UKENS LINDUS

Nå har  LINDUS feriert lenge nok synes jeg. Nå er det på tide å synse og mene litt og «brette» seg ut litt for verden igjen her 😉

UKENS LINDUS

Som jeg har nevnt tidligere så tenker jeg på mangt og mye når jeg er ute og løper. Da kan jeg gå inn i min egen lille «verden» og få fokuset bort om det skulle gå tungt og trått en dag.

På en av mine løpeturer kom jeg innom temaet lagspiller eller «ensom ulv».  Hvor dette temaet dukket opp i fra vet jeg egentlig ikke, men jeg fikk oppsummert en god del i mitt eget liv bare ved å sammenligne disse to ordene.

Konklusjonen for min egen del var veldig enkel : Ensom ulv uten å være ensom ….

Hvorfor det egentlig ? Ikke så lett å si, men det går en rød tråd igjennom hele livet mitt ser det ut for …

For å begynne med begynnelsen så var jeg enebarn. Ikke vant til å forholde meg til andre søsken. Av og til var jeg sjeleglad for det når jeg så all kranglingen og slossingen som andre hadde med sine søsken. Andre ganger kunne det vært veldig greit å hatt en søster eller bror der. Mest greit var det at jeg beholdt «hele kaken» for meg selv 😉 Jeg hadde ingen jeg måtte dele med, som enebarn blir du litt mer priviligert når det kommer til materielle goder og oppmerksomhet. Ingen å dele dette med heller. Den negative biten er at du ikke får trent deg på å kvesse klør, sloss om rettighetene dine og lære deg å takle konflikter. Der var jo ingen å sloss med …

Siden gikk valget videre til idrettsgren. Hos meg ble det svømming og konkurranser der. En ensom idrett som kun viser resultater ut i fra egen innsats. Negativt i den forstand at du ikke lærer samarbeid med andre og lærer deg å stole på et «lag». Positivt i den forstand at du kun har deg selv  og din egen innsats å stole på. Kun den innsatsen du legger ned i trening og atter trening gir resultater. Hvis ikke du leverer «varene» er det over, du har ikke et lag å støtte deg på som kan rette opp dine feil …

Mens jeg tenkte på valget av idrettsgren, var jeg også innom min eldste datter Jeanette som er elite håndballspiller og nå også landslagsspiller. Det er jo en skikkelig lagidrett og det var noe jeg godt kunne tenke meg å drive med som yngre, men som jeg valgte vekk nettopp fordi det var for mange å forholde seg til på ett lag … Snålt å innrømme … Om jeg hadde visst at jeg «gikk overens» med alle spillerne, greit nok, men hva om det var en eller flere der som jeg IKKE gikk overens med ?? Tror det var det jeg hang meg opp i den gangen. Det å skulle forholde seg til en person eller flere som du kanskje ikke likte. Det var det som ikke fristet… hmmm

Selv i dag når det kommer til trening, velger jeg «alenetrening» fremfor å trene i grupper. Jeg kan ikke fordra aerobictimer og andre fellesaktiviteter og jeg skyr treningssentre som pesten. Løper eller går heller en tur alene. Har vel kommet meg litt på den biten for jeg har jo faktisk deltatt på EN Zumbatime og har løpt og gått tur opptil FLERE ganger med andre 😉

Senere i arbeidslivet, har jeg jobbet både i team og som «ensom ulv» med eget firma. Jeg må vel si at det å jobbe som «ensom ulv» har passet meg best. Være sin egen sjef, sin egen lykkes smed og nesten kunne bestemme hvor mye og hvor hardt du vil jobbe selv. Selv om det til tider kunne bli for mye av det gode. De negative sidene er også her at alt står og faller på deg selv. Du må ta støyten selv, om ting går dårlig MEN du kan sole deg i glansen når ting går bra. Så det er både positive og negative sider ved å skulle drive et firma alene. Men de positive har til nå veiet opp for de negative og jeg kunne vel pr. i dag ikke tenke meg en 9-4 jobb med det samme som skjer dag ut og dag inn. Jeg må kunne «styre» litt selv ….

På 90-tallet var jeg som mange andre innom Tupperware. Der ble jeg helt satt ut av «hallelulja» stemningen på fellesmøtene og «girlpower» spiriten som rådet. Her skulle det vises at jenter også kunne. Og hvorfor skulle de ikke det da om jeg tør spørre ? Trenger vel ikke 50 stykker i salen til å klappe for en fordi om en har solgt for 10.000 eller 50.000 en måned vel ? Den samme følelsen får jeg når det arrangeres «jenteløp» og «jentemarsjer» og «jentesykkelløp» og vise versa. Hva er det som gjør at så mange trenger et jentefellesskap for å kunne drive med det de har lyst til ? Har du lyst til å løpe, sykle eller gå så trenger man vel ikke på død og liv gjøre det i rene «jenteklasser»…?  Det var en liten avsporing der, men jeg er litt imot sånne rene «jenteting». Kle seg ut for å løpe gjennom gatene og sånne ting. No offence til de som synes det er kjempekjekt, men jeg personlig synes det er tullete.

I privatlivet har vel den «ensomme ulven» kommet mest til syne ved at jeg trives best med å bestemme og styre og stelle over meg selv i veldig mange deler og faser av livet. Hvis ingen sager ned trærne, vel så får jeg kjøpe motorsag og gjøre det selv. Om ingen viser tegn til å ville skifte dekkene på bilen, så lærer man det på et øyeblikk, om ingen maler huset dette året heller, så kjøper vi inn høytrykkspyler, stige og beis og bare gjør det. Alt kan læres om man bare prøver. Det har vært mye sånn at «skal man få noe gjort, så får en gjøre det selv», lite flink til å delegere og kanskje litt for høye tanker om egen innsats…. ?? Jeg synes jammen det var et stort skritt jeg,  bare det å innrømme det jeg nå nettopp skrev faktisk…. Men sånn er det jo når jeg tenker etter, forbedringspotensiale der altså, det må jeg se å få gjort noe med … 😉

Jeg har noen få men VELDIG gode venner. Ikke alle som «slipper igjennom nåløyet der». Det vil ikke si at jeg ikke kan omgås de som jeg ikke anser som mine beste venner, men jeg slipper dem aldri HELT inn på meg. Det er godt å ha et nettverk som kan fange deg opp om du skulle snuble og falle en gang i blant eller du har gode nyheter å fortelle som du vet dine venner vil glede seg over på dine vegne. Et sånt nettverk av venner skulle alle hatt rundt seg. Populært kalt «heiagjeng»

Valg av bolig var vel heller ikke helt uten baktanke. Som enebarn og oppvokst i enebolig med god plass og armslag rundt seg, så flyttet jeg som 17 åring inn i min første leilighet. Kjøpt selvsagt. Selve kjøpet, finansiering og alt annet praktisk ordnet jeg selvsagt selv. Jeg hadde selvsagt aldri gjort dette før, men man lærer mens man gjør … Jeg ville likt å se en 17 åring anno 2011 som gjør det samme …. Men, overgangen fra å bo i egen enebolig med armslag og til en blokk med 4 leiligheter der det var 3 andre boenheter man skulle bli enig med om alt mulig, naboer vegg i vegg, der en måtte sloss om parkeringsplasser med nebb og klør, der nabofruen klaget om vaskemaskinen stod på etter kl. 2200 og der samme nabofruen kunne høre en knappenlål falle til alle døgnets tider ble for drøy. Så etter knappe 2 år gikk turen tilbake til utgangspunktet og så bygde vi like godt en generasjonsbolig. Tilbake til «roden og freden» 🙂

En «ensom ulv» som meg har heller ikke evnen til å kjede seg. Ensomme ulver kan ofte trives meget godt i sitt eget selskap, spesielt om du er oppvokst som enebarn som jeg. Da gjør du dagen selv. Finner på ting og depper ikke om ingen vil «være med deg». Du er vant til å være alene og finnes ikke ensom av den grunn. Selvsagt finnes det personer du ØNSKER å ha rundt deg og som du alltid vil savne om de ikke er der, men jeg blir ikke selskapssyk og kjeder meg av den grunn. Utpregete lagspillere er ofte vant med å ha mange mennsker rundt seg til enhver tid, og kan «gå på veggene» av kjedsommelighet om de blir for mye alene. Jeg blir heller litt «tullete» i hodet om jeg må forholde meg til alt for mye mennesker over alt for lang tid. Jeg må likssom ha en «pause» for å samle tankene. Det er nok en «senskade» fra enebarntiden 😉

Så, har det egentlig lønnet seg å være en «ensom ulv» i disse årene ? Både ja og nei.
Du lærer å klare deg selv, ikke minst å stole på egne vurderinger uten å alltid søke råd hos alt og alle. Men samtidig kunne mange valg gjerne vært gjort annerledes om jeg hadde gjort nettopp det, søkt råd og ikke minst HØRT på andre. Det som er et av de største høydepunktene ved å være en «ensom ulv», er at når du lykkes i noe som du har utført alene, så kan mestringsfølelsen være enorm. «Kicket» og stoltheten ved å ha utført noe helt på egenhånd uten hjelp fra andre er ofte belønning nok. Man trenger nødvendigvis ikke utbasunere dette til alt og alle rundt seg, ofte holder det faktisk å vite det selv. Selvtilfredshet kalles det vel gjerne, og ofte er ikke det så sunt, men en gang i mellom synes jeg vi skal unne oss det 🙂

Litt mindre stolthet kunne jeg gjerne klart meg uten. Og da mener jeg for eksempel at terskelen for å be om hjelp fra andre kunne vært lagt adskillig lavere.

Tok denne testen her som jeg fant på Woman.no. Nå er ikke sånne tester de mest pålitelige, men resultatet var ikke uventet for min del, omtrent som jeg skulle sagt det sjøl  😉

Du er Individualisten

Hvis noe skal bli gjort ordentlig, må du gjøre det selv, er mottoet ditt. Egentlig kunne du godt tenke deg å delegere flere oppgaver til kollegene dine, men du liker best å ha fullstendig kontroll over ting selv, derfor skjer det sjelden. Du er den resultatorienterte typen som har en liten perfeksjonist i magen. Derfor er du et fantastisk arbeidsjern som leverer 100 prosent, men teamwork er ikke din beste side….

Så hvordan står det så til med dere andre der ute ? Er du en lagspiller eller en individualist (ensom ulv) ??

Det får være nok «utbretting» for denne uken. Nå tar vi og trekker forrige ukes vinner av UKENS LINDUS :

——————————————————————————————————–

VINNER AV UKENS LINDUS

Riktig svar på konkurransen var som alle hadde tippet : Kim Kolstad som Jens August Anker-Hansen

Og vinneren som er trukket ut er : Bente Måseidvåg – Gratulerer 🙂
Hvis du sender meg adressen din på e-post (linda.haga@broadpark.no) så skal jeg få sendt avgårde de 4 Flax loddene til deg pronto

………………………………………………………………………………………………………………………………..

UKENS KONKURRANSE

Hvem er dette som er blitt «cartoonifisert»

Vet du svaret, så skriver du det inn i kommentarfeltet under og er derved med i trekningen om 4 Flax lodd neste fredag. Jeg må ha svaret ditt innen fredag 19.8 kl. 1200. Masse lykke til

God helg ønskes alle sammen 🙂