Turen gikk i dag igjen opp Stoltzen. Måtte benytte anledningen nå før de stenger den nederste delen av den faste traseen.

Meg og Liv parkerte ved Sandviken Sykehus og trasket oss oppover  til startpunktet i morges. Det var perfekt turvær, overskyet og passe varmt til å gå Stoltzen i dag.
Hadde ingen som helst forhåpninger om å perse på noen tid i dag, da det har blitt mye påskeferie og lite trening i det siste.

Uten musikk og med stoppeklokken klar tok vi ut oppover begge to.
Kjente jeg var lettere i beina i dag enn sist, og pusten tok meg kun et par ganger underveis mot sikkert ti pustepauser forrige gang. Jeg hadde og et helt annet fokus i dag enn sist gang. Fokuserte på noe helt annet enn at jeg gikk Stoltzen, og en lang stund klarte jeg faktisk å glemme hele løypen mens jeg gikk der.

Denne gangen hadde jeg litt mer peiling på hvor i løypen jeg befant meg, passerte vel ca halvveis på 10 minutt. Men så ville det ingen ende ta, følte jeg. Den ene lange bakken med steintrapper etter den andre dukket opp.  Men, jeg fortsatte jevnt og trutt (om enn alt for sakte i mine øyne til at jeg kunne slå tiden fra forrige gang) og plutselig var tretrappene der. Da måtte jeg opp med klokken for å sjekke om det var noen «vits»  i å ta seg helt ut opp resten. Når den viste 18 minutter og ett eller annet  i bunnen på trappene, øynet jeg håp, og fra da av var det bare å gi gass.

Klokket inn på 22,18, og den feelingen var bare fantastisk. Det hadde jeg aldri trodd på forhånd eller underveis. Pers på 2 minutter og 51 sekunder fra forrige gang.
Selv om pulsen holdt på å sprenge trommehinnene mine, betød det ingenting,
mestriiiiing 🙂

Etter en liten pause oppe på Sandvikspilen med null utsikt i dag p.g.a skydekket, gikk turen nedover på andre siden av Sandviksfjellet, ned mot Sandviken sykehus igjen.
Og om vi ikke hadde fått brukt snakketøyet overhode på vei opp, så ble det nå mast både på inn og utpust i nedoverbakkene 😉

En super runde og super tur. Takk for turen Liv 🙂