UKENS LINDUS – EN BARNDOM UTEN BARNESIKRING

LINDUS har denne uken tatt for seg hvordan hun selv vokste opp på 70-tallet, og det var visst noe helt annet enn å vokse opp i dag …

VI OVERLEVDE BARNDOMMEN – SELV UTEN HJELM 

Jeg er født rett etter Summer of 69. Og ja,  jeg vet at den sangen ble skrevet av Bryan Adams på midten av 80-tallet og at det mest sannsynlig ikke er årstallet han hentyder til, når han synger om 69 tallet …

Men uansett, så vokste vi opp på denne fantastiske øyen Askøy. I starten før vi begynte på skolen så var vi et 4-kløver, 3 jenter og 1 gutt stakkar som måtte henge med oss tre jentene. Vi fant på mye rart kan du tro. Eller det vil si, jeg fant aldri på noe rart, det var alle de andre som kom på de «gode» ideene og jeg diltet motvillig med…

Nå høres jeg ut som den engleungen, og det var jeg innerst inne også. Jeg var veldig oppsatt på å gjøre som foreldrene mine sa jeg skulle gjøre. Men de 3 andre hadde ofte et litt annet syn på den saken enn meg, og «lokket» meg med på både det ene og andre… Ikke de alvorligste tingene, men ting vi gjorde som vi ofte ikke hadde lov til å gjøre.

Nå skal jeg begynne å fortelle om den gangen vi ikke hadde TV, PC og alt det der, så de som er ung sitter sikkert allerede og himler med øynene…

MEN, det vi brukte å gjøre på den tiden var faktisk å leke ute. Ja, ute, du hørte riktig. Ute i skogen faktisk. Vi lekte cowboy og indianer og jeg endte som regel opp med å bli bundet til et tre, for jeg skjønte ikke poenget med hele greiene. Dette var jo de typiske «guttelekene» som vi jentene stort sett ble med på fordi guttene og måtte få viljen sin en gang i blandt.

Gå ut og lek ! Det fikk vi beskjed om fra vi var 4-5 år. Hadde vi sagt det til ungene i dag, så hadde de sett rart på oss .. Jeg prøvde meg på det når jeg selv fikk barn. Hun bare så på meg og spurte : Hva skal jeg gjøre på der da ??? I begynnelsen var vi stort sett rundt husene, men etterhvert utvidet jo verden seg og vi var overalt i nabolaget.

En plass vi absolutt IKKE hadde lov til å gå, var selvsagt til sjøen. Så det MÅTTE vi jo da selvsagt gjøre stadig vekk. Jeg tror ikke jeg kom unna det EN eneste gang uten å bli oppdaget. Min mor må ha hatt øyner i nakken og en intuisjon uten sidestykke. Eller så var vi smårolliger utrolig dårlige på å lyge. Antakelig en god blanding.

En gang satt jeg og en venninne og dinglet med beina nede på kaien og nøt spenningen med å gjøre noe vi ikke hadde lov til. Vi hadde som seg hør og bør på denne tiden klogger på oss. Det var IN med treklogger på den tiden. Mine var signalgule, skinnende blanke med signalgrønn kant oppe på vristen. Skikkelig lekker. Og det gikk som det måtte gå, dingle dingle med beina og plopp så datt den ene kloggen min i sjøen. Allerede i fallet før det sa plopp hadde jeg sett for meg hele hendelsesforløpet videre med kjeften jeg kom til å få når jeg kom hjem. Jeg tror vi prøvde med alt mulig for å få tak i den kloggen, pinner og alt som brukes kunne på den kaien. Var vel inne på tanken om å holde den ene i beina hengende utfor kanten og, men takk og lov så ble det med tanken …

Så det var bare å gå slukøret hjem og fortelle sannheten. Ingen vei utenom. Hvor ellers forsvinner en klogg lissom annet enn på byfjorden. Lurer egentlig på hvor den kloggen tok veien ? Kanskje ligger den og dupper nede ved Afrikas kyst eller står på pynt i Robinson Crusoe sin stråhytte. Hvem vet …

En annen episode, var når vi skulle utforske et naust (selvsagt også nede ved sjøen, hvor ellers ? …) Det var et gammelt naust som stod til nedfalls og vi klarte å klatre oss opp i 2 etasje, og bom kræsj og bang så hang jeg og dinglet etter armene gjennom gulvet. Det var da en bukse og en genser å forklare seg om når jeg kom hjem. Litt blåmerker et ribbebein eller tre forslått og noen gode skrammer også da, men jeg tror vi kom unna den med en annen forklaring enn at det hadde skjedd i et naust, nede ved sjøen, som var strengt forbudt…

Så hadde en venninne fått ny brukt sykkel av bestefaren. Hun kom syklende så kry ned hovedveien, full fart og trødde opp den lange bakken opp til huset vårt. Ser den enda for meg. Det var en rød DBS eller Swithun, men den var litt mer skrå i rammen enn de vi andre hadde, våre var mer runde i formene og større. Denne var kul. Vi andre to fant frem våre sykler og skulle sette utfor bakken og ta en prøvetur. Hun med den «nye» sykkelen først og før vi andre hadde rukket og komme på sykkelsetene, så ser vi bare en masse vingling, et hyl og en jente som flyr i bue idet hun treffer støpekanten og flyr ned i skogen. Nå kunne dette faktisk gått ganske ille, for hun hadde ikke hjelm engang. Vi hadde ikke det den gangen.  Det var lov å sykle uten. Syklet du med hjelm så var du bløder (finnes den tilstanden lengre forresten??) Men det ansiktet som tittet opp over støpekanten den gangen var ubetalelig. Der lå vi to andre og hylte og skreik av latter langflat i bakken og så kommer DET sinte trynet stikkende opp over kanten og vi hylte og lo om mulig enda mer. Hun var sint som en tyrk, og vi fikk en laaang skjennepreken om hvor farlig dette kunne ha vært. Tror helst det var stoltheten som var mest skadet. Så hun måtte pent trille sykkelen hjem til bestefaren igjen å få montert de bremsene som ikke var der når hun syklet ned bakken, derav vinglingen når hun oppdaget dette …

Hun fikk sin hevn en stund etterpå, når jeg skulle sykle på den smale støpekanten opp bakken til huset her. Gikk helt fint det helt til jeg mistet balansen og falt utfor veien (selvsagt ikke inn i veien) og ned i bedet. Når jeg stakk opp hodet med munn og nese full av jord, var det en annen som lå og hylte og lo i veien ..

Vinterstid gikk det for seg. Det var om å gjøre å finne de bratteste bakken i nærheten, for vi fikk ikke gå så langt. Og de fant vi selvsagt. Problemet var jo å stoppe en trekjelke med nysmørte stålmeier uten bremser (lurer på hva min far tenkte på når han smørte meiene) når du kom i bunnen på bakken og den fortsatte utfor et lite stup og ned i en vei (lite trafikert, men likevel). Der har du meg ..

Så da var det to andre som lå i bakken og vrei seg når det kom en rød topplue opp over kanten etterfulgt av et like rødt ansikt, sint som en fele. For DETTE kunne vært farlig, jeg kunne faktisk dødd! Og det kunne jeg jo sikkert og, men de sluttet jo ikke å le av den grunn ..

Og så reiste vi på hytten. Og siden jeg var enebarn så fikk jeg ofte med meg en eller to alt etter hva vi greide å grine oss til. Det fantes ikke sikkerhetsseler i baksetet, vi lå og satt om en annen og stoppet en gang eller ti på veien fordi det alltid var EN som ble bilsyk … Vi fikk stå på dekk på bilfergen i all slags vær og se på sjøen. På hytten levde vi med kaggedo, vannet måtte hentes nedforbi hytten og varmt vann kom ikke fra springen, det måtte varmes på gassbluss først. Vi hadde gjerne maur både i ørene og i nesen når vi våknet om morgenen på hemsen (fordi vi hadde alt snopet liggende og det liker sukkermaur veldig godt), vi spiste cowboy kvelds (egg, bønner og bacon) og drakk kakao, vi raste ned stigene fra hemsen både i våken tilstand og når vi gikk i søvne, vi syklet på oppdagelsesferd (som regel i sterk motvind) på haugamle sykler med ballongdekk. Om sommeren reiste vi med båt ut i holmene og badet og solte oss og ikke minst så koste vi oss glugg ihjel. For en Tjorven tid 🙂

Om vi kjedet oss hjemme, så var det alltid et eller annet hus vi kunne terrorisere med ring og spring. Eller vi kunne tulleringe til herr Gran og spørre etter herr Furu, det var jo ingen som kunne spore den samtalen den gang .. he he he.  En annen favorittaktivitet når vi var hjemme alene, var  å tjuvlåne walki talkien til min mor og far og plage alle de innpå der med våre utrolig festlige kallenavn og barnslige morsomheter som de andre brukerne av eteren sikkert satte virkelig stor pris på… not.

Vi hoppet strikk, paradis eller syklet. Herregud hvor mye vi syklet. Og når vi ble et par år eldre så stod vi på snuplassen og ropte alle de styggeste ordene vi kunne, så høyt vi kunne. Og minst to mødre kom i vinduet og ba oss holde snavla og komme inn med en eneste gang. Vi spiste flattbrød med ketchup om vi var snopesjuk, for snop fikk vi KUN om lørdagen.

Høydepunktet på uken var tirsdagen. Da kom min mor hjem med Donald og en skolebolle. Så da leste jeg Donald, spiste bolle og drakk melk. Heaven on earth

Andre ganger kastet vi snøball på biler som kjørte forbi for det hadde vi sett at andre hadde det gøy med, så det skulle nå vi gjøre og. Her var problemet at det var ikke mye snø igjen og det fulgte nok endel grus med i snøballene. Treffsikre som vi var, så traff en av oss liksågodt frontruten og bilen BRÅSTOPPET og ut av den kom det en illsint mann.

 Da var det fire føtter som sprang fortere enn de hadde gjort noengang før. Nå var gode råd dyre og vi gjemte oss like godt i kjelleren i venninnen sitt hus. Nå var den ene moren på tråden til den andre fordi den illsinte mannen hadde gått opp til den ene moren sitt hus, som så ringte til den andre moren, som igjen fant oss ved å følge fotsporene våre inn i kjelleren ..  Mødre altså !

Og så ble vi eldre og fant på helt andre fantestreker …

Vi overlevde vi og, selv om vi ikke brukte hjelm, sikkerhetssele og lekeapparatene ikke var spesialbygget

En liten (lang) tankevekker om før og nå her på slutten :

I følge dagens lovgivere og byråkrater skulle de av oss som var barn på 40, 50, 60 ja til og med tidlig på 70-tallet ikke ha overlevd.
Våre babysenger var malt med bly-basert maling. Vi hadde ingen barnesikring på medisinflasker, dører eller skap og når vi syklet hadde ingen av oss hjelmer.

Som barn kjørte vi i biler uten sikkerhetsbelte eller airbag. Og det å sitte bakpå et lasteplan en varm sommerdag var alltid en spesiell nytelse. Vi drakk vann fra hageslangen og ikke fra flasker. Skrekk og gru !

Vi spiste brød med smør på, drakk brus med sukker i, men ble aldri overvektig fordi vi alltid var ute å lekte. Vi delte gjerne en brus mellom oss og drakk fra samme flaske uten at noen faktisk døde av det.

Vi brukte timer på å bygge Ola-kjærrer av skrap og ingenting og raste av gårde nedover bakken bare for å finne ut at vi hadde glemt å lage bremser. Etter noen turer ut i bushen lærte vi å løse problemet. Vi dro hjemmefra tidlig om morgenen for å leke hele dagen og var tilbake når gatelysene ble tent. Ingen hadde mulighet til å få tak i oss i løpet av dagen. Ingen mobiltelefon. Utenkelig !!

Vi hadde ikke Playstations, Nintendo 64, X-Box, ingen tv-spill i det hele tatt, ikke 99 kanaler på TV, ingen videofilmer, ikke surround lyd, mobiltelefoner, PC eller Facebook. Vi hadde venner! Vi gikk ut og fant dem !

Vi falt ned fra trær, skar oss, brakk bein og armer, slo ut tenner, men ingen ble saksøkt etter disse uhellene. Det var uhell. Ingen andre kunne beskyldes – unntatt oss. Husker du uhell ? Vi sloss, ble gule og blå og lærte å komme over det.

Vi fant på leker med pinner og tennisballer og spiste mark. Til tross for advarsler var det ikke mange øynene som ramlet ut og ikke levde markene inni oss for alltid. Vi syklet eller gikk hjem til hverandre, banket på døra, gikk bare inn og blandet oss i samtalen.

Noen elever var ikke så lure som andre så de dumpet og måtte gå et år om igjen. Fryktelig !!

Ønskelåten i dag kan jo ikke bli noe annet enn denne :

…………………………………………………………………………………………………………………………..

Da sier vi takk til LINDUS og avslører svaret på forrige ukes konkurranse :

CHARLIE SHEEN (som har fått riktig så mye medieomtale den siste uken …)

Av alle som hadde rett svar, var det BENTE HAGEN som stakk av med de 4 flaxloddene denne uken – Gratulerer 🙂 Send meg en e-post med adressen din, så kommer de din vei om litt.

……………………………………………………………………………………………………………………………

UKENS KONKURRANSE :

Hvem er dette ??

Vet du svaret, skriver du det inn i kommentarfeltet og er med i denne ukens trekning om 4 flaxlodd som kan gi deg inntil 1.000.000 norske kroner. Lykke til og god helg 🙂