RALLARVEGEN – BEEN THERE – DONE THAT

Rallarvegen har vært snakket om og nevnt i årevis…

rallarvegen natur panorama

«Det skal jeg gjøre en dag»   «Det må vi gjøre en dag»

Det har vært en gjenganger ihvertfall i mitt vokabular når Rallarvegen har kommet opp som et tema ..

Så for noen dager siden tok et vennepar kontakt og sa de skulle sykle Rallarvegen førstkommende søndag om vi ville være med .. ? Hvorpå min samboer svarte resolutt JA !!
Dårlig kondis, utrenthet og alle faktorer som talte imot at vi nå var i stand til å gjennomføre dette ble lagt til side for et rungende JA der og da. Og som sagt så gjort.

Søndag stod vi opp grytidlig (ihverfall for en søndag å være) og satt oss på toget til Finse. Det var lovet 16 grader og overskyet med fare for lett regn. Easy peasy, dette så bra ut.

Nesten fremme stoppet toget i en tunnel hvor vi ble stående i 35 minutter å vente på en arbeidsvogn som stod på sporet med motorstopp … Da vi endelig ankom Finse ble vi møtt av to bakfulle ungdommer som skulle leie oss syklene som var bestilt for mange dager siden. Ingenting var klart og det gikk bort minst en halvtime til å klargjøre og finne sykler som var brukbare til oss 5 som skulle ha sykler. Med sykkeltur i sommer friskt i minne, falt jeg pladask for disse gelesetene, de måtte jo gjøre turen mer behagelig enn den forrige skulle jeg mene :

gelesete sykkel

Kr. 199,- pr. stk kostet disse herlighetene på Finse 1222 – Et kjapt søk på Google i dag viste at prisen var kr. 50,- på XXL – Blodpris med andre ord, men der og da, verdt hver eneste krone

Omsider var sykler og syklister klare til å sette avgårde, klokken var nå blitt 1115, været var lett vind med pisk av regn i ryggen (i det minste fikk vi været inn bakfra og ikke midt i fleisen)

Positiviteten varte og rakk en god stund ut i løypen. Vi tok det i vårt eget tempo, gikk opp de bratteste/mest steinete bakkene og suste ned de bratteste nedoverbakkene for å kunne renne LENGST MULIG inn i neste oppoverbakke for å slippe å trø. Og så stod ihvertfall jeg mest mulig på pedalene. Klok av skade så skulle jeg IKKE komme hjem fra denne sykkelturen og med følelsen av å ha indre skader og gå som en COWBOY som sist etter Odda turen …

En time ut i syklingen tok vi første stopp på en fjellstue. Da FRØS jeg ! Med 16 grader og lett regn lovet, var ikke jeg forberedt for 12-13 grader, piskregn og stiv kuling i ryggen underveis. Kliss våt fikk vi tørket opp sånn noenlunde, fått på oss litt tørre klær og litt mer regntøy, besøkt den lokale utedoen og så bar det avgårde igjen. Nå var jeg lett muggen i humøret, tenkte i mitt stille sinn at dette var ikke «my kind of shit», og sendte noen usagte gloser til han som hadde sagt ja til denne turen i utgangspunktet 😉

Men etter noen minutter kom det seg igjen og turen ble som forventet. Prøvde oss på noen oppmuntrende bilder underveis, men alle kan jo se hvor vått og kaldt det var 😉

rallarvegen Geir 1

selfie rallarvegen rallarvegen linda og geir

 

Her var været blitt såpass at det gikk an å stoppe og ta noen bilder av turen underveis

 rallarvegen natur rallarvegen veier rallarvegen  rallarvegen natur 5 rallarvegen natur 4 rallarvegen natur 3 rallarvegen natur 2 rallarvegen natur 1

Etter en stund med sykling både bortover og oppover, kom det en laaaang nedoverbakke. Den var skikkelig kul. Det var skikkelig gøy rett og slett. Humpidump og grevinneheng og andre løse kroppsdeler fikk ristet seg skikkelig.  Her var det om å gjøre å ikke treffe store steiner, skli på grusen eller gjøre andre dumme trekk som kunne sende deg hodestups ut av den smale grusveien. Så kom episoden som jeg irriterer meg over ikke ble fanget på film. Det ville blitt århundrets latterkule for min eldste datter og meg (hun har arvet min type humor når det gjelder å se andre gå på «trynet») Vi fikk noen racere av noen syklister bak oss, og førstemann passerte Geir som lå ett lite stykke bak meg ved å rope. Idet han skal passere meg skjedde det lydløst og jeg skvatt sånn at jeg svingte ut i kanten av grusen og bremset litt for mye. Frøken Haga stuper da over rattet og ender med sykkelen oppå meg

Stupe over styret på sykkel

Det skal sies at hele racer sykkelfølget stoppet opp for å sjekke at alt gikk bra med meg. Det gikk så fort at jeg rakk ikke å tenke kake engang. Og like fort fikk jeg kastet vekk sykkelen og kommet meg på beina igjen. Kjente etter, ingenting knekt og alt virket, sykkelen virket og alt ok. Mirakuløst. Jeg hadde landet på mose like ved fjell og kampesteiner, så jeg var kjempeheldig. Geir måtte ta ett aldri så lite kryssforhør for å være HELT sikker på at det ikke var skjedd noe, at jeg hadde vondt noen steder. Jeg har en tendens til å svare at «joda alt er helt fint», og så lider jeg meg videre så ingen skal se at jeg har verken vondt eller trenger hjelp til noe. Men akkurat her var det ingen grunn til bekymring. Det var bare å komme seg på sykkelen igjen og fortsette, før angsten for resten av løypen skulle sette seg. Da hadde vi brukt alt for lang tid og toget i Myrdal hadde forsvunnet i dimman fra oss …

Turen videre gikk veldig fint. Flott natur og ikke alt for mye oppoverbakker. Geir vil sikkert ikke være helt enig med meg i det, men selv med dårlig trente lår og lunger, gikk det rimelig bra hele veien

rallarvegen geir 3

Vi stoppet og tok bilder, været kom seg med opplett og mindre vind og alt var bare fryd og gammen. Siste bratte bakken ned mot 1 km igjen til Myrdal skar sykkelen seg igjen. Her var det langt ned i juvet på den ene siden og fjellvegg på andre siden. Tok det litt med ro siden veien var noenlunde skummel og bratt. Rørte bremsen og SMAKK der låste både for og bakbremser seg IGJEN og jeg for over syret som sist

Dette bildet tok jeg like før denne siste nedoverbakken og som man kan se er det rimelig høyt ned her :

utsikt ned mot siste kilometeren mot myrdal stasjon

Hjernen må ha tatt lærdom av forrige stup for denne gangen landet jeg på bena med styret godt plantet mellom beina. AU !! Like hel og med stoltheten i behold, og ikke minst livet i behold. Litt til høyre her og turen ville gått ad dunders og lukt ned i juvet langt der nede. Men, det gikk bra og vi skulle bare ned noen meter før 1 kilometer opp til Myrdal Stasjon. Prøvde å trille sykkelen, nei det gikk noen meter og så stod begge hjul bom fast. Sånn klarte jeg å slepe med meg sykkelen ned til krysset. Når resten av veien var beint opp og med en sykkel som ikke lot seg rikke, ble den satt igjen i bunnen av bakken der. Ikke kul i havet om jeg bar sykkelen opp den kilometeren rett opp. No way !

sykkel rallarvegen

 

Så, de som har tenkt å sykle denne turen, er herved advart, den bratteste bakken kommer til slutt opp mot Myrdal Stasjon 🙂

5 timer senere, litt forslått for min del, men veldig fornøyd med oss selv kunne vi sette fra oss sekker og den sykkelen vi hadde igjen på Myrdal og bare vente på toget som skulle frakte oss tilbake til Bergen. Well done! Glosene som hadde kommet fra min bedre halvdel nede i siste bakken, som «aldri mer» og «den turen til Preikestolen kan du bare glemme» osv osv var fort glemt tror jeg

To slitne kropper som dumpet ned i sofaen etter en velfortjent dusj og der ble vi til sengen ropte på oss litt senere. Ikke ofte vi er i seng før kl 2300, men i går var det høyst påkrevd å flate ut i en god og myk seng. RELAX

Oppsummering : Super tur, husk gele sete om du ikke har syklet på en stund som oss, sjekk utleiesykkelen grundig før du sykler av gårde både bremser og gir, rikelig/fornuftig med klær etter forholdene, velg helst en dag med litt temperatur uten regn, beregn god tid til pauser og stopp underveis så dere får nyte utsikt og den flotte turen, ta det litt rolig i nedoverbakkene

God tur 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.