KAOS OG KØHELVETE – MEN JEG, JEG ER I RUTE JEG

Jeg er SÅ lykkelig for at jeg bare skulle en liten snartur innom butikken i dag for å handle en liten handlekurv med det som nå var glemt.

Ah, deilig å være i rute

Allerede på parkeringsplassen utenfor Rema var det trengsel og nesten umulig å finne en parkeringsplass. Her som det vanligvis er glissent mellom bilene halv ti en onsdag formiddag. Jeg skjønte tegningen allerede idet jeg skulle hente meg en handlevogn utenfor, laaaangt der inne stod det noen ledige vogner. Dårlig tegn…

I det jeg trampet av meg snøen og slapset fra skoene og glassdørene gled opp kunne jeg høre summingen der innifra. Jeg kjente et snev av panikk fare gjennom kroppen og «handleangsten» grep tak. Men det gikk fort over når jeg tenkte på hvor lite jeg skulle ha og hvor fort jeg var ute igjen..

Allerede innenfor dørene skjønte jeg hvilken stemning som rådet i butikken. Der stod det et ektepar i 50-årene.

 Jeg er kjapp med å analysere folk i det jeg går forbi (av og til ALT for kjapp) Men, når jeg hørte det hissige tonefallet til ektemannen når han sa «Skal du begynne å gnåle, er det i gang ALLEREDE, vi er såvidt kommet i gang her» og hun var kjapp med å svare så mildt hun bare kunne at «neida, jeg mente bare at…. bla bla bla», så kunne jeg se for meg at han hadde tatt fri ens ærend for å være med i butikken, sikkert han som styrte pengene der i gården. Men samtidig ønsket han å være et helt annet sted enn på Rema 1000 for å handle mat til jul. Var nesten sånn at jeg hadde lyst å gå bort til han og si : «Gi henne lommeboken, gå ut i bilen og sett deg og la henne gjøre ferdig handlingen sin i fred og ro», så hadde de kanskje kommet ut av Rema 1000 som venner, tviler på at de gjorde det i dag.

Så var det å finne seg en handlekurv da, men det er ikke verdens enkleste ting når køen til kassene allerede står herfra til evigheten,  men jeg fikk da manøvrert meg innemellom og etter et par «unnskyld, men kunne jeg bare få ta meg en kurv» så var det en som reagerte.

Så var det å begynne å trille seg innimellom de 200 menneskene som befant seg inne i butikken.

                                                                                                                                                                            Den ene handlevognen mer velfylt enn den andre, enkelte var så overfyllt MED haug at det skulle presisjon til for å få mer stablet innimellom oppå toppen der for å unngå at det raste.

Men, jeg fant brus, melk, kubbelys og vaskemidler så lett som ingenting og vandret nesten plystrende og smilende gjennom butikken, snublet i en kartong (med mine store klumpete SOREL støvletter) i det jeg strakte meg etter kubbelysene og ramlet nesten INN i hyllen, men bare smilte og lo av meg selv. Han som stod ved siden av meg smilte IKKE tilbake for å si det sånn, han gryntet.  Jeg smilte enda bredere, såå fornøyd med meg selv for at jeg hadde unngått dette handlehelvetet i år som de andre her nå var midt oppi.

På min vei mot kassen, lot jeg denne gangen være å be til høyere makter om at det ikke måtte være kø, jeg tenkte at kø er det nok uansett, så her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Og idet jeg nærmet meg kassene så det riktig så lyst og åpent ut der fremme. Det hadde klumpet seg en del handlevogner med haug på sånn midt på, men ut på siden der, i den borterste kassen så det riktig så lovende ut. Jeg gikk mot den.

Så helt plutselig kom det inn i sidesynet mitt en herremann med en mildt sagt overfylt handlevogn og jeg satte opp tempoet, det samme gjorde han. La oss bare si det sånn : Jeg VANT  spurten|!! Hvis blikk kunne drepe så hadde jeg vært død nå…  Han valgte slukøret kassen ved siden av og jeg kunne begynne og legge mine ting på rullebåndet etter å ha stått i kø i sånn ca 20 sekunder. Johooo. This is my day !!! Små seire i hverdagen gjør noe med deg altså 🙂

Men, så klarte jeg å klumse det til ved å miste kubbelysene ut av pakken sin, så de lå strødd utover gulvet og damen bak med haug både foran og bak bare stirret olmt på meg, men nå var det meg som ble ekspedert så jeg tok ikke det så VELDIG tungt akkurat.

På vei ut av butikken nesten svevde jeg, og når jeg så køen bare for å få sette tilbake de tomme handlevognene, smilte jeg enda bredere. Smilte mitt mest selvtilfredse smil som bare jeg kan. Thank good for det å være i rute til jul. Nå skal jeg bare hjem og rydde, vaske huset, vaske klær, fyre i ovnen, måke snø, rydde og vaske kjøkkenet etter at «snekker Andersen» har vært der og innstallert ny kjøkkenvifte og bake to sorter til. MEN, det tar 3 timer det og så har jeg heeele kvelden på å julekose meg med resten av «familyen»

Denne snutten her skulle hatt en tekst som understreker temaet mitt i teksten, men budskapet og følelsen jeg hadde i dag er farlig lik 😉

Ha to herlige førjulsdager til før julefreden senker seg