USPESIFIKKE SMERTER – SESONG 1 – EPISODE 8 – HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS

 

I dag, to dager før min private utredning hos Volvat, kom svaret fra Haukeland Universitetssjukehus, Revmatologisk avdeling. Jeg sendte inn henvisningen fra fastlegen selv 27.11 for å se om det var mulig å komme til hurtigere der enn til den revmatologen på Bryggen hvor jeg opprinnelig var henvist. Hun som hadde 4-18 måneders ventetid. Fikk svar også fra henne i dag, fått time 24. oktober 2019 …

Svaret fra Haukeland og den lave prioriteringen hos revmatolog på Bryggen sier egentlig ALT om den henvisningen som er skrevet fra min fastlege.

Svaret fra Haukeland Universitetssjukehus, Revmatologisk avdeling er følgende :

«Vi har foretatt en medisinskfaglig vurdering av helsetilstanden din og behovet for hjelp basert på henvisningen og eventuelle tilleggsopplysninger. Vurderingen er foretatt av Overlege / professor ….. NN

Konklusjonen vår er at du ikke har behov for undersøkelse eller behandling i spesialhelsetjenesten «

Hva er det da i henvisningen som kan «trigge» helsevesenet til å først nedprioritere henvisningen hos den første revmatologen og nå fra Haukeland som avviser hele henvisningen ?

Kan det for eksempel være dette ?

«Upåfallende gange og holdning under timen vel og merke» …..

«Klarer å holde fasaden bemerkelsesverdig godt her på legekontoret, aldri grått, smiler og ler»

«Trykker på hennes triggerpunkt, litt vondt» Fastlegen har ALDRI rørt meg. Han har ALDRI reist seg fra sin stol på den andre siden av konsultasjonspulten. 

«Brukt en del medisiner siste tiden grunnet langvarige smerteproblematikk i hele kroppen, men nå kuttet ut det meste da hun ikke får noe lindring i dette»
Hva er det for noe ??? Jeg har ikke hatt noe smertestillende som har kunne hjelpe meg de siste 5 årene. Ikke en tablett har virket. Hadde jeg funnet noe som virket hadde jeg nok tatt dem, for jeg skulle gjort alt for å komme unna de smertene som rir kroppen min hver eneste dag og natt. Å påstå at jeg har brukt en del medisiner er bare helt HINSIDES.

«Ber om en psykologvurdering  for hennes kognitive utfordringer. Hun trenger personer hun kan få støtte fra og føle at hun får bistand. Ber i denne omgang om revmatologisk vurdering og psykologoppfølging, starter lokalt i hjemkommunen»
Ja, det var jo rette stedet å starte. En person som har hatt smerter i snart 5 år, det siste året non stop, vil vel kanskje til slutt ha en tendens til å «gå på veggene». Jeg tror de fleste ville blitt litt gal av det. De kan prøve de som vil, inkludert fastlegen min.

Det er rett og slett FANTASTISK hva man skal måtte tåle av motgang i Helse Norge når man først blir syk. Og når det gjøres på så FULLSTENDIG feil grunnlag som her, så gjør det meg helt maktesløs, et lite øyeblikk …

Dette er jo også et KVINNEPROBLEM i høyeste grad og det gjør meg enda mer sint. En mann som hadde kommet til legen med de samme problemene/symptomene som meg hadde ALDRI i verden fått samme stigmatiserte «diagnose» som jeg har fått.

Nå må jeg bare sette ALL min lit til revmatologen på VOLVAT om to dager.

Dette er virkelig fastlegen fra helvete. Og når dette forhåpentlig ender bra for min del, så skal jeg love at det skal få etterspill for fastlegen og den ufattelige dårlige jobben han har gjort i denne saken

Saken som faktisk gjelder meg –  Mitt liv og min kropp

 

 

USPESIFIKKE SMERTER I KROPPEN – SESONG 1 – EPISODE 4 – IKKE TRODD AV LEGE – I BESTE FALL MISFORSTÅTT AV LEGE

Its so hard

Jeg har nå fått ut henvisningene mine fra fastlegen og jeg har fått svar fra Revmatologen muntlig om ventetid.

Henvisningene mine til Revmatolog og Psykolog var begge sendt 11. oktober fra fastlegen, altså 2 måneder etter at jeg var til min første time der.

 

Revmatologen har enda ikke sendt ut brev til meg, enda det nå er 7 uker siden henvisningen ble mottatt der. Alle behandlere har 10 dager frist eller 30 (jeg blir ikke klok på dette, da det står forskjellig to steder på siden til helsenorge.no) til å sende svar på din henvisning. At de har mottatt den, at du ligger til behandling, hva estimert ventetid er osv. Og nå har det altså gått 7 uker.

Psykologen som jeg ikke hadde bedt om henvisning til, var litt raskere på labben. De sendte meg en time forrige uke, altså 6 uker etter henvisningen. En time som jeg dog ikke trenger og har avbestilt.

Etter å ha ringt til revmatologen i dag, så kunne de opplyse om at det var sendt tilbake et skriv til min fastlege der de etterlyste svar på noen blodprøver som revmatologen ønsket. Disse var mottatt I GÅR 26.11 hos revmatologen. Den eneste gangen jeg har tatt blodprøver hos fastlegen var i starten av september og prøveresultatene forelå til neste time jeg hadde der 13.9. Så disse prøveresultatene må ha vært tilgjengelige når henvisningen ble sendt 11.10, men ble altså sendt revmatologen først i går.

Revmatologen jeg er henvist til kunne også forespeile meg time høsten 2019 !!!!!
Jeg kunne faktisk ikke annet enn å le. Det begynner å bli tragikomisk hele opplegget dette her og jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig nummen og likegyldig av alt sammen.

Jeg tror kanskje henvisninger som er skrevet av fastleger IKKE er ment å bli lest av pasienten. Det har vel aldri vært aktuelt for meg å be om å få utskrift av henvisninger noen gang tidligere hos min gamle fastlege heller. Disse henvisningene var jeg nå bare nødt til å få ut for å se hva som i det hele tatt var skrevet til revmatologen OG psykolog. Det er nemlig sendt SAMME henvisning til disse to. Sikkert for å gjøre det enkelt….

Her er et lite utdrag (sakset rett fra henvisningen) – Rød skrift er det fastlegen har skrevet :

«Pasienten har med seg 6 sider hvor hun har skrevet hva som er hennes fokus og plager nå som gjør at hun går til legen. Jeg gir en kortfattet oppsummering av brevet som gjør at jeg gjerne vil ha hun utredet av revmatolog for revmatisme eller ME, myositt? Myalgi.

Oppsummering : Hun skriver at hun har det helt jævli men når hun kommer til legen har hun det ikke så aller verst likevel, klarer ikke å beskrive sin egen elendighet som er mye verre enn det hun fremstår under timen. Og dette er påfallende uttalt når en leser brevet hennes. (det jeg skrev var følgende : Jeg kan ha det helt jævlig, men når jeg kommer til legen så «går det nå ikke så aller verst». Jeg klarer ikke å si hvordan jeg egentlig har det. Derfor må jeg skrive det for at det ikke skal ta timevis å forklare) 
Hennes symptomer : verker i HELE kroppen. Har skrevet alle kroppsdelene! Mister styrke i armer og ben, problemer med å løfte glass, reise seg, lårmusklene vil ikke mer. Upåfallende gange og holdning under timen vel og merke.
(Så med dette mener han at jeg skulle hatt mer tydelige tegn utenpå som viser at jeg har vondt? Jeg hadde forventet meg mer av en lege. At folk rundt ikke forstår hvordan jeg har det, er en ting. Men at fastlegen din som skal være der for å hjelpe deg videre og sette seg inn i hvordan du har det, omtrent gjør narr av hvordan du har det og kjenner det hver eneste dag i sin henvisning til revmatologen, finner jeg utrolig pussig. Å hentyde at «det var ikke mye å se til alle de vondtene hun har beskrevet og som hun påstår å ha ved legetimen». Jeg blir så utrolig provosert og forbanna og skuffet og jeg vet ikke hva nå. Jeg trodde jeg hadde formidlet at nå orker jeg ikke mer, nå må noen ta tak i det og hjelpe meg….

Trykker på henne triggerpunkt, litt vondt. Min nye fastlege har ikke EN gang reist seg og kommet over på min side av pulten. At det har vært trykket på noen triggerpunkter eller vært gjort noen som helst fysiske undersøkelser er helt hinsides å påstå – det er regn løgn og i beste fall forveksler han meg med en annen.

Klarer å holde fasaden, også bemerkelsesverdig godt her på legekontoret, aldri grått, smiler og lerHva annet skal man gjøre da? Sitter meg ikke til å hulke eller knekke sammen på legekontoret. Det kan jeg gjøre hjemme bak mine 4 vegger når ingen er hjemme og får det med seg. Det skrev jeg også i notatet jeg leverte første gang jeg var der. At om jeg skulle gå igjennom og fortelle om alt som plaget meg og hvordan dagene mine artet seg og hvordan jeg hadde det, så ville jeg ikke klare å komme igjennom det.

Og så skal det også sies at det har vært snakket om ALT mulig annet ved mine legekonsultasjoner. Det har vært fjas og tull fra ende til annen. Jeg har ikke helt visst hvordan jeg skulle tolke legen. Min lege har en nær relasjon til en felles venn og har også vært min samboers lege i en kort periode. Så, vi hadde hilst før jeg kom til første time. Mye av den korte tiden jeg har vært inne på kontoret har vært preget av dette. Det er et minimum av de minuttene som skulle være tilmålt min helse som har omhandlet denne. Bare som et eksempel, kom det ved siste konsultasjon et spørsmål ut av det blå : «Har du angst?» Hvorpå jeg måtte svare at NEI, det har jeg ikke. «Ikke fylleangst engang?» var kontrasvaret og latter rundt dette. Hva skal du si til noe sånt da ? Man smiler jo og ler av sånt fjas. Tulle og fjase kan man gjøre mange steder, også på et legekontor, men da bør det være ganske bagatellmessig det man sitter der for, mener jeg.

Så kommer vurderingen til revmatolog (og psykolog) :

Egen vurdering : Her var det mye å ta tak i. Ja, det kan jeg skrive under på. Jeg har frem til nå nøstet opp litt og prøvd å få en oversikt. Tenker hun må utredes for sjøgren. Jeg skal ta serologiske prøver og utelukke (selv om dette sikkert er gjort) borrelia, syfilis ++.(dette har jeg ikke hørt noe om nå halvannen måned etter henvisningen ble skrevet og sendt)  Hun må henvises til ekko cor kontroll (det har jeg heller ikke hørt noe om enda) grunnet tidligere hjerteinfarkt og jeg ber om en psykologvurdering (det trengs ikke, jeg er allerede «friskmeldt» i hodet fra ryggklinikken om man hadde undersøkt dette litt) for hennes kognitive utfordringer. Hun trenger personer hun kan få støtte fra og føle at hun får bistand. (Ja, jeg føler meg virkelig godt ivaretatt og får støtte og bistand fra alle kanter (ironisk ment altså om noen lurte) nå etter snart 4 måneder på vent og det eneste jeg har fått tilbud om er en psykologtime og en revmatologisk utredning 12 måneder frem i tid)  Evt annen revmatisk sykdom/nevrologisk sykdom som du tenker på. Ikke klassisk for myasthenia gravis men jeg tenkte på dystrofia myotonica på noen få av symptomene hun beskrev men ikke nok til at jeg vil henvise til nevrolog. Ber i denne omgang om revmatologisk vurdering og psykologoppfølging, starter lokalt i hjemkommunen.

Jeg er så glad for at jeg ba om å få ut disse henvisningene. Nå fikk jeg virkelig se at jeg tenkte rett når jeg vurderte å bytte fastlege. Dette kan jo ikke være det pasienter blir møtt med når de kommer til legen med sine alvorlige problemer ? Er det faktisk sånn?

Men så sitter jeg her igjen da, tilbake til START og like lite klok som jeg var da jeg først kom til lege for 4 måneder siden og håpet på å få hjelp

Jeg har nå bedt om overflytting til ny fastlege så snart det åpner seg opp plass.
Jeg har sendt henvisningen til revmatolog videre til Helse Vest og Revmatolog avdelingen på Haukeland universitetssykehus hvor det er 4-16 ukers ventetid. Alt må jo være bedre enn de 12 månedene jeg er forespeilet hos revmatolog på Bryggen i Bergen.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal avslutte med denne gangen. Det er verken håp i hengende snøre eller noen avklaring på noe som helst. Så bare ukene og månedene fremover vil vise hva som skjer.

håpløst

Her kan du lese Episode 1Episode 2Episode 3

USPESIFIKKE SMERTER I KROPPEN – SESONG 1 – EPISODE 2 – VEIEN MOT DIAGNOSE

MITT ØNSKE FRA EPISODE  1 OM USPESIFIKKE SMERTER I KROPPEN :

«Det jeg (og mange andre i min situasjon) ønsker seg er å bli TRODD – TRODD på at jeg faktisk har smerter, TRODD på at jeg trenger behandling, EN ELLER ANNEN FORM FOR BEHANDLING!! Noe, hva som helst som kan hjelpe, som kan lindre, som kan gi meg noe av livskvaliteten tilbake – Om det er en fastlege som kan ta tak i problemet, en revmatolog som kan finne ut av gåten, en smerteklinikk. LA MEG NÅ FOR HIMMELENS NAVN FÅ KOMME TIL ETT ELLER ANNET STED DER DE KAN SE PÅ MEG, UNDERSØKE OG FINNE UT AV TING SNART»

Hang in there

Etter å ha holdt på med dette en stund, har jeg skjønt at det er ikke så enkelt å finne ut av.
Vi lever nå en gang i 2018 og Google har vært flittig brukt i mange år. Også når det gjelder sykdommer, symptomer og erfaringer fra andre. Så også i mitt tilfelle. Det kan være både positivt og negativt å lese seg opp på egne symptomer. Man kan blåse en fjær opp til 10 høns og man kan bli klokere på egen sykdom. Slippe å finne opp kruttet på nytt har alltid vært mitt mål med Google.

I mitt tilfelle så har jeg funnet mye, blitt litt klokere men likevel fullstendig forvirret. For jeg har symptomer som passer til omtrent alle typer revmatiske sykdommer. Og det er ikke mulig å slå disse sammen og konkludere med at «Aha, det er DEN TYPEN jeg har herjende i kroppen». Da må man bare konkludere med at det ikke er mulig å lese seg til. Det må en vurdering fra helsepersonell til for å finne det ut, altså en utredning for å finne ut av hva som feiler meg. Det er det da en revmatolog som må gjøre, såpass har jeg skjønt.

Jeg begynte å ta tak i dette ved å bestille meg en time hos min nye fastlege. Min fastlege gjennom de siste 25 årene sluttet i høst i praksisen sin og jeg måtte finne meg en ny. Fant en som fikk masse skryt og bestilte meg time med godt håp om at denne fastlegen ville ta tak i problemene mine og få meg videre i systemet.

Min første time var 7 august, for snart 4 måneder siden.

Jeg var ganske så i kjelleren når jeg var der første gang etter å ha jobbet meg «halvt ihjel» i juni og juli på rein trass overfor kroppen min som ikke ville fungere og som verket mer enn noen gang. Jobben min med egen nettbutikk krevde ekstra innsats i disse månedene. Som egen sjef over egen inntekt, så kan du ikke bare si at «jeg klarer ikke». Da må du bare si til deg selv at «jo, du må», om kroppen vil være med på laget eller ikke. Så det ble to jævlige måneder, selv med det nydelige været vi hadde i sommer. Det ble som sagt nedlagt ekstra innsats i reint trass overfor kroppen i disse månedene, på trass overfor alle rundt meg som ikke forstod og overfor helsevesenet som til da overhode ikke hadde stilt opp og funnet ut noen verdens ting. Blodprøvene var «rene», min tidligere fastlege fastslo at det feilet meg ingenting og sendte meg på gråten ut av døren med ordene «dette skal vi finne ut av Linda», noe jeg visste aldri ville skje om jeg ikke fant ut av det på egen hånd. Så, da så. «Jeg er frisk som en fisk – Det feiler meg ikke noe – Men kroppen kjennes ut som den skal eksplodere i smerter». Da går jeg rett og slett i «nødmodus» og henter krefter som ikke er der og prøver å jobbe meg ihjel. Det var altså det som skjedde i juni og juli og når jeg som sagt satt hos min nye fastlege 7. august så var det sammen med et langt skriv der jeg hadde fått ned på papiret det som hadde skjedd så langt og hvordan jeg hadde det. Om jeg skulle fortalt ham alt dette muntlig der og da, hadde det vært et «hulkende vrak» han hadde på andre siden av pulten og det ville tatt omtrent halve dagen å komme igjennom. Han fikk skrivet, vi utvekslet noen standard fraser som er mulig å gjennomføre på 15-20 tilmålte minutter og jeg fikk en sykemelding med meg i hånden samt ordene fra legen «jeg skal legge et løp på dette så vi finner ut av det». En sykemelding eller  «pause» som jeg så på det som. Skulle jeg endelig innvilges en «pause» fra jobb og han skulle ta tak i det ? Det virket nesten for godt til å være sant.

Og som med det meste som virker for godt til å være sant, så også i dette tilfellet.

Vi skriver nå 22. november og jeg har fortsatt ikke fått innkalling til revmatolog.
Jeg ventet lenge, var til nye lege timer. Spurte og ja nå skulle han sende den av gårde. Nye uker gikk og jeg ringte inn. Den var fortsatt ikke sendt. Forkontoret skulle purre på legen. Ringte igjen og nei den var fortsatt ikke sendt. For en måned siden ble den omsider sendt av gårde. Til en revmatolog som holder til på Bryggen i Bergen.
Jaja, da tar det vel ikke så lang tid tenkte jeg og øynet nytt håp. Et par uker etter ringte jeg revmatologen for å høre om de hadde mottatt henvisningen min. Joda, det hadde de. Den lå til behandling. Jeg lurte på hvor lang ventetid det var og forventet vel et svar som mellom 4-8 uker. Det ville være normalt. FIRE til ATTEN måneder var svaret jeg fikk !!! Alt etter alvorlighetsgrad på tilstanden.

I skrivende stund har jeg fortsatt ikke mottatt noen innkalling til revmatologen.
Jeg er fortsatt sykemeldt og er ikke kommet et bittelite skritt nærmere noen løsning på mysteriet som herjer kroppen.

Det jeg imidlertid fikk for 3 dager siden det var en SMS fra det automatiske nummeret 2097 helt ut av det blå. Der stod det følgende :

«Hei. Du har fått time hos Psykolog …….. 29.11.2018 kl 1200. Oppmøtested : …..
Ta kontakt på tlf …. dersom dette ikke passer. Denne SMS kan ikke besvares. Vennlig hilsen Psykologtjenesten i Askøy kommune»

Hva faen ?

Jeg begynte å tenke hvor dette kunne komme fra ? Var det sendt til feil nummer kanskje?

Jeg ringte psykologen for å få en avklaring. «Joda det var sendt henvisning fra min fastlege 11. oktober i år» og hun beklaget at det hadde tatt lang tid…
Jeg måtte da forklare at det hele måtte skyldes en feil. Jeg hadde ikke bedt om noen psykolog time. Det har heller ikke vært oppe til diskusjon på noen av timene hos fastlegen. Psykologen sa da at de ikke skjønte så mye av henvisningen heller da det ikke stod hva jeg var henvist for og at de i hvert fall ikke ønsket å ta imot en pasient som ikke hadde bedt om å bli henvist og hvor det ikke hadde vært tema på noen av konsultasjonene. Så den timen ble kansellert og de skulle ta kontakt med fastlegen om det.

Det er mulig jeg har fremstått som «psykotisk» uten at jeg er klar over det når jeg har vært hos fastlegen (ironi) og at han kanskje mener at det er hos psykolog jeg trenger å få ut «smertene» mine. At det er innbilt og sitter i hodet som revmatisme og kvinner i samme setning ofte blir assosiert til. Uspesefikke smerter + kvinne = Innbilt sykdom. Revmatiske sykdommer ligger vel så lavt på rangstigen som det er mulig å komme hos leger. Det er mulig hemoroider ligger lavere, men jeg er ikke helt sikker.

Det skal ikke stikkes under en stol at mye smerte i kroppen kan sitte i hodet. Jeg har lest mye også om dette når jeg har lest meg opp på revmatiske sykdommer.

Jeg er imidlertid blitt «friskmeldt» i hodet av Ryggklinikken for ganske nøyaktig fire år siden. Der kunne de konkludere med følgende etter å ha stilt spørsmål om alt fra om du hadde det vondt hjemme, om du hadde et bra sex liv, om du var redd for smertene dine osv osv :

«Det finnes ikke psykososiale stressfaktorer av betydning ved dagens konsultasjon»
«Uspesifikke smerter i korsryggen»
«Forklarer seg godt»
«Stemningsleie fremstår som normalt ved dagens konsultasjon»
«Ingen tendens til generell engstelse, somatisering (dette måtte jeg slå opp faktisk og det betyr blant annet : Psykisk -psykosomatisk lidelse kjennetegnet ved medisinsk-biologisk uforklarlige symptomer som personen søker legehjelp for og som medfører ulike grader av funksjonssvikt) eller depresjon «
«Hun viser ikke frykt og unngåelsesadferd knyttet til aktivitet»

Hele dette innlegget kan du lese her

Så jeg føler at jeg har mitt på det tørre når det kommer til at «det sitter i hodet».
At fastlegen likevel har henvist meg til psykolog vitner vel om hvor lite han har satt seg inn i forhistorien min. Jeg har vel kommet en del lenger i hendelsesforløpet enn ham og konkludert på en masse punkter før jeg var hos ham første gang. Jeg har forsøkt å forklare hvordan jeg er som person. At jeg for eksempel returnerte til jobb dagen etter et hjerteinfarkt. At jeg oppsøkte lege men at de ikke fant noe. At jeg fortsatte å jobbe en uke etter det igjen og reiste til Spania fordi jeg hadde lovet 11-åringen det. At jeg ble innlagt på sykehus i Spania. Kom til Haukeland og ble liggende der uten at de fant noe på en uke nettopp fordi jeg den gang var 32 år og ikke var i kategorien typisk  hjerteinfarkt pasient og heller ikke trodde på at jeg hadde angina eller tette blodårer som jeg hadde med papirer på fra Spania. At jeg trynte på motorsykkel og knakk venstre håndledd. At jeg da stilte på jobb dagen etter som renholder i eget selskap og klippet ned gipsen etter hvert som det gikk slik at hånden kunne brukes til det jeg trengte den til.

Så jeg føler på en måte at jeg har forklart litt hva det går i. Hvordan jeg er. Han har fått det skriftlig på papiret. Men, kanskje det er det som er galt her. Kanskje jeg blir regnet som litt «gal» ved å være som jeg er? At jeg ikke er som de fleste andre? At jeg de gangene heller skulle lagt meg ned og gitt opp, fått en sykemelding og lagt beina på bordet. Jeg er av den oppfatning at selv om en arm er brukket, så har du fortsatt to bein og en arm, et hode og resten av kroppen som virker. Hadde jeg  brukket begge beina skulle jeg fint funnet en måte å klare meg selv hjemme. Alt går på ett vis og vi finner alltid løsninger. Men det er når det er en midlertidig tilstand. Det hadde stilt seg helt annerledes om jeg ble lam i begge bena og visste at jeg skulle ha det slik for alltid. Da hadde det nok sittet lenger inne selv om jeg ikke vet hvordan jeg hadde reagert, men jeg tror det er en forskjell der.

Sånn blir det litt med det som herjer kroppen min nå også. Det er ikke noe midlertidig, noe man kan jobbe seg gjennom, noe som går over. For det gir seg jo faen meg aldri!
Og jeg finner ikke ut av hva det er. Ingen hjelper til med å finne ut hva det er heller. Og jeg skulle jo gjerne visst dette I GÅR sånn at jeg kunne begynt å jobbe med noe konkret. Det har jeg sagt til fastlegen også. Jeg ser på dette som nok en arbeidsoppgave som skal løses og finnes ut av. Men jeg står bom fast med prosjektet mitt «Bli frisk».

Det har vist seg komplett umulig å finne ut av. Jeg kan bli bedre av trening en dag, fullstendig invalidisert av trening en annen dag. Står jeg mye en dag så er det gale, sitter jeg mye en dag så er det enda verre. Tidligere kunne jeg for eksempel bli bedre ved å gå på tur. Det var medisin mens jeg var i bevegelse. Det varer sånn ca 30-40 minutter nå så begynner verkingen selv når jeg er i bevegelse. Så, når du tror du har funnet noe som virker, nei så reagerer ikke kroppen på samme måte lenger. Sånn har jeg holdt på nå i over ett år og jeg får ikke noe til å stemme.

Så der står vi da kroppen og jeg, familien og de rundt som prøver å støtte meg så godt det lar seg gjøre. «To steg fram og tre attende».

I den andre enden har vi NAV som gjør sitt ALLER YTTERSTE for at du ikke skal ha en sjanse til å bli frisk. At du skal få de økonomiske bekymringene på toppen. Som gjør at jeg igjen har gått i «nødmodus» og legger sykemeldingen jeg har til side og jobber på i november som aldri før. Inntekt må man ha.

Dette får du lese om i neste innlegg. Men nå kan jeg ikke skrive mer, det tikket i dette sekund inn en SMS fra Altinn og NAV om at jeg har fått en beskjed fra dem og antakelig svar på meldingen jeg sendte i systemet til dem i går på at jeg ønsket et møte med dem.

Så nå ER jeg spent altså …. (not)

 

Her kan du lese Episode 1

EN RYGG TIL BESVÆR

vondt i ryggen korsryggen

Dette blogg innlegget skriver jeg mest av alt for at jeg selv skal «huske» hva som har foregått med ryggen min de siste 10 månedene. Jeg har en «lei» tendens til å skyve ting laaaangt bak i harddisken når ting går over. Greit egenskap det for så vidt, men når det er ting man burde huske, er det ikke så greit

Den andre årsaken til at jeg skriver dette ned på «papiret», er at kanskje andre kjenner seg igjen i samme sykdomshistorien og kan lære noe av det eller at jeg kan få noen gode tips til hva jeg kan gjøre videre – Gudene må vite at det trenger jeg

Så her kommer hele «sykdomshistorien» – Stålsett dere for den er lang …

Ryggen har i mange år vært litt kranglete. Av og på.  En fysisk krevende jobb som sliter mer på kroppen enn den gjør godt og alt for lite trening har gjort sitt til det. Selv om jeg begynte å trene igjen for 3 år siden, så kan nok ikke det veie opp for alle årene uten trening.

Jeg har levd på at jeg har hatt en medfødt sterk kropp både sene og muskelmessig. En del av grunnlaget ble nok også lagt som aktiv svømmer fra 9-14 år med daglige treningsøkter og lange treningsøkter.

Når ryggen har trøblet seg. Det være seg nakke, skuldre, midt mellom skuldrene, ryggsøyle, korsrygg  (Har vel vært innom alle kategorier med trøbbel innenfor rygg) så har jeg enten gått til kiropraktor eller Magne Brakstad og smikk smakk så har ryggen vært fikset.

Det skjedde ikke denne gangen. I desember 2013 begynte ryggen igjen å trøble seg. Korsryggen denne gangen. Det har jeg vært med på før, men da har det vært et knekk hos kiropraktor og så har det vært i orden.

Noen dager før vi skulle fly avgårde til Thailand for å feire julen der, begynte ryggen å trøble seg igjen og jeg bestilte forhåpningsfullt time til kiropraktor for å ordne på dette. Kunne jo ikke sitte i vinkel på flyet i 11 timer må vite. Som sagt, så gjort. Smikk smakk og knekk og det kjentes mye bedre ut, men ikke som tidligere når smerten har sluppet taket som dugg for solen.

Dagen for avreise kom og ryggen var fortsatt like kranglete. Så, det ble 11 timer på flyet med minimalt av søvn. Ikke den hyggeligste starten på ferien det, men når man kommer ut av terminalbygget i Phuket og kjenner varmen og lukten så er alt det glemt på et blunk. I ferien så gikk det sånn noenlunde med ryggen. Eneste trøbbelet var at jeg kunne ikke sitte for lenge eller ligge for lenge. Så det å ligge på solseng på stranden ble ikke like komfortabelt som ellers. Det samme var nattesøvnen. Det ble mye opp og ned i løpet av natten på grunn av ryggen. Men å bevege seg rundt gikk helt fint. Turen hjem med fly ble omtrent som turen nedover, så sånn var det

De neste månedene gikk ryggen litt av og litt på med vondter og flyttet seg fra høyre side til venstre side.

Jeg prøvde meg hos Magne Brakstad igjen og siden han har hatt så gode resultater med ryggen min før, var vel forhåpningene vel høye. Jeg valgte å gå til en som Magne Brakstad har lært opp på Sotra denne gangen for enkelthets skyld, men det skulle jeg IKKE ha gjort. Behandlingen hos Magne Brakstad er brutal nok, men den kan håndteres fordi det er så raskt gjort. Denne behandlingen hos Magne Brakstads læremester var som hentet ut i fra et torturkammer. Jeg har ALDRI NOEN SINNE hatt så vondt før. Fødsler, hjerteinfarkt og magesår slått sammen, så kan det ikke måle seg. Men, som vanlig så har jeg full tillit til mine behandlere og regner med de kan det de holder på med. Jeg endte opp med å ikke kunne røre høyre armen (den var også litt kranglete på dette tidspunktet) og nesten ikke kunne gå på mange dager. Spør meg ikke hvor mange, for det har jeg fortrengt. Han skulle løse en «knagg» i høyre skinke og jeg har den dag i dag 8 måneder etter fremdeles et «søkk» på 10×3 cm  inn i vevet etter denne behandlingen. I dagene etter ble det blått, gult, sort og jeg hadde ett krater som stor igjen etter behandlingen hans av korsryggen min.

4 uker etter dette og mye verre i ryggen, våget jeg meg ut til Magne Brakstad igjen. Han kunne forklare meg at denne behandleren hadde gjort det hele mye mye verre. Han hadde satt alt i lås og prøvde å bote på skadene med sin behandling. Det løste seg vel litt etter denne behandlingen, men helt bra ble det ikke.

Uker og måneder gikk og i denne perioden og før prøvde jeg med trening og uten trening. Det som var så rart, var at når jeg trente eller var i bevegelse så kunne jeg være helt smertefri. Jeg var i himmelrike hver gang og tenkte at nå gir det seg. Men nei, hver gang kroppen ble kald igjen så var smerten på plass igjen. Så begynte jeg å tvile på om treningen overhode var bra for kroppen og droppet det i lengre perioder. Ikke godt å vite om det blir bedre eller verre, når kroppen reagerer slik det gjør på trening. Bra mens man trener men like ille og ofte verre etter …

I perioden februar – juni var jeg innom 2 ulike kiropraktorer og manuell terapeuter for å se om de ulike behandlerne hadde ulike måter å angripe dette på. Det hadde de. En konkluderte med skjeve hofter og prøvde å regulere dette. En annen prøvde med vondt skal vondt fordrives. Tips om å brette ett laken under overmadrassen ble også utprøvd og dette holder jeg fortsatt på med. Men, jeg ble ikke bedre i det hele tatt, snarere tvert imot.

Det hører med til historien at jeg har tilbragt hver eneste kveld, liggende på sofaen på venstre side. Jeg kan ikke sitte. Som min eldste datter spøkefullt påpekte på lørdag når jeg sa at jeg var dømt til et liv liggende i sofaen : «Det er jo ikke det verste som kan skje» .. Jo, for meg er det ikke noe bra. Jeg er vant til å være i bevegelse, vant til å kunne bevege meg som jeg ønsker. Å MÅTTE ligge i en bestemt stilling på sofaen for å få en minst mulig smertefull kveld hver ENESTE kveld i månedsvis, det er ikke noe kjekt

En venninne gjeng har planlagt å klatre opp til Trolltunga. En ti-timer lang tur (med pauser) som jeg lenge tenkte at det går bare ikke med denne ryggen. Men, turen ble gjennomført og i løpet av turen kjente jeg ikke noe som helst. Først når jeg satt meg ned på de harde trebenkene utenfor hytten senere på kvelden kom smertene tilbake.

En ny flytur nærmet seg. Nye 11 timer ventet når sommerferien skulle avvikles i Thailand. Denne gangen hadde vi hele 3 seteren, da vi okkuperte alle setene og jeg måtte tvert legge meg på gulvet strak ut for å sove. Dette fungerte på ett vis, med unntak av iPader, brusflasker osv som raste ned i hodet på meg fra de geniale lommene på flysetene 😉 Men, dette fungerte på ett vis og vi kom oss frem og tilbake med meg liggende strak ut på gulvet. Sikkert ikke lov, men når lyset er slått av var det bare å smyge seg ned imellom setene og bli der så lenge som mulig

I august en gang topper det seg med hele ryggen og jeg måtte begynne å tenke ut nye måter å angripe de på. Eller det vil si, nye og nye. Etter å ha klaget vel og lenge over vondt i ryggen (all kred til min kjære samboer som holder ut med meg og ryggen min) beordret Geir meg ut for å handle ny stol til kontoret. Ny stol, korsryggstøtte og fot hviler ble kjøpt inn . Det forandret ihvertfall hverdagen min på kontoret. Nå kunne jeg fungere foran PC’en. Pust ut på det punktet.

Det ble bestilt time hos lege. Jeg har utsatt legebesøket i det lengste, da jeg aldri har hatt tro på at det har noen hensikt å gå til fastlegen med ryggen sin. De henviser til røntgen og finner de ikke noe der, så er det ikke noe. Lenger kommer man ikke der. Sånn er det bare.

Timen kom, jeg gikk, forklarte problemet, legen konstaterer at det sitter i bekkenet/korsryggen, fikk henvisning til røntgen, stilte på røntgen, fikk svar at de ikke fant noe annet enn normal slitasje, case closed og sånn ble det. Akkurat som forventet. Jeg fikk noen tabletter som skulle være smertestillende, men de hjalp ikke det døyt.

Ny manuell terapeut kontaktet. Jeg har vært hos henne før, for mange år siden. Hun er mitt «siste» håp. Hun konkluderer med at kroppen må angripes forsiktig. Den står i helspenn. Ja takk det vet jeg. Akupunktur, forsiktig kiropraktikk, manuell terapi. Jeg får her i fire uker og har litt bedring, men det gir seg ikke. Håpet ute. Hun forandrer på behandlingsmåte. Fremdeles ingen bedring. Hun konkluderer med at det ikke er mer hun kan gjøre. Jeg må endre livsstil. Stresse ned, begynne å svømme igjen for å få strukket ut ryggen. Jeg må ta tak i det. Skal prøve ..

Ny utfordring i august. Sykle Rallarvegen. Jeg hadde sterke motforestillinger for hvordan dette skulle gå. Meg på en sykkel i 4-5 timer på humpete veg med denne ryggen. Det gikk helt fint. Kjente ikke at jeg hadde vondt i ryggen EN eneste gang underveis. Det som var helvete var de to timers togturene opp til Finse og ned igjen til Bergen … Forstå det den som vil

Nytt besøk hos legen igjen av annen årsak noen uker senere og tok opp at ryggen var likedan og at tablettene ikke fungerte. Ingen tabletter fungerer. Jeg har prøvd Ibux, Ibux i kombinasjon med Paracet, Pinex forte, Paralgin Forte. Null virk. Tar ikke toppen av smerten en gang. Til og med på fest med alkohol innabords døyves smertene.

Nye tabletter blir utskrevet med trekant. Skal være noe i nærheten av Voltaren som jeg ikke kan ta. Prøver en tablett en kveld. Blir susen, men smertene er der like godt. Prøver igjen noen kvelder senere med to, ingen virkning. Prøver igjen noen dager senere med TRE, fremdeles ingen virkning. Blir litt nummen/bedøvd i hele kroppen ellers mens ryggsmertene er der like godt

I Thailand har vi kjøpt en salve som heter CounterPain de siste årene og den har fungert bra på stive og støle muskler, men selv denne klarer ikke å bedøve dette.

Dagene og ukene går og i dag skriver vi 30 september. Noen dager klarer jeg å være positiv, andre dager er jeg helt i kjelleren. Nå gjør det vondt å trene også.  Det som før var min «escape» fra vondtene hjelper ikke lenger. Og det går ut over absolutt alt og alle.

Først i går gikk det opp for meg hva denne ryggen gjør og har gjort med meg. Jeg varierer opp og ned i humør. Jeg orker lite, er totalt utslitt hele tiden. Den jevne smerten og ikke minst irritasjonen over at det ikke bare kan forsvinne, at jeg ikke kan gjøre noe med det gjør meg helt irrasjonell enkelte dager. Snakk om sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Både samboer og datter og sikkert andre rundt meg, har måttet lide under dette. Mest av alt går det ut over 7-åringen som jeg det siste året har hatt null tålmodighet med. Og det innså jeg først i går for alvor.

Hvorfor det ? Fordi i går hadde jeg for første gang på 10 måneder en BRA ryggdag !!

Og hvordan gikk det til ?

Geir stakk innom apoteket fredag før helgen og kjøpte en ispose som man legger i frysen. Den legges så i ett trekk som man får med og denne har jeg lagt på konstant i sofaen (med unntak av når den må i frysen og fryses ned igjen) de siste dagene. Jeg har også tatt timeout og lagt meg flat ut i sengen med denne på stedet i en halvtime en gang søndag. I helgen hadde jeg ingen virkning av det etter at effekten av ned isingen var over. Akkurat når den var på, var det behagelig og jeg lettet 10 kilo og 50 % i humøret mens den var på, men etter at kulden forsvant var smerten tilbake. Men i går kom antakelig effekten.

For første gang på 10 måneder, så kunne jeg sitte normalt i flere minutter i strekk, jeg kunne stå rett opp og ned og bevege meg uten at det stakk 10 kniver inn i korsryggen og setet. Jeg klarte å gjennomføre lekser med 2 klassingen uten å fly i flint om det var noe som skar seg. Uten å ha lyst til å kaste både bøker og 7-åring veggimellom. Jeg hadde til og med humør og overskudd til å lese på sengen til 7-åringen før hun la seg i går. Så ja, først i går gikk det opp for meg at dette har tatt over hele livet mitt de siste 10 månedene og at det å gå med konstante smerter gjør noe med en

Nå håper jeg på at fortsatt ned ising av området skal fortsette å hjelpe meg fremover. Jeg aner ikke hva dagen i dag vil bringe. Så langt er det lovende. Ryggen kjenner jeg, men ikke på langt nær på samme måte som ellers.  Så dette er fremskritt, dette er lovende og jeg krysser fingrer og tær for at det nå skal gå fremover på en eller annen måte

 

Les også :

En rygg til besvær – Del 2
En rygg til besvær – Del 3