HUSET SOM IKKE VILLE SELGES ….

Det var engang et hus  som skulle legges ut for salg.

Men eieren fryktet at huset kanskje ville bli vrient og vrangt å få solgt, og  derfor lovte eieren ut en belønning til den som kunne selge det, og den som klarte det, skulle få rikelig betalt i form av meglerhonorar.

Det var nok av dem som ville prøve seg. Grinden til «kongsgården» sto ikke i ro en liten stund en gang, de kom i flokk og følge fra både det ene og det andre meglerhuset. Der kom de flotteste BMWer og Audier på tunet i denne tiden. Og alle lovet både gull og grønne skoger om  bare de kunne få lov å selge det. Til slutt fant eieren et meglerhus som så ut til å kunne gjøre jobben med å få solgt huset. Og belønningen skulle ikke bli liten.

Eieren selv satte så igang med rydding og kasting, maling og sparkling og huset skinte fra topp til tå den dagen «kongsgården» skulle ha sin første visning.

Men til ingen nytte. Ingen kom og ville se «kongsgården». Megleren var helt fortvilet og sa at dette var av det sjeldne slaget. Eieren viste megleren «nåde» og gav ham en ny sjanse.

Men det samme gjentok seg, denne gangen med EN på visning. Megleren bad nok en gang om «nåde» og fikk på ny fornyet tillit fra eieren.

Men, nok en gang kom det nesten ingen på visning og det paret som ville ha «kongsgården», hadde ikke gull nok på kistebunnen til å betale eieren. Så da bestemte eieren seg for å ta en liten pause og gav megleren «fri» noen måneder.

Når høsten kom, sendte eieren nok en gang bud på megleren. Hun ville prøve å selge «kongsgården» igjen. Megleren kom, men han var dog den eneste og det eneste eieren satt igjen med når megleren  sin Audi for siste gang forlot gårdsplassen, var et skinnende rent hus. Ikke så galt at det ikke er godt for noe tenkte eieren.

Og snipp snapp snute, der var det eventyret ute …..

 

Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.