Stikkordarkiv: kø helvete

KAOS OG KØHELVETE – MEN JEG, JEG ER I RUTE JEG

Jeg er SÅ lykkelig for at jeg bare skulle en liten snartur innom butikken i dag for å handle en liten handlekurv med det som nå var glemt.

Ah, deilig å være i rute

Allerede på parkeringsplassen utenfor Rema var det trengsel og nesten umulig å finne en parkeringsplass. Her som det vanligvis er glissent mellom bilene halv ti en onsdag formiddag. Jeg skjønte tegningen allerede idet jeg skulle hente meg en handlevogn utenfor, laaaangt der inne stod det noen ledige vogner. Dårlig tegn…

I det jeg trampet av meg snøen og slapset fra skoene og glassdørene gled opp kunne jeg høre summingen der innifra. Jeg kjente et snev av panikk fare gjennom kroppen og «handleangsten» grep tak. Men det gikk fort over når jeg tenkte på hvor lite jeg skulle ha og hvor fort jeg var ute igjen..

Allerede innenfor dørene skjønte jeg hvilken stemning som rådet i butikken. Der stod det et ektepar i 50-årene.

 Jeg er kjapp med å analysere folk i det jeg går forbi (av og til ALT for kjapp) Men, når jeg hørte det hissige tonefallet til ektemannen når han sa «Skal du begynne å gnåle, er det i gang ALLEREDE, vi er såvidt kommet i gang her» og hun var kjapp med å svare så mildt hun bare kunne at «neida, jeg mente bare at…. bla bla bla», så kunne jeg se for meg at han hadde tatt fri ens ærend for å være med i butikken, sikkert han som styrte pengene der i gården. Men samtidig ønsket han å være et helt annet sted enn på Rema 1000 for å handle mat til jul. Var nesten sånn at jeg hadde lyst å gå bort til han og si : «Gi henne lommeboken, gå ut i bilen og sett deg og la henne gjøre ferdig handlingen sin i fred og ro», så hadde de kanskje kommet ut av Rema 1000 som venner, tviler på at de gjorde det i dag.

Så var det å finne seg en handlekurv da, men det er ikke verdens enkleste ting når køen til kassene allerede står herfra til evigheten,  men jeg fikk da manøvrert meg innemellom og etter et par «unnskyld, men kunne jeg bare få ta meg en kurv» så var det en som reagerte.

Så var det å begynne å trille seg innimellom de 200 menneskene som befant seg inne i butikken.

                                                                                                                                                                            Den ene handlevognen mer velfylt enn den andre, enkelte var så overfyllt MED haug at det skulle presisjon til for å få mer stablet innimellom oppå toppen der for å unngå at det raste.

Men, jeg fant brus, melk, kubbelys og vaskemidler så lett som ingenting og vandret nesten plystrende og smilende gjennom butikken, snublet i en kartong (med mine store klumpete SOREL støvletter) i det jeg strakte meg etter kubbelysene og ramlet nesten INN i hyllen, men bare smilte og lo av meg selv. Han som stod ved siden av meg smilte IKKE tilbake for å si det sånn, han gryntet.  Jeg smilte enda bredere, såå fornøyd med meg selv for at jeg hadde unngått dette handlehelvetet i år som de andre her nå var midt oppi.

På min vei mot kassen, lot jeg denne gangen være å be til høyere makter om at det ikke måtte være kø, jeg tenkte at kø er det nok uansett, så her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Og idet jeg nærmet meg kassene så det riktig så lyst og åpent ut der fremme. Det hadde klumpet seg en del handlevogner med haug på sånn midt på, men ut på siden der, i den borterste kassen så det riktig så lovende ut. Jeg gikk mot den.

Så helt plutselig kom det inn i sidesynet mitt en herremann med en mildt sagt overfylt handlevogn og jeg satte opp tempoet, det samme gjorde han. La oss bare si det sånn : Jeg VANT  spurten|!! Hvis blikk kunne drepe så hadde jeg vært død nå…  Han valgte slukøret kassen ved siden av og jeg kunne begynne og legge mine ting på rullebåndet etter å ha stått i kø i sånn ca 20 sekunder. Johooo. This is my day !!! Små seire i hverdagen gjør noe med deg altså 🙂

Men, så klarte jeg å klumse det til ved å miste kubbelysene ut av pakken sin, så de lå strødd utover gulvet og damen bak med haug både foran og bak bare stirret olmt på meg, men nå var det meg som ble ekspedert så jeg tok ikke det så VELDIG tungt akkurat.

På vei ut av butikken nesten svevde jeg, og når jeg så køen bare for å få sette tilbake de tomme handlevognene, smilte jeg enda bredere. Smilte mitt mest selvtilfredse smil som bare jeg kan. Thank good for det å være i rute til jul. Nå skal jeg bare hjem og rydde, vaske huset, vaske klær, fyre i ovnen, måke snø, rydde og vaske kjøkkenet etter at «snekker Andersen» har vært der og innstallert ny kjøkkenvifte og bake to sorter til. MEN, det tar 3 timer det og så har jeg heeele kvelden på å julekose meg med resten av «familyen»

Denne snutten her skulle hatt en tekst som understreker temaet mitt i teksten, men budskapet og følelsen jeg hadde i dag er farlig lik 😉

Ha to herlige førjulsdager til før julefreden senker seg

JULESTRESSET JEG NEI …

Denne «hyggelige» meldingen har versert på Facebook de siste dagene og gav meg et aldri så lite støkk når den første la den ut. Midtveis i teksten tenkte jeg at :  er det MULIG å være så overmenneske og attpåtil GNI det inn til oss andre så til de grader, som ikke er kommet halvveis engang, kjente nesten at jeg begynte å hisse meg opp, leste videre og….prestasjonsangst er vel det rette ordet jeg leter etter.  Les teksten selv, og prøv å forstå hva jeg tenkte der og da :

 

«Hele huset vasket fra tak til gulv, julegardinene nystrøket, dukene klar, advendtstjerna lyser vakkert, pinnekjøttet straks ferdig tørket, samme er fenalåret. Lammerull, sylte og div julepålegg klart, alle syv slagene kake og julebakst ferdigbakt, pepperkakehus pynta i følge med vakker julemusikk.Snøen daler ned i skjul og vi venter på julens egentlige budskap i kirkens fred og ro,deilig er jorden. Og så våknet jeg ! «

Det var med et lettelsens sukk jeg leste den siste setningen og sikkert mange med meg. Det er vel knapt noe som stresser meg mer enn å høre om andre som har kommet myyye lengre  i juleforberedelsene enn det jeg har… 

For tiden har jeg en veldig rolig og avslappet hverdag, takket være at jeg er mye hjemme og studerer via nettet. Vi kan ta det litt med ro om morgenen, Isabell og meg. Vi MÅ ikke være kommet oss ut døren til klokken er åtte, om den blir halv ni gjør ingen verdens ting. Men etter at eksamen var over i november, har klokken blitt både ni og halv ti før vi er ute av dørene. Ting har «sklidd» litt ut kan man  vel si..

Så juleforberedelsene har nok tatt litt av i år i forhold til tidligere år, med all tiden jeg (tror) jeg har til overs. Eller  juleforberedelser og  juleforberedelser. Det slo meg når jeg leste en artikkel i AV i dag, der intervjuobjektet sa at det nå er bare 14 dager igjen til jul, AT DET ER FAKTISK IKKE MER ENN 14 DAGER TIL JUL !!! Herregud, jeg kjente at panikken grep tak, halsen snørte seg, og jeg måtte virkelig ta meg sammen for å roe meg ned igjen. Hvor mye kan det være som gjenstår da Linda?, prøvde jeg fortvilet å berolige meg selv. Ta det rolig nå og analyser problemet. Hva har du gjort til nå ?  Det jeg HAR gjort, er å pynte, og lage ENDA mer som kan pyntes med og boblet over av ideer til alt mulig som kan gjøre det koselig både inne og ute, og akkurat DET føler jeg at jeg har lykkes med.  Men alt det andre da ??

Julekortene er produsert, skrevet og kommet i sine respektive konvolutter, så der gjenstår det kun å få  båret de ut i bilen, satt frimerke på og voila SEND, men det er kanskje på tide å få GJORT DET ??

Så var det julegaver, der gjenstår  faktisk 6 stykker ! Og jeg som var så godt forberedt i år, skulle ha alt unna før 1 desember..  Der gikk jeg på en smell i år igjen gitt. MEN, det skal sies at i år vet jeg faktisk HVA jeg skal kjøpe til de resterende, med unntak av EN da som er like vanskelig hvert år..

Så var det pepperkakehus, der tror jeg vi bare smokker sammen et ferdig kjøpt på butikken, så får 3-åringen jobben med å pynte.  Se der ja, der var den jobben delegert.  Done..

Bakingen blir det verre med, men en kveldsstund eller to så er vel det gjort også, begynner å bli så gammal nå, at nå har jeg prøvd ut så mange oppskrifter som har vært mislykket, at de jeg sitter igjen med er bankers, hvis jeg nå bare husket å merke av de som var vellykket i fjor.. hmm, vanskelig det der når det går ett år mellom hver gang

Vasking er uaktuelt, det har jeg gjort nok de siste 7 årene, så her blir det kun en grundig husvask, ingen nedvasking av hverken kjøkken eller tak og vegger, det får jeg sette ut til et eller annet BYRÅ når det blir høyst påkrevd.

Og så var det all maten som skal i hus. En skulle nesten tro at butikkene var stengt i ukesvis. Vi har 2 kjøleskap og det kommer virkelig godt med i julen. Det er jo bare for dumt, men historien gjentar seg hvert ENESTE år. Storhandelen skal jeg få gjort en tidlig morgen kl 0700 når det er minst folk i butikken. Sitte der i bilen utenfor  noen minutter på syv og se at det kommer seilende inn den ene bilen etter den andre med pensjonist par som skal gjøre unna handlingen før de skal hjem å gjøre klar middagen til klokken 12, sharp. Men, det er den mest fredelige tiden å gjøre julehandling på, det skal virkelig sies. Ingenting er verre enn å stille på Rema 1000 en fredag kl 1700 og gjøre unna helgehandlingen. Gud bedre, det kan til og med få et ellers så sindig kvinnemenneske som meg til å gå ut av sitt gode skinn.  Da kan jeg plutselig høre meg selv, sånn halvt skingrende og irritert til den stakkars kassadamen eller mannen : «TROR du jeg  kunne fått noen poser til, så jeg blir ferdig her!» mens jeg stapper brød, melkekartonger og middagsmat mer eller mindre febrilsk ned i posene jeg allerede har fått utlevert. Pakker en pose, går tilbake og legger på mer varer, et kappløp med kassabetjenten om hvem som er raskest.. Armer og ben. Det blir nesten en sånn «ut av deg sjæl» opplevelse. Var det jeg som sa det ??  Høyt ?? Nå skal det sies at jeg HATER kø og jeg HATER å vente. Effektivitet er mitt varemerke (eller var det en dårlig vane fra tider med EKSTREMT dårlig tid ??) De som kjenner meg, vet at når jeg skal inn på en hvilken som helst butikk eller kjøpesenter, så er det kjapt inn og kjappest mulig ut igjen (omtrent samme arbeidsmetode som et veldig STORT renholdsbyrå brukte i den tiden jeg var i bransjen, og siden det var STORT så var det ikke mitt, bare så det er sagt..)

 
 Jeg kan for eksempel ikke «matshoppe», som mange andre kan. Min bedre halvdel er av de som VIRKELIG kan matshoppe.  Det er vel hovedgrunnen til at vi sjeldnere og sjeldnere handler SAMMEN. Mens jeg  har som mål å slå forrige handlings rundetider, raser mellom hylle radene og måker oppi vognen akkurat det jeg skal ha, kanskje noe ekstra om det står RETT foran nesen på meg og styrter til kassen, imens jeg BER til høyere makter om at det ikke må være kø, så kan han siiiiige gjennom butikken, studere frysedisker, hyllemeter på hyllemeter  og ferskvaredisker på jakt etter nye spennende ting å putte i handlevognen. Kombinasjonen av disse to handletypene som går SAMMEN i en matbutikk lar seg rett og slett ikke forene.  Så, jeg tar meg av grovhandlingen, får det i hus og så får vi ta en felles siiigerunde etter det spesielle tenker jeg, det bør vel  selv jeg kunne klare.

Så har vi jo selvsagt invitert familien til å feire jul her i huset. Og det krever jo sitt, det vet jeg av erfaring. Ikke det at hverken min eller hans familie er spesielt nøye på ting, men jeg har en sånn innebygget «sak»,  som kommer fra arv og miljø  og som sier meg at skal du ha besøk, så skal ting være gjort ordentlig.  Min kjære mamma og mormor som ikke lengre er med oss, fikk meg tidlig satt nøye inn i reglene for besøk. Husker enda når en eller annen dag  skulle feires hjemme hos oss på tidlig åttitall. Jeg hadde fått den ærefulle oppgaven å tørke støv, og jeg husker det som det var i går, alle kriker og kroker på de hersens skinnstolene som jeg måtte vaske innimellom, for «du vet at tante lilla og tante grønn kommer» så her må det være rent absolutt ALLE steder. Det skulle virkelig tatt seg ut om tante grønn satt i en av skinnstolene og studerte rundt seg og så at langt der nede mellom ryggen og armlenet så lå det faktisk litt STØV, «kattastrofe».  Og ting skulle virkelig være på stell. Om huset fløt ellers så skulle det nå skinne som en sol. Det skulle ryddes, vaskes og ikke minst når det kom til maten så skulle det ikke spares på NOEN TING. Det er vel derfor jeg også ALLTID sitter igjen med 15 poteter, en panne kålrotstappe og en halv panne med pinnekjøtt etter julemiddagen HVERT år. Det SKAL  IKKE være for lite mat, dermed basta.  Mani, vil vel mange kalle det.  Jammen bra jeg ikke begynte i catering bransjen, det hadde blitt enda mindre lønnsomt enn renholdsbransjen..

Og så juletre da. Nå leste jeg i AV i dag at det er fare for at det blir TOMT for juletre. Og jeg da, som skal ha den fineste edelgranen som er å oppdrive. Det er også en nedarvet  «last» etter min bestefar og far. Min bestefar borret sågar inn huller og satt inn grener der det ikke var helt «synkront». Så ille har vel aldri min far vært, men det skal være ORDENTLIG juletre, det skal være edelgran og det skal velges med omhu. Det  beste som kan skje er når du kommer kjørende tilfeldig forbi et juletreutsalg, og DER står faktisk treet DITT!  Akkurat sånn skal det være!  Da er det bare å foreta en ikke trafikksikker u-sving  (om det er glatt eller ikke, spiller ingen rolle) komme seg så raskt som mulig tilbake til utsalgsstedet og proklamere til juletreselgeren at DET TREET DER skal jeg ha. Hva det koster ? Hvor dyrt kan et juletre være da ? tenker jeg hvert år. Lever fremdeles i den villfarelsen at det koster en 350-400 kroner,  men mine trær ender som regel opp i 650-800 kroners klassen, men pytt sann det er jo jul bare en gang i året. Og sånn flyr nå tusenlappene i desember sammen med tiden. Der var  den fordømte pølsen i  slaktetiden igjen.

Pinnekjøtt spør du ? DET har vi full kontroll med i år. Med en god venn innenfor dagligvarebransjen, så er det lagt i bestilling for leeenge siden. Det har han som siiiger gjennom butikken, ordnet for lengst. Jeg kunne fint kjøpt det på Rema 1000 billigst mulig, men dette her er sikkert myyyye bedre, og det er det sikkert og 😉

Har jeg glemt noe da ? Åja, det var all den tiden som jeg skulle ha til å kose meg og ha det rolig og avslappet i heeeele desember. .. Jeg får vel bare innse det, jeg er rett og slett ikke skapt sånn. Jeg tror jeg MÅ ha det hektisk for å trives, makk i …. er det noen som kaller det.

Så da er det bare å hive seg inn i folkemylderet, kaoset og kø helvetet på ett eller annet kjøpesenter førstkommende søndag og la det stå til og bli ferdig med de siste julepresangene.

En fredelig førjulstid ønsker jeg dere alle

 (les : måtte dere få det minst like hektisk og stressende som meg) 😉