HJERTEINFARKT HOS KVINNER

 

Med det forferdelig triste dødsfallet til toppidrettsutøveren og svømmeren Alexander Dale Oen friskt i minne for bare noen dager siden, har det meldt seg noen tanker omkring temaet hjerteinfarkt. De vil jeg gjerne dele med dere ….

Selv fikk jeg som 34 åring et mindre hjerteinfarkt og det gikk noen ekstra sympatitanker til Alexander Dale Oen når jeg hørte at hjerteinfarkt mest sannsynlig var dødsårsaken …

Mitt hjerteinfarkt ble utløst av et stort måltid med mat. Ikke større enn en stor porsjon middag for en av min størrelse, men jeg var stapp mett det skal sies. Hva som er den utløsende faktoren for et hjerteinfarkt kan være så mye. Kulde, varme, et stort måltid, aktivitet, anstrengelse, en stressende situasjon, redsel, hvile. Et hjerteinfarkt kan komme når en minst aner det, både hos friske trente og hos ikke like godt trente.

Symptomer på hjerteinfarkt er så mange også og jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om terminologien her, så jeg oppfordrer dere til å lese mer her

Det jeg har lyst til å fokusere på er symptomene hos kvinner. De kan være alt annet enn typisk for hjerteinfarkt, slik vi har hørt om det tidligere. Nå har det heldigvis blitt mer fokus på området rundt dette med kvinner og hjerteinfarkt, men jeg har inntrykk av at befolkningen generelt fremdeles går rundt og er ganske uvitende om dette.

Som sagt fikk jeg mitt hjerteinfarkt som 34-åring. Dette var HØYST uvanlig og noe legene egentlig ikke tok med som et alternativ engang. Jeg var ALT FOR UNG til å ha hatt et hjerteinfarkt og i tillegg var jeg kvinne og dermed ikke i den samme risikogruppen i forhold til kjønn og alder  … Det er ikke det første legene slår opp på i «symptomordboken» sin …

For å begynne med begynnelsen så fikk jeg et hjerteinfarkt en torsdag ettermiddag i mai 2003. Jeg hadde akkurat spist middag, mett og god. Plutselig ble jeg akutt dårlig. Bare generelt dårlig, vondt gjennom magen og ut i ryggen mener jeg å huske. Kunne lett forveksles med luftsmerter i mellomgulvet, men var såpass elendig at jeg valgte å gå i sengen og legge meg nedpå. Samboer og barn var ute av huset, så jeg var igjen alene. Etter å ha lagt en stund på sengen ble jeg såpass mye verre at jeg fant ut at jeg måtte komme meg på badet. Følte jeg måtte kaste opp og kaldsvetten piplet fra hode og ilte nedover hele kroppen og ut i bena. Jeg kom meg ut på badet, men her sank jeg bare sammen på badegulvet på alle fire uten mulighet til å kontrollere kroppen. Svettetoktene red gjennom kroppen som rier. Jeg husker at jeg la meg over på rygg med bena oppover veggen, aner egentlig ikke hvorfor jeg  gjorde det, men her ble jeg liggende til alt var over. Der og da skjønte jeg virkelig ikke hva som hadde skjedd, og når alt var over tok jeg meg en dusj, fant et par Ibux og alt var tilbake til «normalen»

Neste morgen var det rett på jobb igjen og jeg jobbet som normalt. Det eneste jeg reagerte på var at jeg hadde en plagsom brystsmerte på venstre side som jeg forvekslet med muskelsmerter. Jeg antok at det kom fra mitt fysiske yrke og tok Ibux, og det  gikk over. Dette gjentok seg utover dagen men som sagt så forsvant det når jeg tok Ibux og jeg ble da enda mer sikker på at det var muskulært. Siden har jeg selvsagt skjønt at det hjelper med Ibux fordi det jo faktisk er muskulært at hjertet ikke klarer å jobbe skikkelig fordi det ikke får nok blod. Hjertet ER jo en eneste stor muskel i seg selv …

Helgen gikk og det samme fortsatte. Vondt, tok Ibux og det gikk over …

Mandag og på jobb igjen. Midt i uken hadde jeg gått så mange dager med dette så jeg tok nå å ringte til fastlegen og fikk beskjed om å komme med en gang når de hørte hva som hadde skjedd. Jeg forstod ikke engstelsen deres, men jeg ble lagt rett på benken når jeg kom ned, på med elektroder og de utførte en EKG, uten å finne noe som helst ….

Uken gikk og jeg ble ikke noe bedre. Ibux hjalp fortsatt men det måtte 4-6 tabletter til for at det skulle ha noen effekt. Førstkommende lørdag skulle jeg reise til Spania med min eldste datter som den gang bare var 14 år. Jeg hadde lovet henne denne turen, en uke til Spania for å besøke morfaren og Astrid. Hun hadde gledet seg lenge og når avreisedagen kom, var jeg så dårlig at jeg ikke visste hvor jeg skulle snu meg, men jeg hadde ikke hjerte til å avlyse, så jeg fikk tak i noe 600 mg Ibux og satte kursen mot Flesland og 5 timers flytur til Spania.

Bleik om nebbet var jeg, men intetanende om hva som egentlig feilet meg, så hadde jeg ingen betenkeligheter med å sette meg på flyet.  Det var nå bare å holde ut et uke med litt vondt til så fikk jeg gå til lege når jeg kom hjem igjen … Litt ferie og sol på kroppen skulle sikkert gjøre meg godt og …..

Flyturen ble et reint helvete. Allerede når flyet tok av og vi begynte å komme litt opp i luften, begynte det. Jeg hadde så jævlig vondt (unnskyld uttrykket) Jeg husker jeg satt med hodet mellom beina når Jeanette var ute på toalettet, jeg nærmest krøp rundt i smerte på gulvet nedenfor setet. Jeg flyktet ut på toalettet for å krype sammen der så ingen skulle se hvor ille det virkelig var, spesielt var det viktig for meg at Jeanette ikke fikk det med seg. Jeg tviler vel på at jeg klarte å skjule det for henne, men jeg trodde da at jeg ihvertfall klarte å skjule at det var så ille som det var. I løpet av disse 5 timene var jeg virkelig sikker på at jeg kom til å dø. Først nå skjønte jeg at det måtte være noe alvorlig galt, men hjerte tenkte jeg ikke på overhode …

Vel nede på bakken igjen i Malaga, ble vi tatt i mot av min far og Astrid og det var en likbleik og kjempesyk meg som nå bare klarte å stotre frem at jeg virkelig ikke var bra. Fremme i Fuengirola fikk vi installert oss i leiligheten og jeg kom meg sånn noenlunde til hektene igjen. Men så skulle vi ut på gaten og bevege oss og da kom brystkrampene igjen for fullt. Min far måtte ta seg av Jeanette mens jeg og Astrid gikk gatelangs og lette etter en plass det var lege e.l. Astrid visste om en ambulansepost lenger borte og vi trasket oss avgårde, mens jeg hev etter både pust og krefter på veien, krampene kom og gikk og jeg måtte stadig stoppe opp.

Her tok de en ny EKG og det var ikke tvil. Jeg ble satt rett i en drosje og rett på sykehus. Her tok det dem 1 time å fastslå at det var noe galt med hjertet. Jeg husker at jeg var helt vantro til det jeg hørte. Hjertet ? Meg ? 34 år ? Det kunne ikke stemme. Og når legen kom på rommet til meg og proklamerte på dårlig spansk engelsk og tegnet og forklarte at de skulle gå inn via blodårene mine og inn i hjertet mitt fordi jeg hadde en tett hovedåre, så sa det bare BRÅSTOPP for min del. Fra det øyeblikket ble jeg forvandlet til en trassig 5-åring som nektet å samarbeide. Jeg lå over på sykehuset til neste dag, stresset meg opp med å ringe til forsikringsselskap, fastlege hjemme og you name it. Litt ut på formiddagen marsjerte jeg ned i resepsjonen og forlangte at jeg skulle skrives ut, på eget ansvar selvsagt. Og som sagt så gjort.

Penger hadde jeg ikke, men jeg fikk ringt til min far og avtalte at de skulle komme ned i gaten og betale for taxien når jeg kom frem til Fuengirola.

Så bar det opp i gaten til min far og Astrid sin faste lege. Han fikk papirene fra sykehuset og skrev ut blodfortynnende til meg og nitroglyserin. Og jeg fikk streng beskjed om å ikke gå mer enn noen skritt om gangen, jeg fikk ikke ligge i direkte sollys og jeg skulle ta det HELT med ro og ta nitroglyserin når jeg trengte det. Til flyturen hjem ble jeg utstyrt med ekstra blod fortynnenede, blodtrykkssenkende og nitroglyserin. Jeg fikk også streng beskjed om å oppsøke nærmeste sykehus når jeg ankom Norge

Jeg husker at hver natt jeg la meg til å sove frem til hjemreisen, så ba jeg en bønn om at jeg måtte våkne igjen neste morgen. Så ille var det selv med medisinering og jeg kunne våkne midt på natten med smerter og måtte ta mer medisin.

I ettertid vet jeg jo at dette var kraftige angina smerter som er ganske typiske når man har hatt et hjerteinfarkt p.g.a tette blodårer.

Flyturen hjem gikk mye bedre enn turen nedover, siden jeg nå var utstyrt med de rette medisinene i kroppen. Vi landet på Flesland og kjørte direkte til Haukeland sykehus der jeg ble lagt rett på isolat siden jeg kom fra utlandet. Her ble jeg en helt uke. Papirene som jeg hadde med fra sykehuset i Spania, ble lagt rett bakerst i bunken og ikke tatt hensyn til i det hele tatt …. Her i landet er vi jo best, så hvorfor skal vi høre på noe som Spanske leger sier … ?? Det gikk en dag, to dager, tre dager, fire dager uten at de fant noe som helst. Jeg tok EKG, de tok to ultralyder men fant likevel ingenting. Samtidig ble jeg møtt med den samme holdningen som mange kvinner fortsatt blir møtt med som mistenker at det er noe galt med hjertet. Spesielt unge kvinner. «Du har mest sannsynlig ikke hatt noe hjerteinfarkt fordi du er både for ung og du er kvinne» Og så blir de sendt hjem uten at noe blir gjort for dem ….. Det rare med meg var at angina smertene kom når jeg var i ro. Så jeg fikk overtalt dem til å la meg ha EKG på over litt tid, og mens jeg lå i sengen og sov, så kom utslagene og de kunne lese det av på skjermene sine. Da bar det rett avgårde til siste ultralyden og da fant de endelig arrvevet som viste at det hadde vært et hjerteinfarkt. Og så gikk turen videre til operasjonsstuen der de gikk inn via blodårene i armen og inn til hjertet. Det ble «staket» opp i blodåren som var gått tett og lagt inn en såkalt «stent» eller «strømpe» som de også kaller det, som skal holde det området som var blitt tett, åpent.

Den har jeg den dag i dag og kommer alltid til å være der. Jeg går på blodfortynnende og kolesterolmedisin forebyggende. De første årene gikk jeg også på blodtrykkssenkende medisiner, men de fikk jeg slutte med siden jeg ikke trengte dem lenger.

Siden har jeg vært «frisk som en fisk» (bank i bordet …) , men spøkelset om at det skal komme tilbake ligger alltid der. Det minste sting på venstre siden, så er jeg på vakt med en gang. Det får jeg vel bare leve med.

Jeg fikk aldri noe forvarsel på at noe hjerteinfarkt var i gjerdet. Jeg tolket det ihvertfall ikke sånn. Det er mulig jeg har hatt vondt i lang lang tid før hjerteinfarktet, men jeg tar ganske lett på smerte og finner som regel en fornuftig forklaring på at det gjør vondt, så jeg hadde ikke tatt det alvorlig uansett.

Det er ofte sånn at en ikke får noe forvarsel. Hvis en får angina smerter først, kan en på en måte agere og gjøre noe med det. Komme seg til lege i tide, om en bryr seg om signalene kroppen gir da vel og merke. Jeg gjorde ikke det, og mange gjør ikke det. Vi venter på at ting skal gå over.

Her kommer en kjapp opplisting over kvinnelige symptomer på hjerteinfarkt, og de opptrer gjerne samtidig flere av dem :

  • Kortpustethet
  • Smerter i rygg, kjeve, nakke og bryst
  • Influensalignende plager/sykdomsfølelse
  • Kvalme/brekninger
  • Fordøyelsesplager
  • Kaldsvette
  • Tilbakevendende press i brystetDette er altså langt fra de typiske tegnene som en «forventer» ved et hjerteinfarkt og symptomer som en ikke nødvendigvis kobler med hjerteproblemer.

Min historie er langt fra unik og mange har opplevd akkurat det samme. Men jeg fikk det så sterkt inn nå de siste dagene hvor alvorlig det egentlig kunne ha endt. Jeg har faktisk ikke tatt inn over meg at det kunne fått en fatal utgang det hjerteinfarktet mitt i 2003. Jeg har rett og slett ikke villet se hvor galt det kunne gått, for det gikk jo bra.

Og det er jo faktisk meget mulig at jeg går rundt her som en tikkende bombe i dag også. Selv om jeg er bedre trent, selv om stressnivået er senket, selv om kostholdet er kraftig forandret… Men, vi har jo tydeligvis ingen garantier noen av oss…

Men, vi kan jo ikke gå rundt og tenke på dette hver dag heller. Men det er viktig å vite hvordan man skal tolke symptomene som kvinne både hos seg selv og andre, siden de ofte er så annerledes hos kvinner enn hos menn. Da kunne mye vært gjort og en kan komme seg til lege i tide.