I dag fikk jeg det bare over meg. Jeg hadde lyst på en løpetur til Kolbeinsvarden.
For de som ikke er kjent her jeg bor, så er det høyeste fjellet på Askøy, 231 meter for å være nøyaktig.

Meg løpe likssom. Hadde du sagt det til meg for to år siden, så hadde jeg bare ristet på hodet. Jeg er ikke skapt for å løpe. Til og med når jeg var topptrent som svømmer, var løping noe som for meg fortonte seg som rene torturen. Men, det var på asfalt, terreng det er noe helt annet. Det gir en helt annen utfordring både til koordinasjon, styrke og spenst. Ikke minst er det mer variert og spennende å løpe i terreng. Asfalt blir bare kjedelig.
Og så blir det ikke lagt like godt merke til om du går litt innimellom for å ta deg inn igjen på pusten. Når du er ute og jogger på asfalt, så forventes det at du løper hele veien, alle ser deg 😉

Tok for sikkerhets skyld en halvtime med solarium før jeg begynte på turen, så var rimelig varm i kroppen før jeg startet. Begynte turen med å gå for å få opp varmen i musklene og allerede etter første kneiken var kroppen klar for litt løping.

Det var tørt og fint i løyene oppover i dag og det var litt deilig med skikkelig feste under skoene for en gangs skyld. Etter å ha vekselvis gått og løpt meg halvveis opp, møtte jeg på en ung jente med hund. Hun hadde truffet på hoggorm lengre oppe og det satte en kraftig demper på den videre turen. Nå ble det kun småjogg og fokuset lå mer på å se etter den forbaska hoggormen.

Enhver rot og grein ble omgjort til en Boaslange i mine øyne resten av veien opp mot toppen. Men, ingen hoggorm var å se.

Masse folk på toppen i dag som var ute og nøt det fine været.

Nedover igjen lot jeg hoggorm være hoggorm og tok sats og løp nesten hele veien. Deilig å kjenne at kroppen fungerte.

Turen var unnagjort på rundt 45 minutter og etter en kjapp dusj, var dette en super start på dagen. Nå var jeg klar til å legge meg ut i solen og studere Web Design 🙂