USPESIFIKKE SMERTER I KROPPEN – SESONG 1 – EPISODE 1- HVORDAN KJENNES DET

fibromyalgia

DETTE ER IKKE EN SYTE POST – DET ER IKKE EN SYMPATI POST – DET ER IKKE FOR AT NOEN SKAL SYNES SYND PÅ MEG POST – DET SISTE JEG ØNSKER ER SYMPATI – DE SOM KJENNER MEG VET AT OM JEG EN DAG BLIR SYK NOK SÅ «GÅR JEG BARE UT I SKOGEN OG DØR OG BLIR FERDIG MED DET – UTEN Å BRY ANDRE MED PLAGENE ELLER PROBLEMENE MINE»

De vet og at jeg mest av alle ønsker å slippe hele denne dritten, vil fortsette som før, stå på og jobbe, krype til jobb som jeg alltid har gjort uansett hvordan tilstanden har vært. Spinne opp på en fjelltopp, løpe en tur i Lien, være aktiv. Jeg har aldri vært en pyse, jeg har aldri vært lat, jeg har alltid vært i 100.

Det jeg (og mange andre i min situasjon) ønsker seg er å bli TRODD – TRODD på at jeg faktisk har smerter, TRODD på at jeg trenger behandling, EN ELLER ANNEN FORM FOR BEHANDLING!! Noe, hva som helst som kan hjelpe, som kan lindre, som kan gi meg noe av livskvaliteten tilbake – Om det er en fastlege som kan ta tak i problemet, en revmatolog som kan finne ut av gåten, en smerteklinikk. LA MEG NÅ FOR HIMMELENS NAVN FÅ KOMME TIL ETT ELLER ANNET STED DER DE KAN SE PÅ MEG, UNDERSØKE OG FINNE UT AV TING SNART.

Her er den lange pergamentrullen jeg kunne tenkt meg å gått med rundt halsen for tiden for om mulig å kunne forklare folk rundt meg, NAV, leger og alle andre som ikke tar meg på alvor hvordan dagen kjennes ut og hvordan det har kjentes ut i månedsvis og før det i årevis med tilnærmet samme styrke på smertene

Et forsøk på å forklare andre hvordan kroppen kjennes ut når du har konstante smerter mer eller mindre 24/7   

 

Tenk deg at du våkner opp en dag og dette er det du får servert :

Du står opp fra sengen med influensaverk i kroppen hver morgen.
I tillegg er det å gå over gulvet som om du går på grov grus, som om du har gått i ekstremt høye / vonde sko i timevis. I tillegg til det igjen er bevegelsene dine som om du har slalomstøvler på deg. Ingen bevegelser i ankler, knær, hofter.

Turen ned trappen er som å gå ned en trapp når du har skikkelig gangsperr og bevegelsene dine blir helt stakato for å få minst mulig vondt.

Etter å ha vært i bevegelse en stund kommer bevegeligheten litt tilbake, men så snart du har sittet, lagt eller stått i ro en stund begynner du på null igjen.
Om du holder deg i bevegelse hele dagen NON stop vil du slippe unna med kun influensaverken, så sant du ikke står for lenge, sitter for lenge eller ligger for lenge om gangen. Så du må hele tiden holde deg i aktivitet. Du får ingen hvile. Du har ingen Ibux eller Paracet du kan ta for den konstante murringen som herjer i kroppen.

Du bestemmer deg for å ta ut av oppvaskmaskinen. Bevegelsen gjør deg godt men løft av glass og tallerkener gir deg vondt i tomler, hender, albuer, overarmer, rygg, skuldre og nakke. Men du gjennomfører det.

Maskinen med klær du satt på i går skulle vært hengt opp. Nå må du opp trappen igjen og det gir deg verk/melkesyre i begge lår i tillegg til det du kjenner på fra før. Å løfte klærne ut fra maskinen kjennes for hendene dine ut som om du har stått to dager til endes å kløpet sammen en hendel på en høytrykkspyler. Du er ganske sår i håndflater og tomler.

Å henge opp klærne går sånn noenlunde. Du kjenner nå bare influensaverken i kroppen med litt tillegg av verk i korsryggen i det du bøyer deg ned, fremover, oppover. Men du greier det og går på samme måte ned trappen igjen med rygg, hofter og bein som igjen kjennes ut som om du trente en time styrketrening i går for første gang på seks måneder.

Du har nå vært oppe og i sving i en halvtimes tid. Du setter deg ned med en kopp kaffe i stolen og tar 5 minutter. 30 sekunders hvile er alt du får.
Nå begynner det å verke i korsryggen, nedover i setet, i låret og leggbeina. Det er ikke bare at det verker. Det brenner langt der inne i beinet. En smerte du ikke kommer til, noe du ikke kan masse bort, selv om du prøver aldri så mye å gni det bort. Du kan velge å bli sittende sånn eller stavre deg på beina igjen og finne noe annet lett å gjøre slik at du holder deg i aktivitet og har kun influensaverken i kroppen å kjenne på.

Du bestemmer deg for å ta handleturen på matvarebutikken. Da må du igjen opp trappen med melkesyre i lårene for å komme deg på badet. Selve dusjen er ganske befriende med det varme vannet om du bare kunne stått der under det varme vannet uten å skulle bevege deg nevneverdig. Vask av kropp og hår er imidlertid nødvendig for å kalle det en dusj, og bevegelsene og den fysiske påkjenningen med en så enkel og hverdagslig øvelse som å vaske seg selv gir deg igjen vondt i hender, albuer, underarmer, overarmer, nakke, skuldre, bekken og bein som begynner å dovne etter å ha stått rett opp og ned «for lenge». Å snu en shampoflaske på hodet og knipe ut innholdet med en hånd er en kraftanstrengelse for hånden og noe som kun lar seg gjøre om den er full og ikke må klemmes for hardt. Du tar i alt du orker, kniper øynene igjen og tar i med hele kroppen for å hjelpe hånden til å utføre den enkle øvelsen det er å få ut litt shampo til håret.

Vel ferdig i dusjen skal du tørke deg. Da er det bare å ta sats og få det gjort. Så kjapt som mulig slik at kroppen registrerer minst mulig de bevegelsene den må gjennom. Tiden foran speilet gjøres også kjappest mulig. Og du har dermed klart å gjennomføre dagens tur på badet. Det er en seanse du skal gjennom hver eneste dag.

Så bærer det ned trappen igjen med den samme gangsperrfølelsen som for litt siden. Du holder et godt tak i gelenderet. Du vil for all del ikke stupe ned trappen igjen som du allerede har gjort to ganger før i år. Det var fordi bevegelsene dine ikke helt koordinerte med trappen. Hodet følger ikke helt med og du blir plutselig usikker på hvor langt det er ned til neste trinn eller akkurat hvor du skal sette foten foran deg på vei ned trappen.

Du er nå klar for å gå ut døren og veien bort til bilen går rimelig greit fordi kroppen igjen er i bevegelse og du går på flate veien. Du har joggeskoene eller andre komfortable sko på som vanlig. Påsatt med skohorn fordi tomlene dine ikke klarer å få hælen forbi kanten på skoen. Andre sko ville være utenkelig og ikke mulig for ryggen, bena og hoftene å takle. Så å pynte deg eller å ta på et vanlig pent antrekk blir vanskelig å kombinere med joggesko.

Du brekker deg inn i bilen som om du nylig har hatt en prolaps eller kink i ryggen. Og du gir fra deg et lettensens sukk idet du setter deg ned i setet. Om korsryggen er med på laget den dagen så får du en relativt behagelig 10 minutters kjøretur om du har bil med automatgir og slipper å gire og clutche frem til butikken.

Så skal du ut av bilen. Musklene dine virker lite og ingenting lengre og du kommer deg ut av bilen ved hjelp av å støtte deg på armene eller dra deg ut som du kun husker å ha sett din gamle mormor på 78 gjøre det når du for mange år siden kjørte henne på butikken. Om det er folk i nærheten og du ikke vil fremstå som en 79 åring når du bare er 49 så gjør du det på en litt mindre oldis måte og klarer å komme deg ut av bilen på «vanlig» måte når du setter alle kluter til og lar lårmuskler, magemuskler og ryggmuskler dra deg ut av bilen mens du skjuler grimasen på grunn av alle vondt’er for alle som måtte se deg.

Spaserturen inn til butikken er befriende. Kun bevegelse og kun influensaverk.

Du plukker de letteste varene med enkelthet ned i kurven. Så kommer 6-pk med brus som du må løfte med begge hender, melkekartongen og skyllemiddelet som du knapt nok klarer å gripe rundt med en hånd og langt mindre klarer å løfte fra hyllen og ned i kurven uten å slippe den i gulvet. Hendene verker allerede.

De samme varene skal så løftes opp på båndet og videre opp i posen før du går fra butikken med Max 2 handleposer. Du vet hvordan turen på ca 100 meter blir ut til bilen. Alle muskelfester kjennes ut som de skal rives av. Det sliter i håndledd, underarmer, albuefester, skuldre og nakke når du endelig setter posene fra deg utenfor bilen. Nå har en eller begge av underarmene låst seg i vinkel og du må ta tak i dem for å brekke dem ut og på plass igjen. Riste løs og samle krefter til å sette posene inn i bilen igjen.

Så er det samme turen inn i bilen, kjøreturen hjem, komme seg ut av bilen og bære posene til huset med samme resultat for armene og hendene som da du bar posene ut til bilen.

Det har nå gått cirka 3 timer fra du stod opp fra sengen. Tre timer av livet med konstante smerter i muskler, ledd og skjelett.

Det er enda 12 timer igjen av dagen som du skal komme deg igjennom. Helst på en smilende, positiv og hyggelig måte for omgivelsene dine. Du skal ikke bare komme deg igjennom dagen, men også bidra til menneskene rundt deg. Gi input, hjelpe, gi kjærtegn, ha sex, være samboer, mor, venn og være som alle rundt deg forventer at du skal være. Og ikke minst slik du også ØNSKER å være. Som du var FØR. Du ønsker ikke å være annerledes. Du vil være det de rundt deg forventer at du skal være og den utgaven av deg selv som du ønsker å være.

Mens du prøver å være alt dette, så kan du ikke sette deg ned og hvile, legge deg på sofaen eller i sengen og tro at du skal få hvile. Ikke et øyeblikk en gang. Du får bare mer vondt av det. Du må holde deg i gang. Sitte minst mulig, stå minst mulig, ligge minst mulig av gangen. Og ikke minst må du sørge for at når du legger deg på kvelden så er du så trøtt og utmattet at du sovner med det samme og ikke må ligge og kjenne på alle stedene som verker. Du må være nær sagt besvimt før du treffer puten.

Du kan fortsatt ikke ta en Ibux eller Paracet og kjenne at verken i kroppen slipper behagelig av virkningen. Det hjelper heller ikke med noe sterkere. Om du skulle ha en Pinex Forte eller enda sterkere en Paralgin Fortel liggende og prøver å døyve smertene med den eller de, så vil det fortsatt ikke hjelpe. Du kan ikke legge deg klokken elleve på kvelden og tenke at nå skal jeg få meg åtte timer på puten og våkne uthvilt i morgen tidlig. For smerten sover ikke. Den tar ikke pause. Den eskalerer bare i styrke når du ligger så mange timer i ro og du må konstant snu på deg, du våkner flere ganger i løpet av natten og må knekke deg opp av sengen og ut på gulvet. Gå deg varm. Traske tilbake i seng og begynne på ny. Holde ut og håpe på at du sovner igjen selv med smertene og får være «bevisstløs» av søvnen i hvert fall noen timer til.

Våkne på morgenen og kun ha få timer med dyp søvn bak deg. Hangle deg gjennom dagen og bli mer og mer tappet for energi for hver dag, hver uke, hver måned og år som går forbi mens du bare eksisterer, holder ut mens livet ditt er satt på vent.

Du har ingen utsikter som du hadde før om at «det pleier å gi seg etter en uke eller noen dager, jeg får bare holde ut». For det vil ikke gi seg. Vil ikke slippe taket. Du er dømt til å gå med influensaverk i kroppen  24 timer i døgnet med hyppige innslag av moderate fødselsrier i ulike kroppsdeler i løpet av dagen alt ut i fra hva du velger å gjøre eller må gjøre den dagen. Det har du innsett etter å ha hatt vondt i så mange år. Ingen ser ut til å kunne hjelpe deg til å bli bedre eller fortelle deg hva som feiler deg heller.

Hadde du klart å gå i jobb hver dag, 50% eller i det hele tatt om du hadde det slik hver dag?

Hadde du klart å fungere 100% i en familie, blant venner og vært sosial og positiv om du hadde det slik hver dag?

Hadde du hatt overskudd til annet enn å eksistere og komme deg gjennom dagen?

Mest sannsynlig ikke i starten om du fikk det slik over natten.

Noen ville lagt seg ned for å «dø». Noen ville kjempet mot smertene så lenge de klarte og presset seg helt til de skjønte at det var en kamp de aldri kunne vinne.

De fleste «lærer seg å leve med smertene». De har ikke noe annet valg.

Og hvordan gjør man det?

Det finnes ingen oppskrift. Man bare gjør det om man er sterk nok til det. Det vil si at man kommer gjennom dagen, man fungerer sånn noenlunde med liten og lett belastning, stykkevis og fordelt ut over dagen. Man innser at man ikke lenger kan fungere som før selv om man aldri mister håpet eller troen på at det vil komme en dag uten smerter.

Du går ned i dype daler av depresjon og svartsinn. Du jobber deg opp igjen men kan forsvinne like fort ned i det dypeste mørket. Får du nok motstand så skjer det. Og ikke minst så skal du prøve å skjule det for de rundt deg. De få du nå omgås. De du orker å ha rundt deg i korte perioder av gangen. Noen dager vil du bare låse deg inn på et rom og slippe å se noen, slippe å late som, bare være helt for deg selv med din egen elendighet og late for omgivelsene at du ikke eksisterer overhode.

Er du frisk og uten smerter er dette noe du aldri kan forstå, men som du kan forsøke å sette deg inn i.

Jeg ville aldri forstått det selv som frisk. For, jeg var uovervinnelig, kjørte kroppen maximalt og så ned på de som var svak og syk, som om det var noe man valgte selv…

Men som helsepersonell, som NAV ansatt eller annen ansatt i kommunal/statlig etat der jeg, du og alle andre i dette landet betaler skatten vår for at de skal kunne sitte trygt i sine jobber og forvalte og skalte og valte, veie og måle og finne for godt om du kvalifiserer for noen form for hjelp, burde ikke de ha evnen til å kunne forstå sykdom, forstå sammenhenger, være villig og pliktig til å hjelpe?

Dette er også noe du må forholde deg til i din nye hverdag med kroniske «uspesifikke» smerter i kroppen. Det er en kamp du må kjempe i tillegg. Telefoner, e-poster, dokumentasjon, forklaringer, avslag og atter nye avslag, utsettelser, behandlinger du ikke får, undersøkelser som aldri kommer. Du har nemlig ingen merkelapp, du har ingen diagnose, ingen kategori de kan sette deg inn under. Du får ikke hjelp. Verken fra den ene eller andre. Staten og vårt velferdssamfunn / det beste helsevesenet i verden som du trodde skulle stille opp for deg etter å ha betalt skatten og trygdeavgiften din i 30 år, de driter plutselig 100-0 i deg. Hadde du kommet med en brukket arm så … eller et magesår … eller et hjerteinfarkt …

Og så kan du på toppen av dette prøve å fordøye det de egentlig mener å si til deg: «Det er nok bare noe du innbiller deg – du bare «tror » du har vondt – det ligger nok i psyken» ……

Den «fantastiske fortsettelsen» ruller snart ut

Her kan du lese Episode 2

Når jeg nå går tilbake i tid og ser på symptomene mine (som jeg har en lei tendens til å glemme så snart de mildner og roper hallelulja så snart jeg blir bedre) så kan jeg finne at jeg hadde mye verk på de samme stedene allerede i januar 2011 – Det innlegget ligger her

MODIC FORANDRINGER I RYGGEN – EN RYGG TIL BESVÆR – DEL 4

Før jeg nå skulle skrive dette innlegget del 4 av Rygg til Besvær tok jeg meg tid til å gå bakover og lese de andre innleggene mine og innser plutselig at dette har pågått siden desember 2013 – Mangt og mye har skjedd siden den gang. Jeg har vært igjennom mye ulike behandlinger og tatt nye MR bilder osv osv og slettes ikke blitt noe bedre

MEN – Nå er siste nytt påviste MODIC forandringer i ryggen

Jeg snappet opp info om Modic forandringer i ryggen første gang i fjor sommer (2015) Jeg kom over en artikkel og et intervju på TV2 enten via Facebook eller annet sted og lagret dette. Søkte opp litt mer info om det og var inne på siden til Modic klinikken i Danmark.

For å forklare litt først hva Modic forandringer er for noe så kan jeg illustrere først med et bilde

modic forandringer rygg

Til venstre ser man de hvite feltene som er modic forandringene – Til høyre slik ryggraden skal se ut uten modic forandringer (altså en frisk ryggrad)

Enkelt forklart er MODIC forandringer følgende :

Modic-forandringer, først beskrevet i 1988 av den amerikanske radiologen Modic, defineres som forandringer i endeplater og tilstøtende beinmarg verifisert på MR bilder.

Det som skjer om jeg har forstått det rett, er at etter en tidligere prolaps eller skade i ryggraden, så kan platene mellom ryggvirvlene lekke ut væske. Det kroppen da gjør, er at den iler til med nye celler/blod og sammen med dette blodet kan det komme bakterier (så enkelt som at du får bakterier igjennom å pusse tennene dine og dette går i blodet) Disse bakteriene har optimale forhold inne i ryggvirvelen og blir liggende der å vokse. Det lages stadig nye nervetråder som igjen øker smerten og sakte men sikkert spiser bakteriene opp ryggvirvelen slik at du sitter igjen med mange mikroskopiske brudd i ryggen. Så det forklarer altså da smerten en med Modic forandringer går med konstant

I Norge er dette enda på forskingsstadiet og det pågår akkurat nå en studie hvor pasienter får enten ekte behandling eller placebo behandling. Den kan du lese mer om her. Jeg har valgt å ikke prøve å melde meg på dette og går direkte til anbefalt behandling på Modic klinikken i Danmark

For å sjekke om man har Modic forandringer i ryggen, finnes det en enkel test man kan ta på Modic klinikken i Danmark sine web sider her

Flere informasjonssider om Modic forandringer :

Alt om modic forandringer kan du også lese om på Modic Klinikken Danmark sine sider

Video fra Sky news (se under)

 

Info om Modicforandringer fra Wikipedia

Jeg tok første gang kontakt med Modic klinikken Danmark i desember 2015 da jeg sendte inn mine MR bilder første gang. De fikk jeg beskjed om i januar 2016 at de ikke kunne bruke da de kun omfattet bekkenet mitt og ikke ryggraden. Så da bar det avgårde til fastlegen igjen og bestilling av nytt MR av korsrygg/ryggrad. Det tok jo selvsagt noen måneder å vente på dette og først i slutten av april fikk jeg komme til for å ta nytt bilde. Dette ble så sendt til Modic Klinikken i Danmark og jeg fikk svar halvannen uke etterpå om at joda her var det modic forandringer på bildene.
Svaret som jeg fikk fra legene her etter at de så MR bildene var at det viste vanlig slitasje. Hun flirte litt hun på Modic Klinikken og sa at det fantes ikke noe som het vanlig slitasje på ryggen. Det var som å si at du har bare litt «vanlig kreft» – Enten har du det eller så har du det IKKE. De med frisk rygg har ikke slitasjeskader på ryggen, mens de som har vondt i ryggen har en form for skade på ryggen. Så det de her kaller for «vanlig slitasje» er noe som må/kan utbedres

Jeg har nå avtalt tid for behandling i Danmark 30.5. Da venter 100 dager med antibiotika – En hestekur med andre ord. I tillegg skal jeg ha 4 laserbehandlinger som vil øke til helingen av bruddene jeg har i ryggraden. Oppholdet blir på 4 dager og første dagen vil det bli en halv dag med info og orientering om hvordan jeg skal forholde meg fremover for at jeg skal ha best mulig sjanse til å bli frisk igjen. Så er det starten på de 100 dagene med antibiotika samt fire dager med laserbehandling på en time og et kvarter hver.

Jeg har lest at 80 % av pasientene deres blir helt bra eller mye bedre av denne behandlingen, så håpet om å bli frisk i ryggen har vel aldri vært så nært som dette.

Tenk å kunne ha en smertefri dag. Tenk å kunne sitte og ikke ligge. Tenk å kunne gjøre noe som helst uten at det gjør vondt. Det begynner å bli noen år siden jeg kunne nyte den luksusen. Men, nå er det kun 10 dager til behandlingen starter og jeg gleder meg som en unge 🙂

 

EN RYGG TIL BESVÆR – DEL 2

vondt i ryggen korsryggen

Siden sist har jeg vært hos fastlegen igjen og denne gangen ble vi enig om at Ryggklinikken Haukeland var neste skritt på veien :

Det første jeg fikk etter dette, var et brev fra Haukeland Sykehus om at jeg kunne forvente å komme til i januar 2015 …

Du kan si at håpet rant ut i sanden der og da – Med utsikter til 3 nye måneder med denne ryggen så var ikke det så veldig lystig

Lysglimtet kom allerede neste dag da det kom nytt brev med innkalling allerede i slutten av oktober. Så da steg håpet igjen. Endelig skulle det bli fart på sakene.
Med innkallingen lå det et skjema som skulle fylles ut – og det var ikke et hvilket som helst skjema. Her skulle de vite alt fra om sexlivet ditt var tilfredsstillende til om barna dine hadde det bra …

Det er vanskelig å beskrive alle spørsmålene, men det var tydelig at de ville utelukke alle mulige psykiske faktorer som kunne gjøre at jeg hadde vondt i ryggen.  Spørsmålene omfattet blant annet om man anså trening som farlig for ryggen, om man var utsatt for vold i hjemmet, om man anså arbeidsplassen som farlig for ryggen osv osv. Jeg skjønner jo hensikten, da mange (spesielt kvinner) har ryggplager som viser seg å stamme fra psykiske forhold. Men,  kanskje man skulle begynt med en samtale FØRST og så ut i fra det gått videre med den psykiske delen.

Jeg stilte i hvert fall opp på Ryggklinikken ved godt mot. En tre timer lang utredning lå foran meg – Nå måtte de vel finne ut av mysteriet …

Først 1/2 time med å fylle ut nok et lignende skjema til det jeg hadde fått i posten – Elektronisk type skjema som skulle brukes til statistisk bruk i hele landet …

En 1/2 times venting og så inn til sykepleier for 1/2 times samtale, som man da måtte utdype disse spørsmålene for og berolige med at «joda jeg har det HELT fint med min samboer, jeg misbruker VERKEN alkohol eller piller, barna har det helt fint (hvis ikke hadde jeg nok fått beskjed om det KJAPT), ja jeg er i full jobb, jeg trenger ikke sykemelding og MÅLET MITT ER Å BLI BRA I RYGGEN IGJEN – AT DERE KAN FINNE UT HVA SOM FEILER DEN !!

En ny 1/2 times venting i gangene, så  inne hos fysioterapeut (som var det mest vettuge med hele undersøkelsen) i en 1/2 time. Testing av muskelgrupper, måling av rygg, bøy og tøy og sjekk av det ene og det andre fysisk – Ingen logisk forklaring til smerten kom ut av det

En ny 1/2 times venting i gangen

Så inn til legen en 1/2 time, som skulle stille en kombinasjon av de samme spørsmålene som de to første hadde stilt – gjøre om igjen noen av de samme testene som fysioterapeuten gjorde og konkludere med at : «Nei, her finner vi nok ingen tydelige tegn på hva det kan være, jeg vil anbefale deg å oppsøke en fysioterapeut –  Centrum Fysioterapi i Bergen, IKKE for behandling, men for NOK en vurdering» – «Hva skal hensikten med det være da ?» prøvde jeg meg – Jo flere som så på ryggen og jo flere vurderinger jeg fikk, jo nærmere ville vi komme mente hun …

Jommen sa jeg smør – 3,5 time på ryggklinikken Haukeland Sykehus og dette var det jeg satt igjen med … :

«Det finnes ikke psykososiale stressfaktorer av betydning ved dagens konsultasjon»

«Uspesifikke smerter i korsryggen» 

På kjøpet fikk jeg (i tillegg til fysiske tester) en analyse av min egen psyke :

«Forklarer seg godt»
«Stemningsleie fremstår som normalt ved dagens konsultasjon»
«Ingen tendens til generell engstelse, somatisering (dette måtte jeg slå opp faktisk og det betyr blant annet : Psykisk -psykosomatisk lidelse kjennetegnet ved medisinsk-biologisk uforklarlige symptomer som personen søker legehjelp for og som medfører ulike grader av funksjonssvikt) eller depresjon «
«Hun viser ikke frykt og unngåelsesadferd knyttet til aktivitet»

Da vet jeg ihvertfall hvordan jeg fremstår psykisk, selv om jeg ikke kom noe nærmere løsning på ryggproblemet mitt 😉

Les også : En rygg til besvær som er innledningen til hele rygghistorien

Fortsettelse følger ….