at jeg måtte slutte – Jeg visste det jo selv – Det gav meg enormt dårlig samvittighet – Jeg tenkte på det konstant, både at nå måtte jeg få meg en røyk og at dette er ikke bra for deg – Min far minte meg konstant på at jeg måtte slutte men jeg hørte ikke på det, det irriterte meg bare grenseløst at han maste om det selv om jeg visste han bare mente det godt

De siste 10 årene har det også vært lite akseptabelt å røyke. Jeg har følt meg helt «low class» om jeg har tatt meg en røyk ute blant folk. Og i sosiale lag har det merkes godt at det kun har vært deg eller kun noen få som har sneket seg ut for å ta en røyk.

Det å komme inn på butikken eller andre steder etter å ha tatt seg en røyk har vært skikkelig ubehagelig. Du VET at du stinker og at ikke røykere kjenner det LANG VEI selv om du døyver det med godlukt og tyggis og prøver å kamuflere det så godt du kan.

Jeg har kjent begrensningene i kondisen først når jeg begynte å løpe og siden ved toppturer og annen fysisk aktivitet at den røyken kunne jeg godt klart meg uten. Likevel var jeg litt «stolt» over å ha løpt halvmarathon og hadde bedre kondis enn mange ikke røykere selv om jeg røykte 20-30 om dagen. Det gav meg enda en unnskyldning til å kunne fortsette. Det kunne jo ikke stå så ille til da om jeg fortsatt klarte det. Men så kom det en tanke snikende «hva om jeg ikke røykte da? Hvor god form hadde jeg vært i da?»

Jeg har ALDRI forsøkt å slutte heller. Jeg har aldri villet, jeg har vært så desperat avhengig at jeg til og med røykte ut vinduet på Haukeland sykehus når jeg var innlagt der for hjerteinfarkt og lå på isolat. Den følelsen av å opptre som en 5-åring i en alder av 32 har jeg kjent på mange ganger og vært både flau og ledd av det om en annen.
Jeg var virkelig så desperat. Som jeg kan se for meg en narkoman som må ha mer var jeg en røyker som kunne koke over i toppen på lange flyturer. Hadde noen sagt et skjevt ord til meg hadde jeg «klikket».

Så med alt dette i bakhodet har jeg aldri gjort et forsøk en gang. Jeg har sett på det som en umulig oppgave.

Min samboer sluttet å røyke en periode for ca ett år siden og klarte det for en lang periode, men jeg fortsatte som om ingenting skulle ha skjedd rundt meg. Var ikke i tankene mine å slutte den gangen heller.

Vi har forsøkt elektriske sigaretter tidligere også, men kun for å kunne ha på flyet i smug når det har vært lange flyturer til Thailand eller USA. Aldri for å erstatte sigarettene.

Hvorfor elektriske sigaretter kom opp hjemme hos oss igjen nå, husker jeg faktisk ikke. Vi fikk låne et par hos et vennepar som var basert på juice/damp. De var grei men ikke helt det jeg og min samboer kunne se for oss å erstatte røyken med.

Min samboer nevnte det for en kamerat, som han fikk låne en større damper av, med mer røyk og mer røyke «følelse». Jeg fikk teste den en dag, og med det samme sa jeg bare at med disse kunne jeg godt klart å slutte å røyke. Fremdeles ikke med tanke om å faktisk gjøre det, men det gav meg den rette «feelingen».

Reiste på jentetur og hadde med rikelig med sigaretter den helgen. Mandagen kom og samboeren spurte om vi skulle kjøre inn til Skyen i Byen (butikk som selger e-sigaretter, juice og annet utstyr) og kjøpe hver sin e-sigarett, litt juice og komme i gang? Jeg kjente panikken grep tak men ble med (jeg MÅTTE jo ikke slutte og jeg hadde jo ikke LOVET noe). Som sagt så gjort. Vi kom hjem med hver sin og monterte og testet. Da hadde allerede samboeren min brukt den lånte e-sigaretten i 4 dager og ikke røykt vanlige sigaretter. Jeg hadde 1 pakke igjen etter helgen og ville røyke opp denne før jeg stoppet. Jeg visste at jeg ikke kunne ha en pakke liggende i hus om jeg skulle bytte til e-sigaretter. Det ville være for meg som å ha Cola med sukker i hus og velge Cola Light. Med andre ord, helt umulig 🙂

Men tirsdag kveld kom (dette var tirsdag 30. oktober) og da tok jeg min siste Prince Red.

Røyking forbudt

Fra og med onsdag morgen 31. oktober har jeg ikke rørt sigaretter og har klart meg helt fint med den elektriske sigaretten. Jeg er på 12 på nikotin, så nikotinen har jeg fortsatt. Planen er å trappe ned til 9, så til 6 og så til 0.

Disse e-sigarettene gir meg helt klart følelsen av å røyke og det har nok vært det jeg trengte for å slutte. Masse røyk og innhalering og jeg lurer hjernen til å tro at jeg fortsatt røyker. Helt topp. Så, dette kan jeg helt klart anbefale alle som røyker og som ikke tror de kan klare å slutte.

Jeg tenker aldri på røyk, det har aldri hatt tanke om røyk på butikken og jeg har til og med ingen problemer med å stå ved siden av noen som røyker, det bryr meg ikke i det hele tatt, for jeg har jo min egen «røyk» 😉

Det eneste er at nå kjenner jeg virkelig hvordan jeg har gått rundt og luktet de siste 35 årene – Stinket faktisk – Fyttikatta

Men, jeg har ikke tenkt å bli noe røykepoliti. Alle som vil røyke må få lov til å røyke. Jeg vet akkurat hvordan det føles å bli mast på og påminnet at man gjør noe man ikke burde. Og, jeg har ikke tenkt å komme med noen formanende eller fordømmende ord til andre enn de som ikke har begynt enda. De skal få høre hvor hjernevaskende det er å begynne både med røyk og snus. Hvor avhengig du blir og hvor lite «kult» det er.

Har jeg klart å legge sigarettene vekk – Ja, da kan ALLE klare det (bare spør de som kjenner meg) 🙂Esigarett damp

USPESIFIKKE SMERTER I KROPPEN – SESONG 1 – EPISODE 3 – NAV

Avslutning på Episode 2 :

«I den andre enden har vi NAV som gjør sitt ALLER YTTERSTE for at du ikke skal ha en sjanse til å bli frisk. At du skal få de økonomiske bekymringene på toppen. Som gjør at jeg igjen har gått i «nødmodus» og legger sykemeldingen jeg har til side og jobber på i november som aldri før. Inntekt må man ha»

Ved sykdom  så er vel økonomiske bekymringer i tillegg, det siste som kan gjøre deg bedre. Det gjør deg vel heller sykere …..

Jeg avsluttet forrige blogginnlegg med at jeg fikk en SMS fra NAV

Her kommer historien bak svaret jeg fikk :

Jeg har vært selvstendig næringsdrivende siden 2002. Det vil si at jeg stort sett ikke har vært ansatt med lønnsslipp i disse årene. Jeg har hatt to selskaper som har vært drevet som AS og da har jeg hatt lønnsslipp og vært ansatt i eget firma.

I hele 2017 drev jeg ANS og hadde da ikke lønnsslipp.
I november 2017 ble samboeren min syk som også er selvstendig næringsdrivende.
Vi innså vel da at med hans helse og med min som hadde vært dårlig i flere år, var det på tide å bli ansatt igjen i tilfelle noe av dette skulle bli langvarig. Det er jo rådene de fleste gir til de som driver for seg selv. Enten å ha AS slik at man får trygderettigheter om noe skulle skje eller forsikre seg gjennom NAV for å oppnå trygderettigheter.

Som sagt så gjort. I januar 2018 startet jeg et konsulentselskap som jeg leide meg ut via. Jeg hevet lønn fra januar og frem til jeg ble sykemeldt av fastlegen min 7. august i år. I og med at jeg jobbet så mye som jeg gjorde i juni og juli i år som jeg forklarte i forrige blogginnlegg, så ble timeantallet på rundt 200 timer. Det var i realiteten mye høyere men 50 timer pr. uke var noe av det jeg la ned i arbeid disse månedene. Å drifte en nettbutikk der du skal være tilgjengelig 24/7 omtrent enten det er mandag eller julaften, krever mange timer med jobbing.

Når jeg så ble sykemeldt i august regnet jeg jo da med at det skulle gå helt fint og at jeg hadde rett på sykepenger. Det første jeg fikk var et krav om dokumentasjon på at jeg faktisk hadde fått ut denne lønnen. Det anså jeg som helt normal prosedyre fra myndighetene sin side at de måtte hente inn dokumentasjon og sendte inn til NAV kopi av lønnsslipper, bankutskrifter og innrapporterte tall til Altinn som var gjort for hele perioden punktlig som det skulle.

Det gikk ikke lang tid, så kom avslaget på sykepenger i posten.
Jeg hadde gjort lønnsutbetalingene som en overføring mellom egne konti og det var ikke godkjent siden jeg var ansatt i eget selskap. Jeg klagde selvsagt på dette og leverte inn ytterligere dokumentasjon på overføringene da jeg jo eier begge kontoene og en overføring er den måten man overfører på. Jeg kunne gjort det som en GIRO overføring, men det ville vært akkurat det samme. Eneste forskjellen var at det ville stått firmanavnet på beløpet til min private konto.

Så kom det brev fra NAV som varslet om behandlingstiden på klagen – SEKS måneder!!

Seks måneder skulle de bruke på å behandle klagen min. Jeg klagde på det også og i løpet av noen uker kom det brev om at de ikke ville omgjøre vedtaket og at klagen min var sendt over til NAV Klageinstans som hadde 12 uker behandlingstid. Om ikke annet så var det kortere enn 24 uker (6 mnd) som jeg hadde fått ved forrige avslag.

Men det vil også si at jeg er et nærmere skritt et totalt avslag fra NAV og at jeg ikke får en krone i sykepenger fra NAV. Til nå nærmere 4 måneder uten inntekt for å være nøyaktig.

Jeg og familien min kan ikke leve av at jeg får «lønn i himmelen» og jeg håper virkelig NAV snur i neste klageinstans.

Jeg sendte da et notat til NAV på deres side der jeg ber om å få et møte med dem for å forklare situasjonen min/vår og generelt min situasjon som sykemeldt og evt veiledning i forhold til hva jeg kan gjøre videre. Jeg forklarer at i ytterste konsekvens så må vi faktisk selge huset etter nå fire måneder med tapte inntekter og enda flere måneder fremover som de skal bruke på å behandle klagen min. Vi må i hvert fall være forberedt på det, mobilisere frem mot det. Hadde vi bare vært to voksne i denne familien så var det en ting, men når du har en 11-åring som du skal ivareta på beste måte, så stiller saken seg litt annerledes.

Og her var det fantastiske svaret som tikket inn via SMS torsdag morgen :

Svar fra NAV – Arbeid

22. november 2018, kl. 08:33

Hei, Linda

Hvis du ikke har penger til nødvendige utgifter, kan du lese om økonomisk sosialhjelp på http://www.nav.no/sosialhjelp

For veiledning om økonomisk sosialhjelp kan du kontakte oss på 55 55 33 33, tastevalg 1 Sosiale tjenester.

Med vennlig hilsen

Anita

NAV Kontaktsenter

Jaggu sa jeg smør. Jeg lurer på hvilken autotekst de har brukt der og om «Anita» er en robot bot (automatisk svarer) som sitter og svarer eller om «Anita» faktisk eksisterer og er i stand til å tenke selv før hun sender ut svar til en sykemeldt arbeidstaker. Jeg håper på det første og velger å tro at de som er ansatt for å svare folk på henvendelser som dette klarer å tenke lenger enn som så ….