OM Å LEVE MED ALVORLIG SYKDOM I NÆR FAMILIE

 

Vil fuglene stoppe og synge? Vil jeg klare å le igjen? Hvem skal skrive i meldeboken min? Hvem skal glede seg over meg og det jeg får til? Hvem skal jeg ringe når jeg blir redd?

(liten jente med kreftsyk mor) hentet fra kriser.no

Dette er skrekksenarioet mitt når det kommer til å være redd for å bli syk og dø fra barna mine før de er så voksne at de kan ta vare på seg selv. Det er ikke det faktum at jeg skulle bli syk og dø jeg tenker mest på når jeg gjør meg slike dystre tanker, men det stress og den sorg jeg ville «påføre» barna mine. Vil de klare seg ? Hvem skal ta seg av dem ? Vil de ha alt de trenger ? Vil de få nok kjærlighet, omsorg, trygghet og hjelp fra andre personer enn meg som da ville ha vært borte ?

Min eldste datter som nærmer seg 21 vet jeg vil klare seg i dag om jeg blir borte. Men, jeg har en datter til nå som nærmer seg 4 år og som jeg vil være redd for å dø fra i mange år ennå. Jeg husker tilbake til da jeg hadde hjerteinfarktet mitt, da var eldste datteren bare 13 år. Det var KUN henne jeg tenkte på der og da, kun livet hennes og fremtiden hennes som gikk i revy foran øynene mine både rett før, under og i ettertid av infarktet. Jeg var på ingen måte klar for å dø fra min da alt for unge datter.

Selv mistet jeg moren min som 25-åring. For å være nøyaktig, 5 dager før min 25-års dag.
Da hadde vi allerede levd med sykdommen hennes i over 4 år. Og disse 4 årene var et helvete for  henne og oss rundt. Kreftformen hennes var et smertehelvete fra dag EN.

Hun fikk først beskjed om at hun hadde slitasjegikt i kjeven som måtte «brenne» seg ut og som ikke gikk an å smertelindre 100 %. Det første året kunne nok sammenligne seg med å leve med konstant migrene 24-timer i døgnet med litt smertelindring fra Paralgin Forte og andre sterke smertestillende midler. Men, min mor var en sterk dame og holdt ut i jobb og var aktiv nesten som før i denne perioden. Det eneste barnebarnet hennes (min eldste datter) var da rukket å bli rundt 1 år og det var med stor fortvilelse mormor stadig måtte si nei til besøk eller ikke orket å ha en aktiv 1-åring på besøk p.g.a. smertene.

Så kom nye undersøkelser og nye funn. Jeg skal ikke gå i detalj, men det ble til slutt konstatert en ondartet svulst bak kjevebenet opp mot øret og hun ble operert to ganger, fikk cellegift kurer og flere omganger med strålebehandling. Etter 2,5 år med dette og smerter som bare tiltok og som ikke lot seg lindre, gav sykehuset henne opp. Det var ikke mer de kunne gjøre for henne.

Som pårørende takler du ikke helt en slik beskjed. Min mor som var en fornuftig og realistisk sjel ville vel ikke prøve alle de alternative metodene som min far nå kom opp med, alt i fra healing pr. telefon til blåbær og multekurer som skulle gi så mye antioksidanter at kreftcelle ville gi tapt. Ingenting av dette virket, men som pårørende skjønner jeg at vi griper til det minste halmstrå som måtte være igjen. Pasienten selv, min mor, ristet vel bare mer og mer fortvilet på hodet over at nå måtte nok være nok.

Damen, som fra før av var tynn nok, var nå redusert til et levende skjelett. Hun fikk sondemat og morfin rett i smertepumpe. Det siste halve året ville Haukeland sende henne til Askøy Sykehjem, men det gikk jeg aldri med på og forlangte at hun skulle hjem. Og slik ble det. Men slik hadde det aldri kunne vært om ikke det var for min far som var hjemme 24-timer i døgnet og passet på og tok seg av henne. Dette fikk han den svimlende sum av kr. 2.100,- i måneden for. Omsorgslønn. Om hun hadde lagt på Haukeland sykehus så var døgnprisen på den tiden kr. 11.000,- for en kreftpasient under behandling (oppgitt av overlege på øre/nese/hals den gangen) Dvs. at staten «sparte» kr. 327.900,-PR MÅNED ved at hun var hjemme den siste tiden. Hvor er logikken til staten ? Tenk om de pårørende kunne fått pleie sine syke familiemedlemmer i eget hjem og fått kompensert lønnsutgiftene, det hadde ikke vært i nærheten av hva det koster med sykehus og sykehjemsplasser… I tillegg hadde både den syke og de pårørende fått være der de helst ville, i hjemmet.. Men, det er en annen diskusjon og jeg håper virkelig at det har endret seg til det bedre på disse årene.

Hjemmesykepleien var koplet inn og de tok seg av medisinering og stell. Det vil si når de kunne komme tidsnok da. Det hendte mange ganger at vi selv måtte sette morfinampullene i smertepumpen for at ikke min mor skulle forgå av smerter når det gikk mange timer over den tiden som morfinen skulle være satt av hjemmesykepleien og de ikke hadde kapasitet til å komme.

Det hendte også at jeg måtte ta meg av stellet av min egen mor. Det var nedverdigende for både henne og meg, men tvingende nødvendig for at hun ikke skulle etse opp i sin egen avføring i løpet av natten når hjemmesykepleien ikke kom til kveldsstellet men til morgenstellet. «Heldigvis» var min mor mer eller mindre bevisstløs de fleste gangene jeg måtte gjøre dette, så hun slapp å vite at det var gjort av meg. Når jeg tenker på det i dag, så var det en helt naturlig ting å gjøre som datter og pårørende, du gjør det du må der og da. Men, hadde noen spurt meg i forkant om jeg trodde jeg hadde klart å gjøre det, så hadde svaret vært nei.

Vi opplevde også at min mor måtte inn på sykehuset akutt flere ganger i månedene før hun døde. Hun hadde et åpent hull i halsen p.g.a. all strålingen og at huden ikke ville gro og her tettet det seg og hun stoppet å puste. Da måtte hun til Haukeland umiddelbart og få renset ut og få tilført oksygen.

Den siste gangen vi måtte ringe etter ambulansen står enda klart for meg som det var i går. Jeg ringer det som den gang het Helsetunet og ber om ambulanse og forklarer situasjonen. Jeg får beskjed om at ambulanse vil bli sendt. Det går 20-30 minutter og ingen ambulanse kommer. Jeg ringer igjen og blir nå satt over til ambulansesjåføren. Dette var en søndag morgen og det første ambulansesjåføren spør om var om det hastet ?? Eh, ja det gjør det selvfølgelig, ellers hadde vi ikke ringt etter ambulanse. Så kom «kongekommentaren» : Har jeg tid til å ta meg en dusj først ?? Jeg tror aldri jeg har vært så sint verken før eller etterpå, og ambulansen kom rimelig kjapt etter at jeg la på røret, men ikke med ambulansesjåføren bak rattet, sidemannen måtte kjøre i dag..

Den siste måneden ble min mor bare svakere og svakere, hun svant bare hen og vi ventet bare på når hun trakk sitt siste åndedrag. Det var forferdelig å være vitne til denne prosessen. Min mor som hadde vært et rivjern, en ressurs, omsorgsperson, den som alltid stilte opp for alle enten det var naboungene som trengte en plass å være eller svømmeklubben som trengte frivillige. Hun sa aldri nei og levde i absolutt alle ender.
Nå lå hun her på det siste og klarte knapt nok å trekke pusten selv.

Min mor sa fra dag 1 når hun fikk kreftdiagnosen at hun skulle ikke bli liggende som en grønnsak, men hva kan vi rundt gjøre for å forhindre at et slikt ønske skal kunne oppfylles? Ingen verdens ting. Barmhjertighetsdrap var det mange muligheter for å utføre og jeg tror mamma var inne på det flere ganger. Hun sa allerede i løpet av første året at hun hadde sånne smerter at hun heller ville legge seg foran et tog og få ende på det. Men samtidig ønsket hun ikke å bli «dopet ned» og sløvet av for mye smertestillende heller, hun ville heller leve med smerte enn å ikke være til stede.

En natt i oktober 1994 ble jeg vekket av min far om at jeg måtte komme ned, da skjønte jeg med en gang hva som var i ferd med å skje. Det var pappa og en hjemmesykepleier som hadde gått der hele tiden mamma var hjemme og syk som hadde våket over henne denne natten. Og nå var det like før mamma skulle trekke sitt siste pust i dette livet.

De neste to timene denne natten/morgenen står også for meg som det var i går. Mamma prøvde fortvilet å formidle noe til meg på dødsleiet sitt, men jeg klarte ikke å tyde hva hun ville si. Hun prøvde igjen og igjen og igjen å få frem ordene, men de ville ikke ut. Jeg satt der lenge og holdt henne i hånden mens tårene bare rant og rant. Hvis jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den spinkle hånden hennes i min. Jeg kan bare forestille meg hva hun ville si. Antakelig at hun var uendelig glad i meg og Jeanette og at jeg måtte ta vare på meg selv og Jeanette hennes dyrebare barnebarn. Men, det får jeg aldri svar på. Etter å ha satt sånn en lang stund, klarte jg ikke mer og gjorde det feigeste jeg noensinne har gjort i hele mitt liv. Jeg gikk ut av rommet. Jeg forlot min egen mamma den siste timen hun hadde igjen på denne jord og satt i rommet ved siden av og hørte på hvordan hun kjempet der inne. Pappa var hos henne, men jeg vet at hun hadde ville hatt meg der også. Jeg ville ihvertfall hatt mine barn rundt meg. Dette er noe jeg aldri kommer til å tilgi meg selv for, aldri. Klokken 0750 var livet til min da 52-årige mamma over. Jeg hadde mistet mammaen min, Jeanette hadde mistet mormoren sin som hun var så glad i og min far hadde mistet sin kone og faste klippe i livet.

Hva gjør så dette med deg som menneske og pårørende ?

Jeg kan kun snakke for meg selv. Jeg levde med en «dødssyk» mor fra jeg var 21 til jeg var 25. Jeg er enebarn, vi bodde i generasjonsbolig og det ble derfor helt naturlig at jeg deltok og hjalp til på de måter jeg kunne i disse 4 årene ved siden av å ha familie i nabohuset som krevde sitt.

«Å leve i en krise som ”ingen ende vil ta”, kan være veldig stressende. Å leve slik over tid, i en ”krigssone” mot kreft, kan føre til kronisk stress hos de pårørende (Lazarus, 1999).  Mange av de følelsene vi oppfatter som positive er ofte knyttet opp mot farer. Håp er et eksempel på det. Håp springer ofte ut fra en situasjon der man må være forberedt på det verste og håpe på det beste. Når man får diagnose kreft er dette en situasjon som ofte krever at man begynner, ubevisst eller bevisst, å forberede seg på det verst tenkelige. ”Hva hvis..” kan være tanker som kommer. Samtidig bruker man mange ressurser og krefter på å håpe på det beste. Ved tilbakefall kan nettopp dette være veldig krevende. Man må bygge opp håpet på nytt, mobilisere indre krefter, og hele opplevelsen av krise og stress kan bli forsterket. Disse opplevelsene, der livet kan være en ”berg og dal bane” av emosjoner, kan oppleves som veldig stressende, og over tid utvikles til kronisk stress (ibid.)» (hentet fra kriser.no)

Det er mye sant i dette. Jeg skjønte nok ikke hva disse 4 årene av livet mitt hadde gjort med meg før noen år senere. Jeg husker også at fastlegen sa til meg at du kommer til å få deg en smell en dag, du tar deg ikke tid til å sørge. Men hva gjør du når du etter å ha mistet din mor, må ta deg av alt det praktiske, alt fra begravelse, papirarbeid, fjerne din mors personlige eiendeler, innlevering av medisiner som ikke var brukt opp, arveoppgjør (da min mormor døde 6 uker etter min mor) fordi din egen far er så knust og nede at han ikke klarer å gjøre noe som helst? Jo, da gjorde jeg som min mor ville ha gjort, jeg brettet opp ermene og sa til meg selv at livet må gå videre og så gjør du det som må gjøres.

Det er jo ikke sånn at om du mister noen så stopper samtidig resten av verden opp. Det kom som et like stort «sjokk» på meg som det vil gjøre for andre som i fremtiden mister noen de er glade i. Verden rundt deg går jo helt som normalt, folk ler faktisk på butikken, de spiller muntre sanger på radioen, det sendes komedier på TV og alt er som det pleier å være.

Jeg har nå i 17 år levd uten en mamma og jeg har klart meg. Man gjør som regel det. Jeg var «voksen» når jeg mistet min mor, men savnet vil være der i alle sammenhenger for resten av livet. En klippe i livet ditt er på mange måter borte når du mister din mor og det oppstår et tomrom som aldri kan fylles igjen. Hos oss var det hun som hadde kontroll på alt, hun som tok seg av alt. Hun kunne ordne alt som var av problemer, hadde løsning om du hadde et spørsmål. Henne ringte jeg om jeg hadde gode eller dårlige nyheter. Ja, hun VAR klippen i livet mitt.

Og smellen, ja den kom noen år etter, det måtte bare skje. Men, det gikk bra det også.

Etter å ha gjort meg disse betraktningene om hvordan det var å leve med en dødssyk mor og til slutt miste henne, sitter jeg igjen med redselen for at mine egne barn skal måtte gjennomgå det samme. Jeg håper de slipper det, om ikke annet har de ihvertfall hverandre.

Livets erfaringer har gjort noe med meg, ingen tvil om det. Og hver kveld legger jeg meg til å sove med denne tanken i hodet :

Hvem skal glede seg over barna mine og det de får til? Hvem skal trøste om natten om de har vonde drømmer ? Hvem skal de ringe til når de blir redd? Har andre nok kjærlighet å gi dem  ? Vil det likevel gå dem bra i livet, selv når jeg ikke lengre kan være der for dem..

 

 

 

22 kommentarer til «OM Å LEVE MED ALVORLIG SYKDOM I NÆR FAMILIE»

  1. For en sterk histori Linda!
    Jeg har nesten samme historie å berette, med min pappa:(
    Han døde fra oss, 51 år gammel med meg på 23 og min bror på 16. Ingen tvil om at dette har merket meg for livet. Og min store sorg er at han aldri traff eller ble kjent med mine barn!
    Men vi får trøste oss med at det vi overlever, gjør oss sterkere!
    Klem Bente

  2. Det gjør noe med deg ja, du blir voksen rimelig fort. Helt sant som du sier Bente, det vi ikke dør av selv, gjør oss sterkere. Men vi kunne godt vært det foruten også, det vet du alt om som har hatt så mye sorg og tap av nære og kjære
    Stor klem tilbake

  3. kjære linda
    dette er en sterk historie som berører mangen egentlig som har ahtt familie som har dødd og lidd av kreft
    min mann hugo sin mamma døde også av kreft å selv han klarte heller ikke sitte inne hos henne noe han angrer voldsomt på men som jeg sa gjort er gjort legen ga henen også opp hun hadde tarmkreft å det spredde seg med rekord fart
    jeg har selv mistet min pappa i kreft min mor har hatt kreft men lever da søstra mi har hatt kreft så jeg føler meg absolutt i skuddlinjen å jeg er også redd for å få det å evnt dø jeg vil leve også for ås e kolles mine 4 barn vokser å gror stifter famie osv så man må bare krysse fingrene
    men glad for at du deler en slik sterk historie med oss <3

    og som bente sier ting vi overlever gjør oss utrolog sterke her i livet

    klem bjørg anne

    1. Ja, dette er dessverre hverdagen til mange mennesker. Kreft er en djevelsk sykdom. Vi får krysse fingrene som du sier og håpe at vi får følge barna våre lengst mulig på ferden 🙂

    1. Stor klem tilbake til deg Silje <3 Du mistet din far så alt for tidlig og har det fremdeles så nært og sårt siden det er så kort tid siden. Ta godt vare på deg selv og lillegutt og selvfølgelig mamsen din, hun er verdt sin vekt i gull <3

  4. Du skriver fantastisk bra – og det er modig gjort å dele med andre slike opplevelser, tanker og følelser. Det låter kanskje som en klisjé å si at du hjelper andre og deg selv, men det er nå en gang sånn jeg tror ting fungerer.

    De fleste av oss har vel gjort (eller ikke gjort) ting vi angrer på i etterkant;
    Det viktige da er å reflektere over dette, lære av det, bringe lærdommen videre.

    Nok en klisjé:
    Når vi fysisk ikke lenger er tilstede, så lever vi videre i andre mennesker. Det vi har sagt og gjort har ringvirkninger og «ekko» som former verden. Noen gjør mer inntrykk enn andre, men alle bidrar.

    En dansk filosof, pedagog og prest, Knud Løgstrup sa følgende:
    «Du har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde en bit av dets liv i din hånd.»

    1. Takk for det Thomas. Målet var ikke å vise hvor vondt akkurat jeg hadde hatt det, men for å dele historien og inntrykkene noe sånt gir, så må det bli personlig. Jeg håper jo at det er en del i teksten noen kan ta lærdom av (selv om det er blitt en stor klisjé, som du sier) Noe som ikke går frem av teksten, men som finnes mellom linjene, er å ta opp temaet død som et alternativ i en slik prosess som vi var i. Det hadde hjulpet meg mye i ettertid å vite hva min mor tenkte og følte. Det må snakkes igjennom som et alternativ akkurat som om man skriver et testamente mange år før man har tenkt å dø. Men, det kan skje i morgen, i dag, om en måned eller ett år. Det vet ingen. Så det å ha forberedt seg på det verste selv om det viser seg å gå bra er en ting jeg tar med meg videre i livet. Selv om det ikke er lett å ta opp et slikt tema i en sykdomsprosess, da alt skal være så positivt og man helst bare skal gi en klapp på skulderen og si at dette går så bra så. Det å sette seg ned og snakke med sine nærmeste (om den syke orker det selv da) er så uendelig verdifullt for de som eventuelt skal sitte igjen som etterlatte. Mine barn har et eget dokument som venter på dem om jeg plutselig skulle falle fra. Der står alt jeg kanskje ikke har fått sagt dem mens jeg levde. Det høres kanskje absurd ut, men det var noe jeg bestemte meg for å lage etter at en venninne så brått ble revet bort i en bilulykke bare noen og tyve år gammel. Da først gikk det opp for meg at det faktisk kan skje i morgen, du har ingen garanti for noen ting.
      Likte klisjéen din veldig godt. Og spesielt likte jeg “Du har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde en bit av dets liv i din hånd”..

  5. Utrolig sterk historie Linda! Litt av et mot du viser ved å dele den så detaljert med andre. Tårene kom når jeg leste det <3 Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Tror det er like vondt uansett når i livet man mister sine foreldre. Er man voksen når det skjer så forventer liksom omgivelsene at man "lever videre" og klarer seg. De fleste av oss får en smell etter å ha opplevd sykdom og død på nært hold. Gjerne ikke den første stunden, men når alt roer seg og verden går sin vante gang, da uten forvarsel kan den komme. Gjorde det for min del ihvertfall. Tror mange av oss deler dine tanker og redsler mht egne barn og hva som vil skje om de mister en av foreldrene. Det viktigste må vel neste være å ta vare på nære og kjære mens vi fremdeles lever, og håpe de stiller opp den dagen vi er borte 🙂 Klem

    1. Takk Liv. En liten terskel der å våge og legge det ut, men nå er det gjort og det er jeg glad for. Vi har jo ikke bare glade dager i livet vårt, noen får mye av glede og noen får mye av sorg. Det beste var vel om vi fikk en «god» blanding av begge deler. For selv om vi skulle ønske at livet skled forbi uten en eneste motgang, så tar vi lærdom av motgang, uansett hvor vondt vi får det. Og ingenting er vel mer «platt» enn voksne mennesker som aldri har hatt mer motgang i livet enn at bussen har kjørt i fra dem eller at de har hatt influensa en gang eller tre… Litt flåsete sagt kanskje, men det jeg mener er at vi vokser på erfaring enten de er gode eller dårlige og blir formet som mennesker (forhåpentligvis blir vi bedre mennesker) ut i fra de erfaringer vi gjør oss. Det beste med livet er at vi ikke vet hva fremtiden vil bringe, heldigvis for det av og til. Og som du sier så kan vi ikke annet enn å håpe at de som er igjen stiller opp for barna våre den dagen vi er borte <3

  6. Hei Linda:)

    For en utrolig sterk historie. Jeg kunne nesten se for meg hvordan ambulansesjåføren nesten satt i den andre enden, og blåste av deg og dine bekymringer. Fy fader, da var det mange tanker som jammen meg gikk gjennom hodet mitt!

    Jeg tror ikke helsevesenet blir bedre med det første, men forhåpentligvis så blir det det over litt tid. Jeg kom til å tenke på den tyrkiske familien på Tøyen som det ble laget helsides-oppslag i mediene i fjor?

    Det var mange som mente at de hadde overdrevet scenarioet, men når mennesker dør på grunn av at folk tror at noen «overdriver», så stiller saken seg plutselig litt annerledes.

    Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, Linda. Men sender deg mange, gode tanker, og håper at du lever lenge og vel, og holder deg frisk og glad:)

  7. Tusen takk Linda. Du setter så fine ord på din opplevelse og det er så gjenkjennelig. Som du skriver gjør en slik opplevelse noe med oss. Min fars sykdom og død har nok påvirket meg mer enn jeg trodde til å begynne med. Jeg har nå fått det så utrolig bra etter min smell for 2 år siden. Dette kommer omtrent samtidig som jeg med vedmod minnes pappas siste jul for 10 år siden, pappas siste tur sammen med min mor for 10 år siden. Papps siste…… for 10 år siden. Dette vil nok komme igjen og igjen denne våren frem mot 30 april….

    Tusen takk Linda og klemmer til deg og dine flotte jenter som jeg er så heldig å ha fått /får oppleve i barnehage 🙂

    1. Ja, historien er nok gjenkjennelig for mange, også for deg og ditt tap. Når vi mister dem som voksne, er det som Liv sier forventet at vi skal «leve videre» uten mèn, men det innhenter oss alltid en dag. Det må nok bearbeides og merkedager som dine er sånt som vi må leve med resten av livet, men det går bedre år for år har jeg erfart. Man glemmer aldri, men det blekner og gjør mindre vondt.
      Tror nok både eldste og yngste har hatt og har stor glede av å få ha vært/være sammen med deg i barnehagesammenheng 🙂

      Klem tilbake 🙂

  8. Kjære Linda-snuppa mi <3

    Fantastisk fint skrevet, jeg kjenner smerten din (snufs..)
    Jeg vil bare si deg en ting.. du kalte deg selv feig da du gikk ut siste timen din mor lå for døden. Det du skal vite at det er ikke den siste timen som er viktig, men den tiden dere hadde sammen de (nesten) 25 årene!! Så ikke døm deg selv på den, for jeg kan garantere at hun var (og er) evig takknemmelig for å få DEG til sin datter!! 🙂

    Stor klem fra meg <3

  9. Hei!
    Takk for at du delte dine tanker og føleser rundt det å miste mamman din. Det er no nesten to uker siden jeg/vi fikk vite at min mamma har fått kreft. En av de verste sortene… I denne uka fikk vi vite at de ikke kan gjøre noe, annet enn behandle for å minske smerter og plager. Det var mitt livs største sjokk. Hun er jo så frisk. Ingen ante at hun var syk, vi trodde hun bare var litt giktisk og det trodde legen også. Tilfeldigheter gjorde at det ble oppdaget. Så no skal jeg være den perfekte datter som skal hjelpe og følge opp og den perfekte mor for mine to barn som mister sin mormor- som er som en reservemamma for dem – de elsker mormoren sin over allt på jord og jeg vil jo hjelpe dem så godt jeg kan gjennom dette. Vi vet jo ikke hvor lenge vi har henne, men vi vet jo hva denne kreftformen gjør og vi vet jo litt om hvor hurtig den er..Jeg har vært kronisk syk siden jeg var barn og jeg føler at min mamma har vært min viktigste støttespiller livet gjennom. Jeg har vært mye syk og er det fortsatt. Fysisk er jeg ikke i stand til å hjelpe min mamma når hun etterhvert trenger hjelp for å klare seg, så min jobb blir å være psykisk støtte for alle rundt henne og viktigst av allt henne. Jeg føler at det er «rart » at jeg som er i slutten av 30 årene skal ble helt ødelagt av tanken på å miste mamman min, men det gjør jeg faktisk. Hun «er» og har alltid vært friskere enn meg og min fysiske og psykiske støtte i livet. Og det er så ekstremt vanskelig å forstå at hun snart skal dø, hun er jo omtrent like frisk som hun alltid har vært. Enno er hun sterkere og sprekere enn meg. og alikevell sier alt at hun skal dø snart.
    Det var godt, nyttig og helt grusomt å lese det du skriver. Jeg kan ikke forstå hvor dette skal gå eller ende, men ut fra dine ord vet jeg jo no at helvete ikke enno har begynnt, selv om jeg føler at jeg lever mitt oppi det. Og det er greit å lese at min værste frykt kommer til å bli virkelig. Det er greit å høre at andre også synes at dette er helt jævlig rett og slett – og innmari urettferdig. At det er lov å bli knust selv om man er voksen. Hvorfor min mamma. Jeg ser jo at det er værre å miste mamman sin når man er barn, at det finnes værre ting i verden, men jeg finner ingen trøst i det. Jeg synes livet mitt har vært tøfft nok. Jeg har vært veldig mye syk og er det fortsatt. Jeg har flere alvorlige diagnoser og er avhengig av hjelp selv. Mamma var og er min viktigste støttespiller (utenom min mann) og tapet kommer til å bli enormt. I tillegg har jeg vært dødsyk selv, jeg vet mye om hva hun skal igennom og jeg vet at det jeg opplevde omtrent ikke var til å holde ut – og jeg vet at hun skal gjennom noe enno verre. Jeg klarte å snu sjokk og håpløshet til håp og mot til å kjempe, 4 dager etterpå ble håpet definnitivt knust. Og no aner jeg ikke hvordan jeg skal komme opp av denne dype, dype sorgen som henger over meg hele tiden. Jeg MÅ komme meg opp å være der for henne og for barna, men akkurat no vet jeg ikke hvordan jeg skal klare det. jeg prøver hardt og leter på nett etter andre som har vært her jeg er no. Bare for å se om jeg finner styrke. Hva som helst som kan få meg til å komme vidre.

    Takk for at du delte dine opplevlser!

    1. Først så vil jeg si at det er utrolig trist det du nå forteller. Og jeg vet at det kan være veldig vanskelig å skjønne hvordan du skal komme igjennom dette sykdomsforløpet. Nå vet ikke jeg hvilken kreftform det er snakk om, men ut i fra det du skriver så er det alvorlig og det går bare en vei. Du vet også tydeligvis hva hun skal igjennom og hva dere rundt må igjennom siden du har erfaringer selv. Heldigvis må jeg si, så ante jeg ikke den gang jeg opplevde dette hva neste dag ville bringe og hvilket liv jeg vare forespeilet i årene som kom. Det må være enda verre å vite hva både du og din mor har i vente. Og nå skal du være den perfekte datter og mor skriver du men vet ikke hvor du skal hente kreftene fra. Det høres omtrent ut som meg. Men, som jeg skrev i mitt innlegg så er det så utrolig hva du kan klare å hente frem av krefter og hva som egentlig bor i deg når du bare må. Akkurat nå og i tiden fremover så er det nok din mor du må fokusere mest på og som du sier så har du en mann å støtte deg på. Du må prøve å mobilisere ham mest mulig i forhold til barna og deg for du vil trenge alt av krefter til denne prosessen. Det er en grusom beskjed du og din familie har fått nå og det finnes ikke trøstende ord som hjelpe på situasjonen. Dere må bare prøve å være der for hverandre du og din mamma, du og dine barn og ikke minst du og din mann som kommer til å være din klippe videre. Dere må for all del prøve å ikke la dette overskygge/ødelegge det dere har sammen for da vil du stå fullstendig ribbet tilbake når alt dette er «over». Prøv å gjøre tiden du har igjen sammen med din mamma så fin som mulig, det er gjerne ikke nødvendig å fortelle barna den grusomme sannhet med det første. De vil da gjerne ikke klare å ha et naturlig forhold til sin kjære mormor. Om du ikke allerede har fortalte det til dem (vet jo ikke hvor gamle de er) så er mitt råd både for deres del og for mormor sin del å få vite det så sent som mulig. Om det er det beste «pedagogiske» rådet jeg kan gi vet jeg ikke, men ut i fra erfaringer med familier rundt meg så får barna og den syke et bedre forhold på slutten av å ikke vite at den syke skal dø/forsvinne ut av livet deres. Nå går jo du inn i dette og er forberedt på det verste, kanskje det ikke blir fullt så ille som du forestiller deg ? Nei, det er ikke lett for meg å sitte her og synse og mene. Til syvende og sist er det du og dine som vet hvordan dere skal håndtere dette og komme dere igjennom dette. Det beste rådet jeg kan gi er at det er faktisk fullt lovlig å knekke sammen, sørge og være lei seg selv om vi er godt voksne når vi mister våre kjære foreldre. Den masken jeg tok på meg i mange år er det ikke verdt å gå med, så jeg vil råde deg til å la følelsene komme der det føles naturlig. Ingen har godt av å stenge de ute. Det føles ganske trist å skulle «forlate» deg her nå og avslutte, og jeg håper du har mange rundt deg som kan være der for deg fremover. Kan ikke annet enn å ønske deg alt godt og si at jeg håper det går så smertefritt som mulig. Ta vare på deg selv og dine så godt du kan og så må du gjerne skrive til meg igjen om du føler at du får noe hjelp ut av det. Ofte lettere det enn å snakke med en man ikke kjenner enn de nærmeste, da kan man få ut alt uten at en trenger å legge filter på alt en sier. Masse gode klemmer herfra og takk for at du skrev og delte din historie så langt.

      1. Takk!
        Takk for at du tenker på meg og takk for den fine linken.
        Litt rart å se den for jeg bestillte time til fotograf for hele familien i dag. Det skal bli godt og trist å ta de bildene – jeg vet jeg kommer til å finne mye trøst i dem senere og jeg tror barna kommer til å finne trøst i dem siden.

        Jeg har tenkt mye på deg i dag, jeg har hatt veldig tunge dager og på en surrealistisk måte er det godt å høre om andre i lignede situasjoner. Har ikke funnet noen andre enn din som ligner på det jeg skal gjennom. Og det er trist å høre at det skal bli så tungt, men samtidig er det godt å høre at sånn blir det, slik jeg frykter at det skal bli, blir det. Så er det bare å forholde seg til det.

        Jeg føler meg så ensom, selv om jeg har masse folk rundt meg som bryr seg, og akkurat no ble jeg så glad for å høre fra deg. Du som på en måte vet hvordan jeg har det no. Det er det nesten ingen andre som gjør.

        Tusen takk igjen!

      2. Å ta bilder nå mens hun fortsatt er frisk er det beste du kunnet gjort nå. Utrolig bra funnet på. De kommer både du og barna til å finne mye trøst i senere som du sier, det er jeg helt sikker på.
        Det er tunge tak det skal være sikkert, om du vil og føler det er lettere å «prate» offline, må du gjerne sende meg e-post direkte så kan du snakke om akkurat det du har lyst til der og da, det høres det ut til at du har godt av. Bare send meg en e-post på linda.haga@broadpark.no om du føler for det

        Klem 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.