Det bøttet ned ute for n’te dag på rad og løpetur var ikke akkurat det første som slo meg idet jeg åpnet øynene i dag tidlig.
Men, i dag var det løping på programmet enten det regnet eller ikke og etter noen timer på jobb, var det bare å komme seg til startpunktet. Vindusviskerne gikk som olja lyn for å holde vannet unna frontruten på bilen. Jeg har ikledd meg løpebukse, caps og en tynn treningsregnjakke. Bare jeg klarer å holde regnet unna ansiktet sånn noenlunde, så kan jeg egentlig løpe i et hvilket som helst drittvær. Våt og svett blir jeg uansett, så om det kommer litt regn i tillegg spiller jo egentlig ingen rolle.
Jeg har tidligere skrytt på meg å ha løpt 1 mil sammenhengende , og i dag skulle jeg teste ut om dette var riktig for den ruten jeg pleier å løpe. Jeg kjøpte meg en Sony Ericsson mobil for over ett år siden. Ikke av det fancye slaget, men godt nok til mitt bruk. Og for de som kjenner meg så vet de at jeg ikke er overivrig etter å finne ut all slags mulig «unyttig» info om de duppedittene jeg eier. Det være seg mobiltelefoner, biler, MP3 spillere eller andre «duppeditter». Så lenge de duger til akkurat det jeg trenger de til, så er jeg fornøyd. Da kan det fort hende som i går at jeg plutselig fant ut at jeg hadde en såkalt TRENINGSASSISTENT funksjon på telefonen min. Så da kunne jeg endelig få målt opp hvor langt jeg løper. Genialt, selv om jeg fant det ut litt for sent som vanlig.
Løpeturen startet friskt i øs pøs, men etter bare kort tid, så sluttet det å regne mye og gikk over til helt vanlig Vestlandsregn. Etter 10 minutter i løypen kom jeg ned til en elv, som nå etter alt regnet som har kommet de siste dagene var blitt rimelig bred. Og det hadde også resultert i at ca 3 meter av vegen var oversvømt. Det gikk an å forsere via litt terrengklatring og et tigersprang uten å bli våt på beina fant jeg ut på veien bort. Men, idet jeg skulle hoppe opp i terrenget, skvatt både jeg og padden som hoppet ut foran beina mine himmelhøyt og jeg havnet med et plask midt uti «overforsvømmelsen». På beina da heldigvis. Og padden så ut som den klarte seg bra den og når jeg fikk summet meg og sett etter. Kliss våt på et øyeblikk altså , men turen gikk glimrende videre, så bra at jeg lekte med tanken på å løpe den to ganger …
På veien tilbake, etter å ha løpt ca 6-7 kilometer, var ikke denne tanken på å løpe turen to ganger like fristende kan du si. Oversvømmelsen ble likevel tatt i et tigersprang og langt mer grasiøst enn forrige gang. Fornøyd med å lande tørt denne gangen, satte jeg opp tempoet og klokket inn heseblesende ved bilen med tiden 59 minutter.
Ruten var når jeg nå målte den med telefonen min bare på 8,81 km og ikke 1 mil som jeg har skrytt på meg fra før, men pytt sann, jeg er fornøyd for det om jeg 🙂
Mens jeg stod der ved bilen og tøyde og strakk ut og var passelig sliten etter turen, slo det meg plutselig hvor jeg pleier å parkere. Hauglandshella Begravelsesbyrå!! Og da måtte jo bare denne tankerekken komme :
«Jeg er nå ihvertfall på rett plass om jeg skulle segne om etter en løpetur. Ville ihvertfall blitt lagt lokk på som et godt trent lik… Og bra er det, for der jeg sannsynligvis havner, er det så varmt at jeg må kunne løpe fort for at det ikke skal ta fyr i rævva på meg ..»
Mang slags tanker altså 😉