Her er smaken som baken, delt. Men for min egen del så har det gått opp for meg at når jeg kjenner en form for skadefryd, ja DET er det aller morsomste. Da snakker jeg ikke om å godte seg over andres elendighet generelt, eller ondskap. Men, i enkelte situasjoner, når man selv finner ut at jo, akkurat det der, det var HELT fortjent, så er det, det aller morsomste som kan skje.
Ta for eksempel en vanlig dag ute på veien. Du har en fyr klistret opp i støtfangeren din bak. Han har lagt sånn lenger enn langt og du har irritert deg litt over ham en stund allerede, der du kjører ihvertfall ti kilometer over fartsgrensen. Men, så kommer du på at litt lengre fremme så holder de på med veiarbeid og der er det mange stoore hull i veien. Det er da jeg begynner å glede meg. Stiller inn speilet så jeg får virkelig utsikt bakover. Hullet nærmer seg og jeg svinger elegant unna i siste øyeblikk. Jeg lar blikket gli over i speilet og DER, BAM! YES it is a HIT! Forhjulet hans braser nedi hullet så sølevannet spruter og selv om jeg ikke kan høre hva han sier der bak, så kan jeg se tydelig både på ansiktsuttrykk og på måten munnen beveger seg, at det er kraftig banning det går i. Da fryder jeg meg stort, til pass !!!
Og så har du andre ting som hun i reklamen som sjangler og sjangler bortover catwalken, til hun er i kne. Hun gir ikke opp, stanhaftig modell som hun er. Vi jenter er litt sånn jantelov når det gjelder modeller. Går det galt, så godter vi oss i vårt stille sinn. Men, disse to er de aller beste
Og så en egenopplevd episode som er noen år gammel. Jeg var gravid, og jeg og barnefaren hadde inngått en pakt (som jeg skjønte ikke ville komme til å holde) om at han skulle kunne gå ut og drikke, men han fikk være med meg hjem til «normal» tid når jeg var med. Det vil si at klokken 2-3 var det lengste jeg holdt ut som høygravid. Allerede etter 8 uker ut i svangerskapet kom den første krangelen i forhold til det. Vi hadde vært i et 40-års kalas og når utestedet stengte, var jeg mer enn klar til å gå hjem, edru som jeg var. Jeg er som kjent ikke så veldig glad i fulle folk når jeg selv er edru, så ja, nå var det tid for å gå hjem. Så kom da min samboer med 2 i promille og smørstemme. Han hadde tenkt seg på narcspiel, om ikke det var greit ?? Nei, det var faktisk ikke greit. Vi hadde gjort en avtale og nå fikk han pikatu holde den. Etter mye diskusjoner og antydning til krangling, var det en fly forbanna samboer som satt seg inn i passasjersetet og kommanderte meg til å kjøre ham hjem.
Man kødder som kjent ikke med gravide hormonbomber, så jeg sørget for at turen hjem ble alt annet enn behagelig. Han var allerede dårlig når vi hadde kjørt i 2 minutter.. Men, da var det bare å gi gass, svinge litt ekstra, kjøre opp i alle de dumper som fantes og virkelig få den gamle BMWen til å yte max. Bleik om nebbet men fremdeles tydelig forbanna satt han der i passasjersetet, så jeg i sidesynet. Så når jeg braste opp bakken som en berg og dalbanevogn og lot frotspoiler være frontspoiler, så jeg bare kviten på knokene der han holdt seg fast i døren. Så kom en bråbrems foran garasjen. Et under egentlig at jeg klarte å stoppe på toppen av den bakken. Min samboer flekker opp døren i forbannelse og skal til å marsjere opp til huset. Det han derimot hadde glemt, var at når han nå gikk ut av bilen, så var det bare en 20 cm høy støpekant, ingen gjerde og halvannen meter rett ned i buskaset. Så i det han steg ut av bilen og tok ett skritt rett frem i stedet for til siden, så bare forsvant han rett ut i intet og svosj der forsvant han. DET er et syn som er vanskelig å ikke le av. Enda vanskeligere er det å ikke le, når DET sinna ansiktet dukket opp igjen over murkanten og bare slamrer igjen bildøren med et siste ord : KJØR!
Idet jeg rygger ned bakken igjen for å hente de andre jeg har lovet å kjøre hjem, ser jeg en som klatrer og stavrer seg opp igjen på veien, og marsjerer opp mot huset.
Da og først DA kunne jeg slippe latteren løs 🙂
Jeg tror faktisk aldri den «hendelsen» har vært nevnt med ett ord siden …