UKENS LINDUS

Ukens LINDUS skal visstnok i dag dreie seg om dyr. LINDUS sitt forhold til dyr, vel og merke … Det blir et laaaaangt innlegg, siden det er et stort lerret å bleke, så dere får ta den stykkevis og delt eller når dere har tid 🙂

UKENS LINDUS

I det huset jeg bor i, barndomshjemmet mitt, har det vært adskillige typer dyr opp igjennom årene. Mest hund, men også katter og mus (i bur da selvsagt) .. I tillegg flaggermus, store mengder med flaggermus.

Fra jeg var riktig liten har jeg og venninnene mine funnet små flaggermusunger på bakken langs med husveggen. Selv om vi fikk grei beskjed om å ikke røre dem, så måtte vi jo bort og klappe på dem. De var jo så myk og deilig i pelsen. På 80-tallet toppet det seg. Hele søre veggen var fyllt med flaggermus. Jeg husker jeg var helt imponert over han professoren som kom fra Universitetet i sin røde Fjellreven anorakk. Han strakte opp nett over hele veggen like før skumring og når de begynte å komme ut fra kledningen, så fløy de i nettet alle sammen. Han plukket møysommelig inn mange av dem og puttet ned i fremlommen på anorakken og lukket igjen glidelåsen. Der kravlet det og levde nedi lommen og han brydde seg ikke overhode. Resten ble sanket inn i pappesker og fraktet bort. Så ble kledningen skiftet og vi så aldri mer en flaggermus ved huset. Norges største samling av flaggermus i privathus, kalte han det den gangen. Hmmm… skikkelig dyrevennlig hus.

Fra jeg var ganske liten har jeg vært vant med hund. På begge sider av familien hadde mine besteforeldre hund. Topsy og Tuffen. Begge var en blanding mellom hummer og kanari, men snill som dagen var lang og tålte at vi ungene var rundt dem og herjet.

Fra jeg var 5-6 år begynte min mor med hundeoppdrett av glatthåret fox terier. Jeg husker enda den morgenen jeg kom ned og vår første glatthår var kommet i hus.
Hun var så søt der hun lå.  Det var ingen valp som kom i hus den gang. Hun var flere måneder gammel og ble døpt Meppie.  Hun var hvit med sorte tegninger og var verdens snilleste hund. Stakkar Meppie hadde først havnet hos et ektepar på Østlandet med offwhvite vegg til vegg tepper og en valp er jo ikke akkurat husren når de kommer i hus 8 uker gamle, så det ble jo en del skvetting. Dette hadde hun fått unngjelde for og til slutt ble hun levert tilbake til oppdretter, for dette gikk det jo ikke an å ha i hus… Og slik kom hun til oss noen måneder gammel.

Hun var av den typen hund som hoppet opp på fanget til de som var redd hund, og la seg muse stille til ro, bare for å vise at dette var det ingenting å være redd for. Men, hun var også den som kunne knurre og flerre tenner om det kom noen i store støvler. Antakelig var det dette den forrige eieren hadde på seg når hun ble spent etter, så derfor. Men aldri aggresiv mot andre dyr eller mennesker. Kun katter OG pinnsvin da. Katter tålte hun ikke synet av og pinnsvin kom hun stolt og leverte på døren om hun fant ett. Min mor hadde et svare strev med å plukke ut alle piggene på snuten etterpå …

Siden kom det den ene premiehunden etter den andre i hus. Jeg har ikke tall på hvor mange hundeutstillinger jeg har vært på i mitt liv, både i inn og utland. Det ble parring og valpekull i massevis og jeg og mine venninner storkoste oss med alle valpene og hundene. Den triste biten var når de var solgt og skulle leveres. Jeg ville selvsagt at alle skulle bli der for alltid …

Vi hadde også en hanhund som het Leader som var så mannevond  til slutt at den måtte avlives. Det var min store sorg. Jeg husker jeg la planer om å rømme med Leader så de ikke skulle få tak i ham. Men, jeg skjønner jo i dag, at han ikke var helt god i «knollen». Han kunne angripe tispen Meppie om de stod og spiste ved siden av hverandre eller det kom til littegrann knuffing. Glatthåret foxterrier er revehunder og de går etter strupen først. Så da hang de i strupen på hverandre så blodet fløt. Du kunne spyle på dem med hageslangen om det foregikk utendørs eller holde dem i hver sin hale, ingenting hjalp. De slapp ikke grepet, dødsgrepet som lå i instinktene deres. Det eneste som hjalp var å ta en smørkniv som ikke kunne skade dem og brekke opp kjeven på den som hang fast og så måtte du være lynrask med å holde dem fra hverandre så de ikke fikk nytt grep. Hadde mange sånne ettermiddager når jeg kom hjem fra barneskolen og måtte skille de to kamphanene. Da var det å finne frem kniven, løsne dem, ta dem i hvert sitt nakkeskinn og få dem på hvert sitt rom. Høres rimelig brutalt ut, men det var det eneste som nyttet om de ikke skulle drepe hverandre. Men, når Leader reiste til de evige jaktmarker, eller hundehimmelen som de valgte å si til meg, så ble det fred i huset.

Eller, fred og fred. Det ble jo aldri fred med en haug med glatthår som spant rundt på parketten. Sprettballer. De fantes i fargene hvit og sort og hvit og brun. Jeg husker jeg kunne ikke gledet meg mer til å flytte ut for å slippe disse stive hvite/sorte/brune hårene som stakk seg inn i etthvert klesplagg jeg hadde. Hadde du sort på deg, var klærne full i hvite hundehår. Hadde du lyse klær var det de mørke hårene som syntes. Jeg holdt på å bli gal av dette i tenårene. Ingenting var fritt for hundehår.

Så jeg svor for meg selv, at om jeg skulle ha hund selv en dag, skulle det ikke bli en liten sprettball med kort stikkende pels. Da skulle det bli en stor rolig hund med lang pels. Og sånn ble det. Emil, Newfoundlenderen min kom i hus og ble hos meg og resten av familien i ganske nøyaktig 9 år. Nydelig hund og nydelig rase.  Jeg ville ikke hatt en så stor hund i hus igjen, men den gang var dette noe du måtte ta med i beregningen : sandslipte gulv etter store skitne poter, en dunge med sand på gulvet der han hadde lagt selv om du vasket aldri så mye etter turen, møkkete dørkarmer, en seng full av sand om han hadde sneket seg inn på soverommet før vi skulle legge oss, lodotter i enhver krok av huset og så masse gøy da. Emil var en gøy hund for å være en stor og egentlig lat/treg rase. Han var av den livlige sorten og det var en tung dag da jeg måtte følge ham til dyrlegen den siste gangen. Men, da var han sliten. Det tok ganske nøyaktig 1 minutt fra de satt innsovningssprøyten til han sovnet over fanget mitt. Kjenner jeg får klump i halsen den dag i dag når jeg tenker på det …

Men det var hundene som har vært i huset. Det har vært tre katter og en mus innom også.

Det begynte egentlig med en helt hvit katt som het Victor – Victoria. Grunnen til dette litt merkelige navnet, var så enkelt som at jeg ikke har peiling på katter og var helt sikker på at det var en Victoria vi hadde fått med oss hjem. Men, den gang ei, dette viste seg å være en hankatt. Så da ble det bestemt fra Jeanette som den gang var 3-4 år at den skulle hete Victor-Victoria, så enkelt var det. Det var en stor og røsslig Øygardskatt, gatas skrekk og en du ikke kunne kose for lenge med for da beit han etter deg. Da skjønte jeg hvorfor jeg foretrakk hunder ..

Så kom Bamse, en kattunge fra en venninne som Jeanette klarte å «grine» seg til at vi måtte ta med oss hjem. Som vanlig, fikk hun viljen sin. Bamse kom i hus, og dette var etter at Emil den store Newfoundlenderen var kommet i hus. Etter et litt turbulent første møte, der den stakkars kattungen hang i tapeten over synet av Emil som da var en velvoksen hannhund, så var de to ganske så uadskillelige. Antakelig fordi de begge var sort av farge. Kattungen trodde sikkert at Emil var «flokken» og de sov sammen og koste seg verre. Men, fjorten dager etter at Bamse kom i hus, skulle disse to leke sammen utendørs. Nå har kattene ganske kort bremselengde. Det har IKKE en Newfoundlandshund. Så det endte med at Emil kom skrensende inn i katten og brakk ene bakbeinet på Bamse. Bæ-Bu – Bæ – Bu,  avgårde til veterinær og en grinende Jeanette i passasjersetet med katten på fanget. Dyrlegen kunne fortelle at dette dreide seg om en operasjon til 3-4000 kroner og at de ikke kunne garantere at katten ville bli bra. Jeg som vanligvis er blaut om hjertet når det kommer til dyr, var egentlig innstilt på å avlive katten. Jeg hadde ikke noe forhold til den etter 14 dager og 3-4000 kroner var mye penger å legge ut. Da kom det på ny store krokodilletårer fra passasjersetet og mor hadde ikke hjerte til å si nei. Så operasjon ble iverksatt, vellykket sådan og katten går på tunet her den dag i dag, nå 14 år gammel.

Så var det Tigergutt da, kattungen som jeg dro med meg hjem fra Texaco-stasjonen en kveld. Den gikk inn og ut på stasjonen der og siklet etter kattematboksene. Jeg måtte jo selvsagt spørre betjeningen om den hadde vært der lenge osv osv. Det viste seg at den hadde gått der i dagesvis, og den så tynn og forkommen ut. La igjen nummer på stasjonen, inn i bilen med den og så bar det hjem med den også. Så da var de 3 katter mot 1 hund. Det hører med til historien at jeg måtte ut og leite etter katten fordi den stakk av fra oss. Burde vel egentlig tatt hintet da og, men igjen var det en som stod og småhulket og bønnfalte meg om at vi MÅTTE finne den igjen, koste hva det koste ville (redda Joppe død eller levandes …) Og, som sagt så gjort. Katten ble funnet igjen og brakt tilbake og ble der i riktig så mange år.

Midt inni alt dette, var vi på besøk hos en annen venninne som hadde en såkalt dansemus i bur. Nå har jeg allerede sagt at hunder er min greie, så da er mus LAAAANGT i fra min greie. Det var en av de tingene som jeg virkelig ikke skulle ha i hus. Det ble spurt om hamster, marsvin, pinnedyr og andre smådyr, men der går grensen min. Helt til denne dagen, da vi var på besøk hos Tone og hun hadde denne musen i bur. Det ble snakket om at den skulle gis som tarantellfòr dagen etter, og da satte jo «morsinnstinktet» inn hos meg og det kom selvsagt ikke på tale. Den skulle være med oss hjem. Basta. Den skulle ikke bli noe tarantellfòr nei. Bur, utstyr og mat og masse andre remedier ble skaffet og så var Jeanette den heldige eier av en dansemus i bur med TRE katter i huset fra før. Ikke spesielt smart, men ….

Så en natt like før jul, kom den ene katten seg inn på rommet til Jeanette mens hun sov og dansemusen (som het Rasmus for øvrig) stakk villig snuten opp av gitteret i ren nysgjerrighet. Der har han fått gjennomgå av katteklor både på snute og på rygg og jeg våknet av hylingen fra underetasjen. Det var Jeanette som hylte. Mest sint var hun på katten, for Bamse måtte da skjønne at det var hennes mus og at han ikke måtte skade den. Det var like før katten gikk i «kjøttkvernen» den natten. Vi fikk lappet sammen musen, renset og plastret og det så ut til å gå helt fint faktisk. Men, det gikk ikke så mange dagene så lå den plutselig med buken i været. Og jeg som ikke hadde klart å ta i dyret før den ble skadet, snudden den rundt, klappet og strøk og prøve alt jeg kunne for at den skulle ha det bra, ha frie luftveier og ligge godt. Satt oppe i stuen husker jeg og led meg igjennom at den stakkars musen lå der nede og holdt på å dø. Gikk opp og ned for å se hvordan det gikk. Et halvt døgn holdt dette på, men så var det slutt. Da ble det høytidelig begravelse i hagen den påfølgende dagen med kors og ferske blomster på graven. Blomster som brunsneglene forøvrig spiste opp i løpet av påfølgende natt .. De finnes det også mye av her.

Så mye dyr har det vært her, men nå er det kun Bamse som går igjen her. Han har blitt en skikkelig utekatt og stikker kun innom sånn av og til for å få mat.

Og så var det episoden med endene som ble påkjørt i veien her nede og sanket inn  i kasser og brakt tilbake til vannet der de hørte hjemme. Happy ending …

Valpekullet til naboen som tispen ikke ville vite av og som jeg måtte ta munn til munn metode på for at de skulle overleve og som naboen kvitterte med å hive på sjøen etter en uke i en plastpose… Hjerteskjærende

Og sikkert mye mye mer, men det var nå hovedessensen. Så, dyrevant og blaut om hjertet tror jeg at jeg kan kalle meg etter disse årene med dyr rundt meg

————————————————————————————–

FORRIGE UKES KONKURRANSE :

Svaret var selvsagt Cameron Diaz som hadde en skikkelig bad day generelt.
Vinneren av konkurransen ble : Anniken (Annikenstrand.blogg.no) – Gratulerer
Sende meg adressen din på e-post (linda.haga@broadpark.no) så skal jeg få sendt loddene til deg 🙂

—————————————————————————————-

DENNE UKENS KONKURRANSE :

Denne uken er det dette bildet du må gjette på. Hvem er dette ??
Nok en kjendis med en skikkelig «bad day» rolle 😉

Vet du svaret så skriver du det inn i kommentarfeltet under og så er du med i trekningen av 4 Flax lodd denne uken. Svaret må jeg ha innen fredag 3 juni kl. 1200. Masse lykke til og god helg til alle sammen 🙂

36 tanker om “UKENS LINDUS

  1. Fantastisk, her søker jeg på marsvin og opp kom et bilde av gode gamle Emil 🙂 det verste er at jeg husker det meste. Victor som helt ut av det blå hang i vinduet en mørk kveld ( det var igrunnen verst første gangen!) og snorkingen til Emil glemmer jeg aldri! Han snorket verre enn fire voksne menn tilsammen!

    • He he, ja Lindas Lille Verden dukker opp hvor du minst venter det 🙂 Victor kunne skremme vettet av alt og alle han med den hoppingen på sprossene og Emil kunne holde våken et helt hus med den snorkingen sin, husker det nå ja 🙂 Men, det hjalp som regel å gi ham en dytt eller lure ham og rope på ham, men sagbruket satte like fort i gang igjen, så det var om å gjøre å sovne fort selv igjen, før han fikk satt igang 😉

Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.