UKENS LINDUS – KOMPLIMENTER

Alle synes vi vel det er flott å høre når noen synes positivt om oss, og det er bra for selvtilliten!

Men er det forskjell på hvordan vi tar imot komplimenter ut ifra hvem vi får dem fra? Og når blir komplimenter til smisk?

Komplimenter er forbundet med noe positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt mellom himmel og jord.

De fleste blir nok veldig glad for å få komplimenter, men det er forskjell på hvordan vi takler det. Mange responderer med å si takk, og kanskje gir de ett kompliment tilbake. Men det er kanskje vel så vanlig å bli pinlig berørt av å få komplimenter…

Vi kan bli flaue av å høre fine ting om oss selv, kanskje vet vi ikke hva vi skal svare. Man kan tro at man virker innbilsk hvis man svarer takk når noen sier at du er pen. Spesielt som ungdom er det vanlig å si ”nei, det er jeg ikke” eller ”det er bare noe du sier”.
Det kan være enten  dårlig selvtillit eller bare falsk beskjedenhet.  Det kan også være at du faktisk tror at personen ikke mener det de sier, eller det kan være fordi man synes det blir for dumt å svare takk på noe sånt, fordi man tror det da virker som om man selv synes man er pen ( akk den Janteloven)

JANTELOVEN

  1. Du skal ikke tro at du er noe
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe
  8. Du skal ikke le av oss
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe

Men det er helt greit å si takk altså! Man skal si takk når noen sier noe bra om deg! Hvis de ikke mente det ville de nok heller ikke ha sagt det. Kanskje er de også interessert i å høre noe tilbake, få en kompliment selv kanskje ?

Komplimenter skal være spesielt, og må spares til spesielle anledninger, sier mange…… Det er ikke jeg enig i. Jeg synes at man skal gi komplimenter så ofte man bare kan, men at man må mene det man sier!

Jeg er blitt utrolig svak for komplimenter (har sikkert noe med alderen å gjøre….)
Og de rundt meg vet nok også å utnytte det 😉

Det ultimate komplimenten jeg kan få på kjærestefronten, er om han ikke klarer å holde fingrene borte fra meg .. Ingen ord kan erstatte det …

Men hvordan gi et godt kompliment?

  1. Komplimenter bør være spesifikke. Det er mer effektivt å si: “jeg liker formene dine og at øynene dine glitrer” enn at “du er fin”.
  2. Komplimenter bør være ærlige. Det finnes alltid noe bra, – man må bare lære seg å lete.
  3. Du må vise at du mener det du sier. Det er bedre å si “jeg liker formene dine” med begjær i blikket enn med nesen ned i datamaskinen.
  4. Et kompliment sagt foran andre er ENDA mer effektivt.
  5. Husk at du alltid kan få bruk for et kompliment!  Jo flere, jo bedre.

KOMPLIMENTER I EN MER INTIM SETTING

» Du kan synes hun ser ut som en Victoria Secrets modell i sitt raffinerte, svarte undertøy med stay-ups, men om hun behøver å spørre deg, vil hun uansett ikke tro på noe av det du svarer …

Da er det dessverre for sent. Lysttoget har forlatt perrongen … »

Så bruk komplimenter i tide og utide, det får bli oppfordringen. Men vis at du mener det du sier. Det finnes alltid noe bra 🙂

Slenger på ANTI JANTELOVEN til slutt som en påminnelse til alle enten du får lite eller mye komplimenter

Du er enestående

Du er mer verdt enn noen kan måle

Du kan noe som er spesielt for deg

Du har noe å gi andre

Du har gjort noe du kan være stolt av

Du har store ubrukte ressurser

Du duger til noe

Du kan godta andre

Du har evner til å forstå og lære av andre

Det er noen som er glad i deg

Ta dette med deg inn i sommeren og sommerferien. Det skal jeg gjøre 🙂

Nå blir det noen ukers pause fra den planlagte bloggingen.  Det blir derfor lang svarfrist på konkurransen som blir lagt ut denne uken. Mulig jeg stikker innom sånn dann og vann, men ingenting fast.

Riktig god sommer og god ferie til alle lesere 🙂

————————————————————————

SVAR PÅ FORRIGE UKES KONKURRANSE :

Amy Whinehouse – Og den heldige vinneren som ble trukket ut var
Rannveig Kh – Gratulerer
Send meg en e-post (linda.haga@broadpark.no) med navn og adresse, så skal jeg få sendt avgårde de 4 Flax loddene til deg

—————————————————————————

UKENS KONKURRANSE :

Hvem er dette ?????

Vet du svaret, skriver du det inn i kommentarfeltet under og så er du med i trekningen av 4 Flax lodd. Svaret må jeg ha innen fredag 5.8

Lykke til 🙂

UKENS LINDUS

Ukens LINDUS skal visstnok i dag dreie seg om dyr. LINDUS sitt forhold til dyr, vel og merke … Det blir et laaaaangt innlegg, siden det er et stort lerret å bleke, så dere får ta den stykkevis og delt eller når dere har tid 🙂

UKENS LINDUS

I det huset jeg bor i, barndomshjemmet mitt, har det vært adskillige typer dyr opp igjennom årene. Mest hund, men også katter og mus (i bur da selvsagt) .. I tillegg flaggermus, store mengder med flaggermus.

Fra jeg var riktig liten har jeg og venninnene mine funnet små flaggermusunger på bakken langs med husveggen. Selv om vi fikk grei beskjed om å ikke røre dem, så måtte vi jo bort og klappe på dem. De var jo så myk og deilig i pelsen. På 80-tallet toppet det seg. Hele søre veggen var fyllt med flaggermus. Jeg husker jeg var helt imponert over han professoren som kom fra Universitetet i sin røde Fjellreven anorakk. Han strakte opp nett over hele veggen like før skumring og når de begynte å komme ut fra kledningen, så fløy de i nettet alle sammen. Han plukket møysommelig inn mange av dem og puttet ned i fremlommen på anorakken og lukket igjen glidelåsen. Der kravlet det og levde nedi lommen og han brydde seg ikke overhode. Resten ble sanket inn i pappesker og fraktet bort. Så ble kledningen skiftet og vi så aldri mer en flaggermus ved huset. Norges største samling av flaggermus i privathus, kalte han det den gangen. Hmmm… skikkelig dyrevennlig hus.

Fra jeg var ganske liten har jeg vært vant med hund. På begge sider av familien hadde mine besteforeldre hund. Topsy og Tuffen. Begge var en blanding mellom hummer og kanari, men snill som dagen var lang og tålte at vi ungene var rundt dem og herjet.

Fra jeg var 5-6 år begynte min mor med hundeoppdrett av glatthåret fox terier. Jeg husker enda den morgenen jeg kom ned og vår første glatthår var kommet i hus.
Hun var så søt der hun lå.  Det var ingen valp som kom i hus den gang. Hun var flere måneder gammel og ble døpt Meppie.  Hun var hvit med sorte tegninger og var verdens snilleste hund. Stakkar Meppie hadde først havnet hos et ektepar på Østlandet med offwhvite vegg til vegg tepper og en valp er jo ikke akkurat husren når de kommer i hus 8 uker gamle, så det ble jo en del skvetting. Dette hadde hun fått unngjelde for og til slutt ble hun levert tilbake til oppdretter, for dette gikk det jo ikke an å ha i hus… Og slik kom hun til oss noen måneder gammel.

Hun var av den typen hund som hoppet opp på fanget til de som var redd hund, og la seg muse stille til ro, bare for å vise at dette var det ingenting å være redd for. Men, hun var også den som kunne knurre og flerre tenner om det kom noen i store støvler. Antakelig var det dette den forrige eieren hadde på seg når hun ble spent etter, så derfor. Men aldri aggresiv mot andre dyr eller mennesker. Kun katter OG pinnsvin da. Katter tålte hun ikke synet av og pinnsvin kom hun stolt og leverte på døren om hun fant ett. Min mor hadde et svare strev med å plukke ut alle piggene på snuten etterpå …

Siden kom det den ene premiehunden etter den andre i hus. Jeg har ikke tall på hvor mange hundeutstillinger jeg har vært på i mitt liv, både i inn og utland. Det ble parring og valpekull i massevis og jeg og mine venninner storkoste oss med alle valpene og hundene. Den triste biten var når de var solgt og skulle leveres. Jeg ville selvsagt at alle skulle bli der for alltid …

Vi hadde også en hanhund som het Leader som var så mannevond  til slutt at den måtte avlives. Det var min store sorg. Jeg husker jeg la planer om å rømme med Leader så de ikke skulle få tak i ham. Men, jeg skjønner jo i dag, at han ikke var helt god i «knollen». Han kunne angripe tispen Meppie om de stod og spiste ved siden av hverandre eller det kom til littegrann knuffing. Glatthåret foxterrier er revehunder og de går etter strupen først. Så da hang de i strupen på hverandre så blodet fløt. Du kunne spyle på dem med hageslangen om det foregikk utendørs eller holde dem i hver sin hale, ingenting hjalp. De slapp ikke grepet, dødsgrepet som lå i instinktene deres. Det eneste som hjalp var å ta en smørkniv som ikke kunne skade dem og brekke opp kjeven på den som hang fast og så måtte du være lynrask med å holde dem fra hverandre så de ikke fikk nytt grep. Hadde mange sånne ettermiddager når jeg kom hjem fra barneskolen og måtte skille de to kamphanene. Da var det å finne frem kniven, løsne dem, ta dem i hvert sitt nakkeskinn og få dem på hvert sitt rom. Høres rimelig brutalt ut, men det var det eneste som nyttet om de ikke skulle drepe hverandre. Men, når Leader reiste til de evige jaktmarker, eller hundehimmelen som de valgte å si til meg, så ble det fred i huset.

Eller, fred og fred. Det ble jo aldri fred med en haug med glatthår som spant rundt på parketten. Sprettballer. De fantes i fargene hvit og sort og hvit og brun. Jeg husker jeg kunne ikke gledet meg mer til å flytte ut for å slippe disse stive hvite/sorte/brune hårene som stakk seg inn i etthvert klesplagg jeg hadde. Hadde du sort på deg, var klærne full i hvite hundehår. Hadde du lyse klær var det de mørke hårene som syntes. Jeg holdt på å bli gal av dette i tenårene. Ingenting var fritt for hundehår.

Så jeg svor for meg selv, at om jeg skulle ha hund selv en dag, skulle det ikke bli en liten sprettball med kort stikkende pels. Da skulle det bli en stor rolig hund med lang pels. Og sånn ble det. Emil, Newfoundlenderen min kom i hus og ble hos meg og resten av familien i ganske nøyaktig 9 år. Nydelig hund og nydelig rase.  Jeg ville ikke hatt en så stor hund i hus igjen, men den gang var dette noe du måtte ta med i beregningen : sandslipte gulv etter store skitne poter, en dunge med sand på gulvet der han hadde lagt selv om du vasket aldri så mye etter turen, møkkete dørkarmer, en seng full av sand om han hadde sneket seg inn på soverommet før vi skulle legge oss, lodotter i enhver krok av huset og så masse gøy da. Emil var en gøy hund for å være en stor og egentlig lat/treg rase. Han var av den livlige sorten og det var en tung dag da jeg måtte følge ham til dyrlegen den siste gangen. Men, da var han sliten. Det tok ganske nøyaktig 1 minutt fra de satt innsovningssprøyten til han sovnet over fanget mitt. Kjenner jeg får klump i halsen den dag i dag når jeg tenker på det …

Men det var hundene som har vært i huset. Det har vært tre katter og en mus innom også.

Det begynte egentlig med en helt hvit katt som het Victor – Victoria. Grunnen til dette litt merkelige navnet, var så enkelt som at jeg ikke har peiling på katter og var helt sikker på at det var en Victoria vi hadde fått med oss hjem. Men, den gang ei, dette viste seg å være en hankatt. Så da ble det bestemt fra Jeanette som den gang var 3-4 år at den skulle hete Victor-Victoria, så enkelt var det. Det var en stor og røsslig Øygardskatt, gatas skrekk og en du ikke kunne kose for lenge med for da beit han etter deg. Da skjønte jeg hvorfor jeg foretrakk hunder ..

Så kom Bamse, en kattunge fra en venninne som Jeanette klarte å «grine» seg til at vi måtte ta med oss hjem. Som vanlig, fikk hun viljen sin. Bamse kom i hus, og dette var etter at Emil den store Newfoundlenderen var kommet i hus. Etter et litt turbulent første møte, der den stakkars kattungen hang i tapeten over synet av Emil som da var en velvoksen hannhund, så var de to ganske så uadskillelige. Antakelig fordi de begge var sort av farge. Kattungen trodde sikkert at Emil var «flokken» og de sov sammen og koste seg verre. Men, fjorten dager etter at Bamse kom i hus, skulle disse to leke sammen utendørs. Nå har kattene ganske kort bremselengde. Det har IKKE en Newfoundlandshund. Så det endte med at Emil kom skrensende inn i katten og brakk ene bakbeinet på Bamse. Bæ-Bu – Bæ – Bu,  avgårde til veterinær og en grinende Jeanette i passasjersetet med katten på fanget. Dyrlegen kunne fortelle at dette dreide seg om en operasjon til 3-4000 kroner og at de ikke kunne garantere at katten ville bli bra. Jeg som vanligvis er blaut om hjertet når det kommer til dyr, var egentlig innstilt på å avlive katten. Jeg hadde ikke noe forhold til den etter 14 dager og 3-4000 kroner var mye penger å legge ut. Da kom det på ny store krokodilletårer fra passasjersetet og mor hadde ikke hjerte til å si nei. Så operasjon ble iverksatt, vellykket sådan og katten går på tunet her den dag i dag, nå 14 år gammel.

Så var det Tigergutt da, kattungen som jeg dro med meg hjem fra Texaco-stasjonen en kveld. Den gikk inn og ut på stasjonen der og siklet etter kattematboksene. Jeg måtte jo selvsagt spørre betjeningen om den hadde vært der lenge osv osv. Det viste seg at den hadde gått der i dagesvis, og den så tynn og forkommen ut. La igjen nummer på stasjonen, inn i bilen med den og så bar det hjem med den også. Så da var de 3 katter mot 1 hund. Det hører med til historien at jeg måtte ut og leite etter katten fordi den stakk av fra oss. Burde vel egentlig tatt hintet da og, men igjen var det en som stod og småhulket og bønnfalte meg om at vi MÅTTE finne den igjen, koste hva det koste ville (redda Joppe død eller levandes …) Og, som sagt så gjort. Katten ble funnet igjen og brakt tilbake og ble der i riktig så mange år.

Midt inni alt dette, var vi på besøk hos en annen venninne som hadde en såkalt dansemus i bur. Nå har jeg allerede sagt at hunder er min greie, så da er mus LAAAANGT i fra min greie. Det var en av de tingene som jeg virkelig ikke skulle ha i hus. Det ble spurt om hamster, marsvin, pinnedyr og andre smådyr, men der går grensen min. Helt til denne dagen, da vi var på besøk hos Tone og hun hadde denne musen i bur. Det ble snakket om at den skulle gis som tarantellfòr dagen etter, og da satte jo «morsinnstinktet» inn hos meg og det kom selvsagt ikke på tale. Den skulle være med oss hjem. Basta. Den skulle ikke bli noe tarantellfòr nei. Bur, utstyr og mat og masse andre remedier ble skaffet og så var Jeanette den heldige eier av en dansemus i bur med TRE katter i huset fra før. Ikke spesielt smart, men ….

Så en natt like før jul, kom den ene katten seg inn på rommet til Jeanette mens hun sov og dansemusen (som het Rasmus for øvrig) stakk villig snuten opp av gitteret i ren nysgjerrighet. Der har han fått gjennomgå av katteklor både på snute og på rygg og jeg våknet av hylingen fra underetasjen. Det var Jeanette som hylte. Mest sint var hun på katten, for Bamse måtte da skjønne at det var hennes mus og at han ikke måtte skade den. Det var like før katten gikk i «kjøttkvernen» den natten. Vi fikk lappet sammen musen, renset og plastret og det så ut til å gå helt fint faktisk. Men, det gikk ikke så mange dagene så lå den plutselig med buken i været. Og jeg som ikke hadde klart å ta i dyret før den ble skadet, snudden den rundt, klappet og strøk og prøve alt jeg kunne for at den skulle ha det bra, ha frie luftveier og ligge godt. Satt oppe i stuen husker jeg og led meg igjennom at den stakkars musen lå der nede og holdt på å dø. Gikk opp og ned for å se hvordan det gikk. Et halvt døgn holdt dette på, men så var det slutt. Da ble det høytidelig begravelse i hagen den påfølgende dagen med kors og ferske blomster på graven. Blomster som brunsneglene forøvrig spiste opp i løpet av påfølgende natt .. De finnes det også mye av her.

Så mye dyr har det vært her, men nå er det kun Bamse som går igjen her. Han har blitt en skikkelig utekatt og stikker kun innom sånn av og til for å få mat.

Og så var det episoden med endene som ble påkjørt i veien her nede og sanket inn  i kasser og brakt tilbake til vannet der de hørte hjemme. Happy ending …

Valpekullet til naboen som tispen ikke ville vite av og som jeg måtte ta munn til munn metode på for at de skulle overleve og som naboen kvitterte med å hive på sjøen etter en uke i en plastpose… Hjerteskjærende

Og sikkert mye mye mer, men det var nå hovedessensen. Så, dyrevant og blaut om hjertet tror jeg at jeg kan kalle meg etter disse årene med dyr rundt meg

————————————————————————————–

FORRIGE UKES KONKURRANSE :

Svaret var selvsagt Cameron Diaz som hadde en skikkelig bad day generelt.
Vinneren av konkurransen ble : Anniken (Annikenstrand.blogg.no) – Gratulerer
Sende meg adressen din på e-post (linda.haga@broadpark.no) så skal jeg få sendt loddene til deg 🙂

—————————————————————————————-

DENNE UKENS KONKURRANSE :

Denne uken er det dette bildet du må gjette på. Hvem er dette ??
Nok en kjendis med en skikkelig «bad day» rolle 😉

Vet du svaret så skriver du det inn i kommentarfeltet under og så er du med i trekningen av 4 Flax lodd denne uken. Svaret må jeg ha innen fredag 3 juni kl. 1200. Masse lykke til og god helg til alle sammen 🙂

UKENS LINDUS

Ukens LINDUS skal handle om forelskelse og pludring rundt det temaet. Det blir ganske personlig så dere får stålsette dere 🙂

UKENS LINDUS

Vi får ta den tekniske forklaringen på forelskelse først, bare for å ha vitenskapen i ryggen her mener jeg :

«Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. Alle aldersgrupper kan bli forelsket, men følelsen kan være særlig intens i puberteten. Når man er forelsket produseres det fenyletylamin i hjernen. Fenyletylamin virker på samme måte som narkotiske stoffer. Så når en person er forelsket er personen ruset …. »

«Kjærlighet
er egoisme
for to.»

– De Stael –

Den biten med intens lykke, velvære og følelsen av å være ruset, har jeg kjent på nå i en måneds tid. Man blir distre og egentlig ganske utilregnelig. Tankene dine befinner seg stadig svirrende rundt den utkårede med konsentrasjonsvansker som et resultat av det. Fantastisk for meg og sikkert irriterende for mange rundt meg.. Jeg vet akkurat hvordan det føles å omgås nyforelskede personer og par. Det kan være SKIKKELIG irriterende og jeg har mange ganger vært SKIKKELIG misunnelig på den eller de det måtte gjelde.

MEN, nå er det min tur 🙂 Min og min deilige kjærestes tur. Sier som Åge Aleksandersen : «Oss to på en rosa sky, ut og prøve vængan på ny». Sånn kjennes det akkurat nå

For, det skal sies at hverken han eller jeg er i puberteten lengre, men intensiteten kan ikke sies å være mindre av den grunn. Vi har begge en historie bak oss og det er egentlig bare et STORT pluss. Fantastisk å finne kjærligheten i voksen alder

Forelskelsen har ingen aldersgrense har jeg derfor funnet ut, følelsene kan være minst like berusende når du er 40 + som når du var 15. De flagrende sommerfuglene i magen er minst like mange og like aktive nå som den gang.

Med ett langt og ett annet forholdsvis langt forhold bak meg, hadde jeg virkelig ingen planer om å finne lykken allerede etter tre måneder som singel. Men det skjedde noe den kvelden vi møttes for aller første gang. Det var  The Big Bang ! Hvordan er det mulig at jeg i løpet av et døgn, kan gå fra å være singel og innbitt på å ikke møte noen som helst, til å bli så vanvittig forelsket og helt sinnsyk og desperat etter å bare se ham enda litt mer.. ?? Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger de siste ukene. Følelsene blir bare sterkere og sterkere for hver dag som går. Alt du ser, alt du opplever, alt du føler, absolutt ALT ved denne personen sier bare jackpot.

Akkurat nå føles det som hånd i hanske. Jeg anser meg for tiden som verdens heldigste kvinne, som har funnet drømmemannen. Den perfekte soulmate. Jeg har en liiiiten mistanke om at det er gjensidig 😉 Den følelsen vi har nå, skal vi kjenne på og ta med oss videre og så får vi ta en dag av gangen begge to og ønske hverandre lykke til på ferden, sammen

«Jeg gleder meg gullet , til alle dagene våre .. «

 

Noen ord til min kjæreste på slutten :

You’re the first thing I think of
each morning when I rise.
You’re the last thing I think of
each night when I close my eyes.

You’re in each thought I have
and in every breath I take.
My feelings are growing stronger
with every move I make.

I want to prove I love you
but that’s the hardest part
So I’m giving all I have to give,
to you 
I give my heart

 

Ønskelåten (som har vært fraværende en stund i denne spalten) kunne i dag ikke bli noe annet enn denne :

 

——————————————————————————————-

Så, da var den «katten» ute av sekken 😉 Så fantastisk er livet til LINDUS for tiden 🙂

——————————————————————————————-

Forrige ukes konkurranse :

Svaret på konkurransen var som de fleste hadde gjettet TERTNES. Favoritt håndballaget mitt som jeg følger spent med på og heier på så ofte jeg bare kan

Den som ble plukket ut som den heldige vinner denne uken var : FJELLBEKK – Gratulerer
Send meg en e-post (linda.haga@broadpark.no) med adressen din, så skal jeg sende loddene.

——————————————————————————————-

DENNE UKES KONKURRANSE

Kan du se hvem det er som har en «bad hair day» her ??

Vet du svaret, så skriver du det inn i kommentarfeltet under innen fredag 27. mai kl. 1200, og så er du med i trekningen av 4 Flax lodd. Lykke til og god helg til dere alle sammen 🙂

 

 

UKENS LINDUS

Ukens LINDUS skal handle om det å ALLTID gape over mer enn du er i stand til. Å legge listen så høyt at du ofte ikke har en sjanse til å komme over …

—————————————————————————-

Nå hørtes den innledningen til Linda der litt voldsom ut, spør du meg. Men, det kan på en måte beskrive meg i et nøtteskall og da. Aldri fornøyd, higer alltid etter noe mer, hoppe litt lengre, hoppe litt høyere … Ikke det at jeg driver og hopper. Det var rent billedlig ment altså. Men det å alltid sette seg større mål enn strengt tatt nødvendig, det er jeg en ekspert til.

Som Christine sa til meg på tirsdagen når hun nettopp hadde «lokket» meg med på å gå opp Stoltzen : «Jeg ligger listen helt på gulvet, så vet jeg at jeg blir fornøyd». Fornuftig sagt. Da hadde jeg akkurat liret av meg at om jeg ikke var oppe på under 25 minutter så skulle jeg grave meg ned på toppen…

Typisk meg!  Jeg skal utføre noe/gjøre noe, og før jeg har fått tenkt ut tanken, så har jeg allerede planen klar i hodet på hvor fort det kan gjennomføres. Det blir (rent billedlig igjen) litt sånn : «kor høgt kan du hoppa Johanna?». Jeg kan ikke noe for det. Tror jeg trenger terapi … Hva med å legge listen LITT lavere for deg selv, for EN gang skyld ???

Som dere skjønner, så skulle jeg gå Stoltzen for første gang i går. Jeg har siden juletider beveget meg sånn cirka opp og ned til bilen, fra kjelleren og opp på loftet og gått noen kilometer med flyttekasser og boss da men det tells ikke. Tirsdag hadde jeg meg en tur i øs pøs regn rundt Bergheim, men det var jo en sjarmørtur og kan ikke sammenlignes med de turene vi har gått før. Og, ihvertfall ikke med opp Stoltzen og så over til Fløyen etterpå. Så det blir å begynne litt i feil ende, når du tar opp igjen tråden med turgåing  med å starte med Stoltzen.

Men jeg er nå en gang litt sånn, begynne litt i feil ende, hive seg på akkurat der det passer og gape over litt for mye. Men sånn gikk nå turen  (NB! Alle bildene er det Christine som har stått for, jeg lot mitt kamera ligge igjen hjemme. Regnet ikke med å være i stand til å ta bilder overhode)


Opp dit skal vi ….                                            


På vei opp igjennom skogen til startpunktet

Lett oppvarming fra bilen som ble plassert nede ved Bryggen og opp til startpunktet, på med Ipoden,  et kjapt bilde knips,

noen kjappe lykkeønskninger oss deltakere imellom, en bønn til høyere makter, starte stoppeklokken og så bar det av gårde med freidig mot opp Stoltzen.

Jeg hadde valgt musikk ut i fra humøret jeg antok jeg kom til å ha oppover. ACDC/Marilyn Manson osv. Regnet med å ha det rimelig vondt og jæklig. Men vondten kom aldri. Det  jeg hadde hengt meg opp i, var at når man var ute av skogen så var man ca halvveis. Som check point i tillegg hadde jeg 6 sanger på Ipoden som var omtrent nøyaktig de 25 minuttene jeg hadde på meg til å komme meg til toppen. Så jeg visste ved å høre på musikken hvor lang tid jeg hadde brukt underveis. Men sangene spilte seg ferdig en etter en og jeg kom aldri ut av «skogen». Så, jeg tenkte i mitt stille sinn at dette kommer til å ta tid. Jeg hadde sikkert 10 stopp underveis med varighet på omtrent 10-15 sekunder. Akkurat nok til å hente seg inn igjen med pusten. Men beina var det slettes ikke så ille med som jeg hadde trodd på forhånd.

Nå gikk vi altså, vi løp ikke. Det hadde vært uaktuelt. Ære være dem som klarer det. Når den siste sangen satte igang, så jeg plutselig trappene og de var mange flere enn jeg hadde regnet med. Satte inn «sluttspurten» da (om man kan kalle det for det), for nå visste jeg at jeg nærmet meg toppen.

Idet jeg klokket meg inn på plattingen, stoppet klokken på 25 minutter og 9 sekunder. Så jeg greide det altså ikke under 25 minutter som jeg hadde sagt på forhånd, men jeg regner det for godkjent, og fant ingen grunn for å grave meg ned med 9 sekunder feilmargin.

Jeg som hadde trodd at vi skulle ligge som slakt når vi kom opp, var egentlig veldig frisk og rask alle tre.  Så høy på oss selv og strålende fornøyd med egen innsats, tok vi turen rett opp til Sandvikspilen for å nyte utsikten før vi vandret videre til Fløyen,.

En liten pust i bakken før turen går videre mot Fløyen

Ikke noe å si på utsikten mot Bergen by fra Sandviks pilen

Som seg hør og bør blir det tur med masing på både inn og utpust når man er på tur med Turkompaniet Tyt og Tøys 🙂 

Turen gikk litt på vei, litt i terreng, litt i snø, i masse tåke til tider og litt vind, litt oppå snøras som hadde gått og masse is på veiene når vi nærmet oss Fløyen.


Skifting til tørre sokker måtte til                   Masse is og snø på veiene ned mot Fløyen
underveis. Joggesko var ikke helt etter        Rett nedi her gikk Christine på rattata
årstiden                                                              uten at vi fikk det med oss engang. Jeg som
                                                                             elsker å se sånt 😉


Noen gode snøflak var det også å forsere
på vei opp mot Rundemannen. Følte at vi var
litt på høyfjellet akkurat her

Vi brukte 3 timer totalt fra vi gikk inn «perleporten» mot Stoltzen, til vi satt på Fløybanen ned mot sentrum igjen. Og da hadde vi hatt to stopp på ca 10 minutter (en på toppen av Stoltzen og en ved Rundemannen) Det var en super tur, turselskapet var upåklagelig sammen med Christine og Tone og ikke minst takket være at det ikke falt en eneste regndråpe på turen.  Jeg som hadde trodd at det kom til å bøtte ned… Regnet kom idet vi satt oss i bilen for å kjøre hjem. Perfekt timing 🙂

Denne turen kan jeg trygt anbefale til alle og enhver. I sitt eget tempo kommer alle både opp Stoltzen og over til Fløyen, no problem.

Så, da ble det ikke så galt å bite over litt for mye denne gangen heller. Det vil som regel gå bra 🙂

Våknet til og med i dag med NULL gangsperr. Kan ikke kjenne at jeg har vært på tur engang, det må da være et godt tegn. Forbedringspotensiale i sikte.. der var hun igang igjen 😉

Da sier jeg god helg med god samvittighet for denne ukens aktiviteter 🙂

De som vil se hvordan det er å løpe opp Stoltzen på rett under 10 minutter, kan se det her :

—————————————————————————————-

Takk til LINDUS for denne ukens innlegg

—————————————————————————————–

Forrige ukes konkurranse var nok en Gjett kjendisen  oppgave, og damen på bildet var
SIV JENSEN. Den som vinner de 4 Flax loddene blir : TRINE MODALEN – Gratulerer !!
Send meg en e-post (linda.haga@broadpark.no) så skal jeg få sendt dem til deg så snart som mulig

—————————————————————————————-

DENNE UKENS KONKURRANSE

Hvem er dette da ?

Vet du svaret, skriver du det inn i kommentarfeltet under innen fredag 15.4 kl. 1200 og så er du med i trekningen om 4 Flax lodd. Lykke til 🙂