Stikkordarkiv: LINDUS

UKENS LINDUS – EN BARNDOM UTEN BARNESIKRING

LINDUS har denne uken tatt for seg hvordan hun selv vokste opp på 70-tallet, og det var visst noe helt annet enn å vokse opp i dag …

VI OVERLEVDE BARNDOMMEN – SELV UTEN HJELM 

Jeg er født rett etter Summer of 69. Og ja,  jeg vet at den sangen ble skrevet av Bryan Adams på midten av 80-tallet og at det mest sannsynlig ikke er årstallet han hentyder til, når han synger om 69 tallet …

Men uansett, så vokste vi opp på denne fantastiske øyen Askøy. I starten før vi begynte på skolen så var vi et 4-kløver, 3 jenter og 1 gutt stakkar som måtte henge med oss tre jentene. Vi fant på mye rart kan du tro. Eller det vil si, jeg fant aldri på noe rart, det var alle de andre som kom på de «gode» ideene og jeg diltet motvillig med…

Nå høres jeg ut som den engleungen, og det var jeg innerst inne også. Jeg var veldig oppsatt på å gjøre som foreldrene mine sa jeg skulle gjøre. Men de 3 andre hadde ofte et litt annet syn på den saken enn meg, og «lokket» meg med på både det ene og andre… Ikke de alvorligste tingene, men ting vi gjorde som vi ofte ikke hadde lov til å gjøre.

Nå skal jeg begynne å fortelle om den gangen vi ikke hadde TV, PC og alt det der, så de som er ung sitter sikkert allerede og himler med øynene…

MEN, det vi brukte å gjøre på den tiden var faktisk å leke ute. Ja, ute, du hørte riktig. Ute i skogen faktisk. Vi lekte cowboy og indianer og jeg endte som regel opp med å bli bundet til et tre, for jeg skjønte ikke poenget med hele greiene. Dette var jo de typiske «guttelekene» som vi jentene stort sett ble med på fordi guttene og måtte få viljen sin en gang i blandt.

Gå ut og lek ! Det fikk vi beskjed om fra vi var 4-5 år. Hadde vi sagt det til ungene i dag, så hadde de sett rart på oss .. Jeg prøvde meg på det når jeg selv fikk barn. Hun bare så på meg og spurte : Hva skal jeg gjøre på der da ??? I begynnelsen var vi stort sett rundt husene, men etterhvert utvidet jo verden seg og vi var overalt i nabolaget.

En plass vi absolutt IKKE hadde lov til å gå, var selvsagt til sjøen. Så det MÅTTE vi jo da selvsagt gjøre stadig vekk. Jeg tror ikke jeg kom unna det EN eneste gang uten å bli oppdaget. Min mor må ha hatt øyner i nakken og en intuisjon uten sidestykke. Eller så var vi smårolliger utrolig dårlige på å lyge. Antakelig en god blanding.

En gang satt jeg og en venninne og dinglet med beina nede på kaien og nøt spenningen med å gjøre noe vi ikke hadde lov til. Vi hadde som seg hør og bør på denne tiden klogger på oss. Det var IN med treklogger på den tiden. Mine var signalgule, skinnende blanke med signalgrønn kant oppe på vristen. Skikkelig lekker. Og det gikk som det måtte gå, dingle dingle med beina og plopp så datt den ene kloggen min i sjøen. Allerede i fallet før det sa plopp hadde jeg sett for meg hele hendelsesforløpet videre med kjeften jeg kom til å få når jeg kom hjem. Jeg tror vi prøvde med alt mulig for å få tak i den kloggen, pinner og alt som brukes kunne på den kaien. Var vel inne på tanken om å holde den ene i beina hengende utfor kanten og, men takk og lov så ble det med tanken …

Så det var bare å gå slukøret hjem og fortelle sannheten. Ingen vei utenom. Hvor ellers forsvinner en klogg lissom annet enn på byfjorden. Lurer egentlig på hvor den kloggen tok veien ? Kanskje ligger den og dupper nede ved Afrikas kyst eller står på pynt i Robinson Crusoe sin stråhytte. Hvem vet …

En annen episode, var når vi skulle utforske et naust (selvsagt også nede ved sjøen, hvor ellers ? …) Det var et gammelt naust som stod til nedfalls og vi klarte å klatre oss opp i 2 etasje, og bom kræsj og bang så hang jeg og dinglet etter armene gjennom gulvet. Det var da en bukse og en genser å forklare seg om når jeg kom hjem. Litt blåmerker et ribbebein eller tre forslått og noen gode skrammer også da, men jeg tror vi kom unna den med en annen forklaring enn at det hadde skjedd i et naust, nede ved sjøen, som var strengt forbudt…

Så hadde en venninne fått ny brukt sykkel av bestefaren. Hun kom syklende så kry ned hovedveien, full fart og trødde opp den lange bakken opp til huset vårt. Ser den enda for meg. Det var en rød DBS eller Swithun, men den var litt mer skrå i rammen enn de vi andre hadde, våre var mer runde i formene og større. Denne var kul. Vi andre to fant frem våre sykler og skulle sette utfor bakken og ta en prøvetur. Hun med den «nye» sykkelen først og før vi andre hadde rukket og komme på sykkelsetene, så ser vi bare en masse vingling, et hyl og en jente som flyr i bue idet hun treffer støpekanten og flyr ned i skogen. Nå kunne dette faktisk gått ganske ille, for hun hadde ikke hjelm engang. Vi hadde ikke det den gangen.  Det var lov å sykle uten. Syklet du med hjelm så var du bløder (finnes den tilstanden lengre forresten??) Men det ansiktet som tittet opp over støpekanten den gangen var ubetalelig. Der lå vi to andre og hylte og skreik av latter langflat i bakken og så kommer DET sinte trynet stikkende opp over kanten og vi hylte og lo om mulig enda mer. Hun var sint som en tyrk, og vi fikk en laaang skjennepreken om hvor farlig dette kunne ha vært. Tror helst det var stoltheten som var mest skadet. Så hun måtte pent trille sykkelen hjem til bestefaren igjen å få montert de bremsene som ikke var der når hun syklet ned bakken, derav vinglingen når hun oppdaget dette …

Hun fikk sin hevn en stund etterpå, når jeg skulle sykle på den smale støpekanten opp bakken til huset her. Gikk helt fint det helt til jeg mistet balansen og falt utfor veien (selvsagt ikke inn i veien) og ned i bedet. Når jeg stakk opp hodet med munn og nese full av jord, var det en annen som lå og hylte og lo i veien ..

Vinterstid gikk det for seg. Det var om å gjøre å finne de bratteste bakken i nærheten, for vi fikk ikke gå så langt. Og de fant vi selvsagt. Problemet var jo å stoppe en trekjelke med nysmørte stålmeier uten bremser (lurer på hva min far tenkte på når han smørte meiene) når du kom i bunnen på bakken og den fortsatte utfor et lite stup og ned i en vei (lite trafikert, men likevel). Der har du meg ..

Så da var det to andre som lå i bakken og vrei seg når det kom en rød topplue opp over kanten etterfulgt av et like rødt ansikt, sint som en fele. For DETTE kunne vært farlig, jeg kunne faktisk dødd! Og det kunne jeg jo sikkert og, men de sluttet jo ikke å le av den grunn ..

Og så reiste vi på hytten. Og siden jeg var enebarn så fikk jeg ofte med meg en eller to alt etter hva vi greide å grine oss til. Det fantes ikke sikkerhetsseler i baksetet, vi lå og satt om en annen og stoppet en gang eller ti på veien fordi det alltid var EN som ble bilsyk … Vi fikk stå på dekk på bilfergen i all slags vær og se på sjøen. På hytten levde vi med kaggedo, vannet måtte hentes nedforbi hytten og varmt vann kom ikke fra springen, det måtte varmes på gassbluss først. Vi hadde gjerne maur både i ørene og i nesen når vi våknet om morgenen på hemsen (fordi vi hadde alt snopet liggende og det liker sukkermaur veldig godt), vi spiste cowboy kvelds (egg, bønner og bacon) og drakk kakao, vi raste ned stigene fra hemsen både i våken tilstand og når vi gikk i søvne, vi syklet på oppdagelsesferd (som regel i sterk motvind) på haugamle sykler med ballongdekk. Om sommeren reiste vi med båt ut i holmene og badet og solte oss og ikke minst så koste vi oss glugg ihjel. For en Tjorven tid 🙂

Om vi kjedet oss hjemme, så var det alltid et eller annet hus vi kunne terrorisere med ring og spring. Eller vi kunne tulleringe til herr Gran og spørre etter herr Furu, det var jo ingen som kunne spore den samtalen den gang .. he he he.  En annen favorittaktivitet når vi var hjemme alene, var  å tjuvlåne walki talkien til min mor og far og plage alle de innpå der med våre utrolig festlige kallenavn og barnslige morsomheter som de andre brukerne av eteren sikkert satte virkelig stor pris på… not.

Vi hoppet strikk, paradis eller syklet. Herregud hvor mye vi syklet. Og når vi ble et par år eldre så stod vi på snuplassen og ropte alle de styggeste ordene vi kunne, så høyt vi kunne. Og minst to mødre kom i vinduet og ba oss holde snavla og komme inn med en eneste gang. Vi spiste flattbrød med ketchup om vi var snopesjuk, for snop fikk vi KUN om lørdagen.

Høydepunktet på uken var tirsdagen. Da kom min mor hjem med Donald og en skolebolle. Så da leste jeg Donald, spiste bolle og drakk melk. Heaven on earth

Andre ganger kastet vi snøball på biler som kjørte forbi for det hadde vi sett at andre hadde det gøy med, så det skulle nå vi gjøre og. Her var problemet at det var ikke mye snø igjen og det fulgte nok endel grus med i snøballene. Treffsikre som vi var, så traff en av oss liksågodt frontruten og bilen BRÅSTOPPET og ut av den kom det en illsint mann.

 Da var det fire føtter som sprang fortere enn de hadde gjort noengang før. Nå var gode råd dyre og vi gjemte oss like godt i kjelleren i venninnen sitt hus. Nå var den ene moren på tråden til den andre fordi den illsinte mannen hadde gått opp til den ene moren sitt hus, som så ringte til den andre moren, som igjen fant oss ved å følge fotsporene våre inn i kjelleren ..  Mødre altså !

Og så ble vi eldre og fant på helt andre fantestreker …

Vi overlevde vi og, selv om vi ikke brukte hjelm, sikkerhetssele og lekeapparatene ikke var spesialbygget

En liten (lang) tankevekker om før og nå her på slutten :

I følge dagens lovgivere og byråkrater skulle de av oss som var barn på 40, 50, 60 ja til og med tidlig på 70-tallet ikke ha overlevd.
Våre babysenger var malt med bly-basert maling. Vi hadde ingen barnesikring på medisinflasker, dører eller skap og når vi syklet hadde ingen av oss hjelmer.

Som barn kjørte vi i biler uten sikkerhetsbelte eller airbag. Og det å sitte bakpå et lasteplan en varm sommerdag var alltid en spesiell nytelse. Vi drakk vann fra hageslangen og ikke fra flasker. Skrekk og gru !

Vi spiste brød med smør på, drakk brus med sukker i, men ble aldri overvektig fordi vi alltid var ute å lekte. Vi delte gjerne en brus mellom oss og drakk fra samme flaske uten at noen faktisk døde av det.

Vi brukte timer på å bygge Ola-kjærrer av skrap og ingenting og raste av gårde nedover bakken bare for å finne ut at vi hadde glemt å lage bremser. Etter noen turer ut i bushen lærte vi å løse problemet. Vi dro hjemmefra tidlig om morgenen for å leke hele dagen og var tilbake når gatelysene ble tent. Ingen hadde mulighet til å få tak i oss i løpet av dagen. Ingen mobiltelefon. Utenkelig !!

Vi hadde ikke Playstations, Nintendo 64, X-Box, ingen tv-spill i det hele tatt, ikke 99 kanaler på TV, ingen videofilmer, ikke surround lyd, mobiltelefoner, PC eller Facebook. Vi hadde venner! Vi gikk ut og fant dem !

Vi falt ned fra trær, skar oss, brakk bein og armer, slo ut tenner, men ingen ble saksøkt etter disse uhellene. Det var uhell. Ingen andre kunne beskyldes – unntatt oss. Husker du uhell ? Vi sloss, ble gule og blå og lærte å komme over det.

Vi fant på leker med pinner og tennisballer og spiste mark. Til tross for advarsler var det ikke mange øynene som ramlet ut og ikke levde markene inni oss for alltid. Vi syklet eller gikk hjem til hverandre, banket på døra, gikk bare inn og blandet oss i samtalen.

Noen elever var ikke så lure som andre så de dumpet og måtte gå et år om igjen. Fryktelig !!

Ønskelåten i dag kan jo ikke bli noe annet enn denne :

…………………………………………………………………………………………………………………………..

Da sier vi takk til LINDUS og avslører svaret på forrige ukes konkurranse :

CHARLIE SHEEN (som har fått riktig så mye medieomtale den siste uken …)

Av alle som hadde rett svar, var det BENTE HAGEN som stakk av med de 4 flaxloddene denne uken – Gratulerer 🙂 Send meg en e-post med adressen din, så kommer de din vei om litt.

……………………………………………………………………………………………………………………………

UKENS KONKURRANSE :

Hvem er dette ??

Vet du svaret, skriver du det inn i kommentarfeltet og er med i denne ukens trekning om 4 flaxlodd som kan gi deg inntil 1.000.000 norske kroner. Lykke til og god helg 🙂

UKENS LINDUS – LIKESTILLING I HEIMEN

LINDUS er skikkelig mannevond denne uken og tramper uti det med begge beina ..

UKENS LINDUS

Hvor mange av mine kvinnelige lesere kan med hånden på hjertet si at : «Joda, hjemme hos oss så deler vi på oppgavene både når det gjelder barna og hus og hjem» ????

På 50 og 60-tallet var mor hjemme og sørget for å holde hjemmet skinnende rent, barna i aktivitet og serverte nydelig middagsmat til sin mann når han kom helt utslitt hjem fra jobb. Da skulle hun også fremstå som nystylet, nyfrisert, huset skulle være sleiket, barna skulle være striglet og rene og pene for far å se på og tøflene og avisen skulle ligge klar til far i stuen. Så måtte barna være stille når far skulle sove middag, mens mor tok oppvasken. Så tok mor seg av legging av barna mens far så på TV. Siden tok hun litt stopping av strømper og gjorde kanskje noen småting hun ikke hadde rukket i løpet av dagen, smørte skolematen til barna og så bar det til sengs og da skulle hun selvsagt være opplagt til å utføre sine «ekteskapelige plikter» overfor sin mann …

Nå står det mars 2011 på kalenderen min og hvor mye har egentlig forandret seg på disse årene? All kamp om likestilling og fordeling av oppgaver i hus og hjem ????

I dag ser fremdeles mange kvinners hverdag slik ut :

Opp tidlig om morgenen for å klargjøre unger som skal på skole og i barnehage, smøring av skolemat, pakking av sekker, sørge for at de har alt med seg av gymtøy, bøker og det som ellers skulle huskes den dagen. Så får hun ungene i bilen og leverer på skole og i barnehage. Ferden går videre på jobb. Antakelig kommer hun litt for sent på jobb hver eneste dag fordi hun skal rekke alt dette FØR hun går på jobb.

Ved arbeidsdags slutt må hun styrte avgårde for å rekke å hente i barnehage og på skole. Hun tar en kjapp tur innom butikken for å handle med seg det hun vet mangler hjemme både til ungene og familien ellers.

Når henting er unnagjort, er det å kjøre hjem og begynne på middag. Så går ferden gjerne ut igjen med en gang for å kjøre på fotball og håndball og turn og musikken. Så er det hjem igjen for å få på vaskemaskiner og tørketromler, henge opp et par maskiner som hun satt på i morges før hun gikk på jobb, legge sammen de klærne som henger tørre på tørkestativet for å få plass til nye klær som går i vaskemaskinen i dette øyeblikk, få klær og håndduker på plass i sine riktige skap, rydde kjøkkenet, ta ut av oppvaskmaskinen, fylle denne på ny og sette på, vaske opp panner, mate katten, vanne blomstene og så er det tid for å kjøre og hente ungene igjen fra fotballtrening, håndballtrening, turn og musikken. Klokken er nå blitt så mye at det er tid for kveldsmat, bading/dusjing og legging av de små krabatene. Kjøkkenet må igjen ryddes, bosset bæres ut og så er kvelden der og hun må kanskje få gjort unna litt regningsbetaling i nettbanken, sjekket over morgendagens program, hva må hun huske å sende med barna, i morgen er det turdag på skolen, en skal til tannlegen og finne frem klær til alle sammen som passer til vær og vind og de aktiviteter som skal foregå enten på skole eller i barnehage.

Er hun heldig har hun igjen et par timer til TV-titting eller fjasing på Fjaseboken og så bærer det rett i seng og da skal hun selvsagt være nydusjet og nybarbert, kåt og villig og disponibel om hennes mann vil ha seg noe den kvelden.

Mange menns hverdag ser slik ut :

Han står opp om morgenen, gjør seg selv klar på badet med tannpuss og dobesøk, kler på seg og går ut døren. Så henter han seg en kaffe på nærmeste bensinstasjon og tar gjerne  med frokosten i samme slengen og så er han på vei til jobb. Etter arbeidstids slutt sitter han i den jævla bilkøen hjemover og rekker så vidt hjem til ferdig middag som står og venter på ham. Ungene og kona ser han ikke så mye til, for de flyr ut døren idet han går fra middagsbordet og setter den brukte tallerken på kjøkkendisken. Ingen skal ihvertfall si at ikke han rydder opp etter seg … Så er det å ta seg en liten høneblund enten i godstolen eller på sofaen og han enser knapt at kona kommer hjemom etter å ha kjørt ungene til treninger og øvinger. Han våkner av romesteringen til kona som holder på med ettermiddagens gjøremål og tenker i sitt stille sinn «går det ikke an å få kvilt seg litt etter en lang og hard arbeidsdag» ? Så luffer han ut på kjøkkenet og lager seg kaffe og dumper ned i godstolen med fjernkontrollen i hånden og laptopen på fanget. Der blir han sittende frem til sengetid. Han får nå se om han får seg noe i kveld, hun er jo aldri opplagt til noe lenger. Er bare trøtt og utslitt sier hun, det var ikke sånn det var nå de møttes for mange år siden …

Noen menn (for all del), er kjempeflinke og er med og deler på det som skal gjøres i forhold til barn og hjem. Mange kvinner er også flinke og er med og deler på oppgaver som maling av hus, vask av bil, slår plen, klipper hekk, spyler og oljer terassen, kapper ved, bærer stein, pusser opp, kjører boss til miljøstasjonen og får bosspannet ned når det skal hentes

Nå tramper jeg sikkert midt oppi et svært vepsebol i dagens likestilte samfunn. MEN, mange har det slik at det er kvinnen som står for mesteparten av det som skal gjøres, planlegges og huskes på i en familie.

Er det selvforskyldt ? Er det fordi kvinner tror at de absolutt MÅ gjøre alt selv fordi de ikke vil slippe mannen til ? Setter vi for lite krav til mannen ? Hvorfor velger han i så fall å ta imot all den fritiden, mens hun styrer med omtrent alt. Utnytter han situasjonen og griper sjansen om han ser at ting blir gjort for ham ?

Nå vil jeg gjerne høre, hvordan er arbeidsdelingen hjemme hos dere ?? Så kan vi ta en aldri så liten meningsmåling her inne.

Slenger med en liten tekst her på slutten :

Det var en solfylt morgen i skogen, og bjørnefamilien sto opp.
Veslebjørn rusler inn på kjøkkenet, setter seg ved bordet, titter ned i den lille skålen sin – og ser at den er tom!
– Hvem har spist opp grøten min? sutrer han.

Så kommer Pappabjørn inn på kjøkkenet, setter seg ved bordet, titter ned i den digre skålen sin – og ser at den er tom!
– Hvem har spist opp grøten min? drønner han.

Mammabjørn titter opp fra kjøkkenbenken og sier: – Herre min hatt, hvor ofte må vi gå gjennom dette?

Det var Mammabjørn som sto opp først.
Det var Mammabjørn som vekket alle dere andre.
Det var Mammabjørn som laget kaffe.
Det var Mammabjørn som tømte oppvaskmaskinen og ryddet alt på plass.
Det var Mammabjørn som gikk ut i morgenkulden for å hente avisen.
Det var Mammabjørn som dekket på bordet.
Det var Mammabjørn som slapp ut katten,tømte kattetoalettet og ga katten mat og vann.

Og nå, når dere omsider har kreket dere ut av dynene og parkert de sure trynene deres ved kjøkkenbordet…hør godt etter, for dette sier jeg bare en gang til…

JEG HAR IKKE LAGET DEN HELVETES GRØTEN ENNÅ!

————————————————————————————-

Takk til LINDUS for denne gang . Som dere ser ønsker hun tilbakemeldinger på innlegget sitt og det er bare å gi tilbakemeldinger i kommentarfeltet om dere er enige eller dypt uenige i det hun fremstiller.

————————————————————————————–

Forrige ukes konkurranse var visst ikke så vanskelig som jeg trodde, for det er bare kommet inn riktige svar denne gangen også.

Riktig svar var : KJERSTI GRINI

Den heldige vinneren av 4 flax lodd ble : MAY BRITT ALEXANDERSSON
Send meg en e-post med adressen din så skal jeg få sendt dem til deg – Gratulerer 🙂

————————————————————————————–

DENNE UKENS KONKURRANSE

Hvem er dette ?

Svaret kan du legge inn i kommentarfeltet under. Lykke til 🙂
Frist for innsending av svar er fredag 11. mars før kl 1200

God helg til alle sammen 🙂

UKENS LINDUS

Fredag og ukeslutt er over oss igjen, og LINDUS har denne gang sendt meg noen ord om trening – eller mulig det var mangel på trening. Her kommer det :

LINDUS HAR ORDET :

Når man ikke er så veldig glad i å trene, er det lett å finne på unnskyldninger for å unngå nettopp det. Veldig få av dem duger, og jeg skal faktisk akkurat nå til å ødelegge mine egne unnskyldninger ved å legge dem ut her. Jeg kan vel alltids komme på noen nye senere …

Nå skal sant sies, at det skal lite til for å overtale meg selv til å hoppe over treningsøkten. For i bunn og grunn er det ingen andre jeg trenger å unnskylde meg for.

Mange har en treningsnarkoman på den ene skulderen og en sofagris på den andre.
Jeg har i steden for sofagrisen en «gjøre alle andre ting» djevel på den andre (sofalivet har aldri vært noe for meg) Disse to sloss om oppmerksomheten hele tiden, og som regel så er det «gjøre alle andre ting» djevelen som vinner.

Hvor mange ganger har ikke jeg tenkt at på mandag, ja da skal jeg ta meg sammen og begynne å trene mer. Så kommer mandagen, og noe skjærer seg. Jeg får prøve igjen tirsdag da tenker jeg, men noe går i ball denne dagen og så jeg ikke kommer igang. Og når onsdagen kommer, så er jo «halve» uken gått allerede, så da kan jeg lik så godt vente til neste mandag med å begynne … Og sånn går nå ukene …

Hvor tungt er det ikke å komme seg opp av stolen igjen etter middag for å komme seg ut døren og på trening. Jeg har aldri taklet å skulle ut igjen på trening på ettermiddagen. Enten må jeg ta det på morgenen eller så blir det ikke gjort. Da er altså unnskydningen at jeg er for sliten til å trene (selv om jeg vet innerst inne at det ville gitt meg mer energi, men den dørstokken er høy å komme over altså… )

Jeg har ikke tid til å trene ! Dette har vært min unnskyldning nummer EN i alle år. Jobb, skole, barn, hus, vedlikehold, bil, vask av klær, oppussing, eksamen – you name it. Alt annet går foran trening og egentid.

Jeg tar det i morgen. Hvor mange ganger har jeg lagt om kvelden før jeg sovner og tenkt at jo i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv. Jeg skal spise mindre og riktigere, jeg skal røyke mindre/helst slutte og jeg skal begynne å trene mer. Alt kjennes så enkelt å få til, når man ligger der og fabulerer før søvnen tar deg. Så kommer morgenen og alt er glemt …

Nei, ikke i dag. For i dag fortjener jeg å slappe av og kose meg. Ja, mulig det, men det får jeg skjelden og aldri tid til uansett, så jeg kunne lik så godt tatt meg en treningsøkt i stedet for å gjøre noe annet praktisk !

Det er alt for dyrt å trene! Mulig det, om jeg hadde hatt støttemedlemsskap på SATS eller et annet treningsstudio. Men jeg kan ikke en gang skryte på meg det!  Om jeg skal trene, så blir det ihvertfall gratis. På med joggeskoene (ikke for å løpe altså) og ut og gå tur i fjellet. DET er trening det 🙂

Jeg er jo egentlig fornøyd med meg selv utsagnet er det noen som bruker. Ikke jeg!
Det er en unnskyldning jeg aldri har brukt, men kanskje jeg en gang kan si det, om jeg bare finner tid, ork eller energi til å trene  ??? Til de som kan si dette helt ærlig : flott for deg !!
Men, dersom det er en unnskyldning fordi du ikke gidder eller orker å trene, så havner du i akkurat samme kategorien som meg likevel. Nok en unnskyldning busted !

Sykdom og skader er faktisk de eneste unnskyldningene som finnes for å ikke trene. Men som en veldig flink håndballtrener en gang sa til meg : Om du har brukket foten, har du jo stadig en frisk fot og to friske armer og faktisk hele resten av kroppen som kan trenes. Joda, du kan ikke løpe, jeg ser den. Men, du kan trene armer, mage, rygg og masse annet selv om du har en fot i gips.

Med alle mine unnskyldninger blottlagt, så får jeg det travelt fremover med å finne på nye gode unnskyldninger for ikke å trene

Men, jeg skal begynne en dag, jeg skal det altså … 🙂

En liten ekstrem workout snutt til slutt

———————————————————————

Takk til LINDUS for denne gang

Svaret på forrige ukes konkurranse var som dere alle tippet  rett :
AKSEL LUND SVINDAL

Vinneren av forrige ukes LINDUS ble : LAILA LØVSETH – Gratulerer !!! 🙂
Ta kontakt på e-post adressen som du finner under Litt Om Meg, så skal jeg få sendt avgårde de 4 flax-loddene dine

————————————————————————–

UKENS KONKURRANSE :

Hvem er dette ???

Svaret skriver du i kommentarfeltet under, så er du med i trekningen om 4 nye flax-lodd og muligheten for å vinne 1.000.000 kroner. Konkurransen avsluttes neste fredag. Lykke til og god helg 🙂

UKENS LINDUS – FACEBOOK

LINDUS er tilbake etter en uke i «dvale» og har i dag valgt seg et «brennhett tema» synes hun selv, nemlig sosiale medier så som Facebook. Hun har ikke enda tatt steget inn på Twitter men har gjort seg sine betraktninger når det gjelder Facebook. Så gjenstår det å se om noen kjenner seg igjen i hennes beskrivelse av fenomenet.

Vær så god, her har dere ukens LINDUS

———————————————————————————-

Facebook kom og tok oss med storm for egentlig ikke så veldig lenge siden …..

Jeg var lenge en av dem som hardnakket påstod at jeg ikke trengte noen Facebook profil. Hva skulle nå jeg med det ??? Men ettersom tiden gikk og folk nesten ikke pratet om annet enn det de hadde sett på en link på Facebook og omtrent all kommunikasjon foregikk der inne, i den for meg da merkelige verdenen, tok jeg steget og opprettet meg en Facebook profil jeg også.

Og siden den dagen har jeg vel vært hekta. Eller det vil si hekta og hekta. Jeg må i alle fall inn og sjekke om det er noen nyheter et par ganger for dagen.  Jeg ser nemlig på Facebook som en liten lokal mini nyhetskanal.

Her kan jeg finne det siste innen hvem som er syke, hva de feiler, når ferien til mine venner er bestilt, hvor turen går og når og hvor lenge huset deres blir stående tomt … 
Jeg får også oppdateringer på temperatur når de er borte. Dette er spesielt artig i fellesferien her på Vestlandet når det øser ned, er 10 grader og jeg har satset alt på at det skulle bli en flott sommer å feriere hjemme. Akkurat da florerer det med værmeldinger fra alle verdens hjørner fra ferierende såkalte «venner» som bare må gni inn salt i sårene mine med å fortelle at de har 30 grader i skyggen og holder på å renne vekk… Flott det !!!

Jeg får også oppdateringer på hvem som skal ut i helgen, hvor de skal og hvem som skal samme plassen. Veldig greit om det er noen du absolutt ikke ønsker å treffe på forspill eller fest akkurat nå …

Og så får du venneforespørsler fra «gud og hvermann». Hjelpesmeg, hvor mange ganger har ikke jeg satt og studert bildet av ham eller henne som spør om å bli venn og funnet ut at denne personen har jeg ALDRI sett før i mitt liv. Da er tiden inne for å begynne å spørre de mest kjente rundt deg om du faktisk BURDE kjenne denne personen. Er det en du har møtt i ditt tidligere liv ? Er det en du møtte en sen lørdagsnatt på vei til taxien i byen? Er det en du snakket med EN gang på ungdomsskolen ? Har vi vært på fest sammen? Eller hva det nå enn måtte være, kjenner jeg deg ???? Flere har blitt forkastet som NN og ukjent.

Og så har du de som legger deg til som venn, og neste gang du treffer dem på Kiwi så gidder de ikke en gang hilse på deg. Hva er det for noe da ??? Vennesanking ??? Nei, da er jeg kjapp med å gå hjem og slette vedkommende. Minimumskravet mitt for å godkjenne eller legge til en venn er at jeg vet hvem vedkommende er, at jeg har vært i kontakt med vekommende på en eller annen måte, at det finnes en historie og at vi faktisk er på hils den dag i dag, dersom vi skulle slumpe på å treffe på hverandre.

Neste kategori er de som ALDRI gir opp en venneforespørsel. Og da mener jeg ALDRI.
De som legger deg til og du avslår venneforespørselen. Det går noen dager så legger de deg til igjen, og du takker nei IGJEN. Så går det noen uker og samme forespørselen kommer. Og du takker høflig nei. Hva var det med avslaget de IKKE SKJØNTE ?? Trodde de det var teknisk feil alle de 5 gangene de prøvde å legge deg til som venn ???

Venner på Facebook kan jo heller ikke sammenlignes med venner i det virkelige liv. Jeg kunne kanskje ramset opp 50 navn på min liste av 300 som jeg kan anse som mine venner, enda færre nære venner som jeg har kontakt med ofte. Resten er bekjente, noen du hadde kontakt med for lenge siden men som nå gjerne bor på en annen kant av landet, gamle klassekamerater, andre bekjente osv osv. Men du så artig det er å få «kontakt» med folk som du ikke har sett eller «snakket» med på åresvis. Ingen skal si at Facebook ikke har en eller annen funksjon der. Folk kan kalle det patetisk, upersonlig eller hva de måtte ønske, men det ER grådig kjekt å sitte å chatte og få oppdateringer fra en gammel klassevenninne, kamerat eller NOEN som du har kjent før i livet men som du har hatt lite eller ingen kontakt med på åresvis.

Hadde vi ant noe om denne personen om ikke Facebook hadde eksistert ? Neppe.
Om personen bodde i Karasjok eller Spania, om de var gift, hadde barn, hadde det bra eller dårlig hadde vi ant lite og ingenting om. Og kanskje hadde vi ikke trengt å vite det heller vil noen kanskje si, men jeg synes nå det er kjekt, sånn er det bare. Så får nå andre mene hva de vil om den saken.

Facebook brukere finnes i alle former og variasjoner, akkurat som ellers i livet. Du finner de som legger ut detaljerte beskrivelser hver 2 time om at nå har de laget kjøttkaker til middag, nå skal de ta ut av oppvaskmaskinen, nå går de i dusjen, nå skal de på trening, nå er de hjemme igjen fra trening, nå ligger de på sofaen, nå er de begynt å bli trøtt og til slutt en «siste hilsen» i det de går til sengs. Og så er det på an igjen påfølgende morgen med en frisk God morgen hilsen .. Ære være dem for det. Jeg klarer da endelig å filtrere …

I den andre enden finner du de som har en veldig laidback holdning til hele Facebook, men Facebook profil DET har de. Jadda. De sitter å studerer hva alle andre skriver og synes det er helt bak mål alt som måtte bli lagt ut på dette forumet. De er kun med når det har skjedd DEM noe veldig gledelig eller det kommer en litt negativ regle om Facebook brukere som trykker LIKER på alt som legges ut og annen Facebook bruk. Da er de snar med å poste denne for å markere sin «avsky» mot de som «misbruker» Facebook med å poste i hytt og dynekast …

Jeg liker de midt på treet best jeg. De som legger ut en film i ny og ne, en morsom sak, en snutt. Kommer med en statusoppdatering en gang eller to for dagen. Altså den jevne Facebook bruker. Jeg digger dem. Spesielt dem du kan vitse litt med, praten går frem og tilbake, kommentarene sitter løst og det er uformelt og løst i snippen. Like it !! Akkurat dette er det jeg liker ved Facebook.

Så får vi se hvor lenge Facebook eksisterer før det kommer noe enda nyere og mer fancy som avløser denne formen for sosiale media. Ramaskriket var ikke rent lite på verdensbasis, da Facebook gründer Mark Zuckerberg angivelig gikk ut og sa at han ville legge ned Facebook for litt siden. Du hørte panikken i stemmen til folk som kommenterte og ba ham tynt om å fortsette.. Akkurat som om ikke noen andre hadde tatt opp stafettpinnen eller surfet videre på den bølgen som Zuckerberg hadde startet, alt er til salgs for den rette pris …

Twitter har ikke klart å ta opp konkurransen mot Facebook, her i landet ihvertfall. 
I mine øyne er den ubrukelig, skjønner ikke vitsen … men sånn var det jo med Facebook for meg i starten også …

Men at det kommer noe nytt, det er det vel ingen tvil om, det som blir spennende er hva det neste blir …

Jaja, dett var dett for i dag, nå har jeg steder jeg skal være og ting som skal gjøres og det er fredag ettermiddag. Og, hva er standarden da ??? Jo :

FORLAT ARBEIDSPLASSEN I SAMME TEMPO SOM DU VILLE GJORT OM BRANNALARMEN GIKK (Et tips : ta trappen – det går mye fortere enn om du skal vente på heisen)

En riktig god helg til dere sier jeg med denne ønskelåten som avslutning

————————————————————————————-

Takk til LINDUS for ukens betraktninger…

Her kommer svar på forrige ukes konkurranse : SANDRA BULLOCK
JADA – dere hadde HELT rett alle sammen !!! Og bare så det er sagt, det er min favoritt skuespillerinne også 🙂

UKENS VINNER BLE :
CATHRINE MARTINSEN – Gratulerer !!

Du må sende meg adressen din på e-post (du finner den under Litt Om Meg), så skal jeg få sendt deg de 4 flaxloddene.

——————————————————————————————-

Nå trodde jeg at jeg hadde vært litt genial sist uke, men det var jo ingen utfordring i det hele tatt det heller, så DENNE uken blir det vanskeligere. Nå blir ikke fjesene like lett gjenkjennelige som tidligere, så jeg håper jeg setter dere litt fast denne gangen …

HVEM KAN DETTE VÆRE ??????

Svaret skriver du i kommentarfeltet under og du er med i trekningen om 4 nye flaxlodd til neste uke (som fort kan bli til en million kroner i cash)

God helg alle sammen og lykke til med konkurransen 🙂