SOMATICS METODEN – Har alder noe med smerte å gjøre – virkelig ikke

HEMMELIGHETEN TIL SMERTELINDRING

Jeg lovet dere i forrige innlegg at jeg skulle skrive om alder og myter om at vi blir svake og mindre bevegelige etter hvert som vi blir eldre og at det er en sannhet som er vedtatt i samfunnet. Somatics Metoden har utfordret og endret på den sannheten.

«Jeg hører stadig flere si «det er nok bare alderen min» når de snakker om smertene sine. Mye av denne smerten kan forebygges – og reverseres – når man forstår fysiologien bak mange vanlige tilfeller av kronisk smerte og hva som kan gjøres for å stoppe den.

Uansett alder kan musklene bli stramme og ufleksible og hindre oss i å leve et fullverdig, spennende og aktivt liv. For dem som lever med kroniske muskelplager – og i mange tilfeller kroniske smerter – kan det være frustrerende og nedslående å navigere i dette landskapet. Det vet jeg av egen erfaring.

Vi tror rett og slett at mennesker når en viss alder og deretter begynner å sakke akterut. Vi slutter å gjøre det som gir oss glede: gå tur, spille tennis, gå på tur, svømme, danse, leke med barnebarna eller kaste ball. Altfor mange leger tror fortsatt på denne myten og sår fortvilelse blant pasientene sine.

Spør hvem som helst hvordan «gammel» ser ut når det gjelder kroppen: stiv, sammenkrøllet, krumbøyd eller klønete. Denne oppfatningen skyldes at mange eldre mennesker har en vanemessig stram muskulatur som holder dem i en stereotypisk «gammel» holdning. Denne beskrivelsen gjelder ikke bare mennesker som er kronologisk gamle: Jeg ser slike holdninger hos stadig yngre mennesker. De stive, stramme musklene og bevegelsene er et resultat av daglige funksjonsvaner snarere enn alder. Visse spesifikke muskler – i skuldre, bryst, innerlår og nakke – har via hjernen reagert på hverdagsstress på en så forhåndsprogrammert måte at de ikke lenger klarer å slappe av. Når musklene blir for stramme, mister vi også balansen. Dette fører til at musklene trekker i leddene, noe som igjen fører til holdningsforstyrrelser og kroniske muskel- og skjelettsmerter, noe som gjør at man blir utmattet og utslitt og i de fleste tilfeller rett og slett føler seg «gammel«.

Et typisk legebesøk:

Legen kom inn i behandlingsrommet med journalen i hånden. Før han undersøkte meg, sa han: «Ah, kneproblemer. Hvor gammel er du?»

MEG: Femti

LEGE: Det er det som skjer når man er femti. Leddene begynner å degenerere. Leddgikt utvikles.

MEG: Før kunne jeg sitte på huk uten smerter, men nå får jeg smerter når jeg kommer opp igjen.

LEGE: Hvorfor skulle du ønske å sitte på huk? Jeg sa jo at i din alder er det naturlig at kneleddene slites ned. Jeg sier jo at du har leddgikt. Det er bare slik det er.

Det ble tatt røntgenbilder og deretter en MR-undersøkelse. Jeg gikk til en annen lege, som leste MR-bildene og informerte meg om at smertene mine skyldtes en avrevet menisk, ikke leddgikt! Han sa faktisk: «Du har ikke et fnugg av leddgikt i kneet!».

Instinktivt visste jeg at jeg ikke hadde leddgikt. Somatisk sett hadde intuisjonen min rett! Den første ortopeden praktiserer fortsatt og forteller muligens pasientene sine at ja, myten om aldring er fortsatt intakt: Knærne dine faller naturlig fra hverandre rundt femtiårsalderen, og du utvikler leddgikt – så ta det rolig, pass på, vær forsiktig. Det spiller ingen rolle at flertallet av befolkningen i mange deler av verden rutinemessig går milevis hver dag og sitter på huk for å lage mat, vente på bussen, føder eller gå på toalettet – ofte i høy alder.

Jeg ser venner og kunder som blir mer sammentrukket, og de sier: «Jeg blir bare eldre. Det er slik det er. Legen sier at det er normalt.» De tar piller. De aksepterer diagnosen «alder». De tror at å eldes er å bli skrøpelig, svak og treg.

Somatics kan hjelpe deg med å bevege deg mer smart og effektivt når du blir eldre.

SOMATICS HOLDER DEG SMERTEFRI OG SMIDIG

Du som er Somatics instruktør, hvorfor trenger du fortsatt å gjøre Somatics øvelser? Hvorfor har du fortsatt problemer? Jeg mener, er det ikke meningen at du skal ha det bra hele tiden?

Jeg føler meg bedre enn mange på min alder, men jeg føler meg selvfølgelig ikke bra hele tiden. Hvorfor det? For hver dag skjer det noe som utgjør en ny utfordring. Sånn er livet. Vi kan ikke kurere alle disse plagene og smertene og bli «fikset for livet». Livet er ikke stillestående. Livet er bevegelse og forandring! Det vi kan gjøre, er å bli kvitt de dysfunksjonelle refleksmønstrene som forårsaker kroniske smerter, manglende koordinasjon og manglende fleksibilitet. I femten år kunne jeg ikke sitte med bena i kors eller på knærne fordi «jeg hadde dårlige knær», som jeg pleide å si til folk. Hoftene mine gjorde vondt av og til, og jeg hadde alltid vondt i den ene hoften etter hard trening.

Nå kan jeg sitte med bena i kors i en yogaklasse hvis jeg vil. Jeg kan sitte på knærne så lenge jeg vil uten smerter eller ubehag, og jeg kan drive med hard trening uten å ha vondt etterpå. Jeg gjør likevel øvelsene mine, for jeg lever i det tjueførste århundrets verden: Jeg bruker datamaskin, kjører bil og gjør så mange repetitive oppgaver. Hvis jeg får vondt (å sitte ved datamaskinen er den aktiviteten jeg liker dårligst og som får hoftene til å stramme seg), vet jeg hva jeg skal gjøre for å snu situasjonen. Det er ikke alderen din som avgjør hvor fleksibel du er og hvor godt du har det, men hva du tar med deg inn i livet.

Små barn og tenåringer som sitter ved datamaskinen i stedet for å leke ute – eller som lider av overtreningsskader, vedvarende traumer eller sykdom – har like stor risiko for å få muskelsmerter som voksne.

(Martha Peterson)

Derfor må vi avlære det som hjernen har lært av dårlige muskelmønstre som blant annet får oss til å krumme oss sammen og få hjernen til å huske hva som er glemt. Hjernen kan lære gjennom hele livet, så det å avlære inngrodde dårlige vaner for musklene våre og lære den nye, altså hvordan vi vil at musklene våre skal fungere, det er fullt mulig I ALLE ALDRE.

I Somatics er målet å lære mennesker å huske det de en gang kunne gjøre, og som hjernen har glemt, og avlære det vi har lært og som ikke gagner oss lengre. Somatics er læring og omprogrammering for hjerne og muskler.

Jeg håper det gav deg mer forståelse av uttrykket «alder ingen hindring». I Somatics kan du hjelpe deg selv ved å endre hjernen og nervesystemet gjennom hele livet, uansett alder.

Vi trenger ikke bli «typisk gammel» når vi blir eldre. Om vi praktiserer Somatics øvelser holder vi muskler og ledd bevegelige og frir oss fra uheldige muskelmønstre som holder oss stive og stramme i muskulaturen.

OM Å LEVE MED ALVORLIG SYKDOM I NÆR FAMILIE

 

Vil fuglene stoppe og synge? Vil jeg klare å le igjen? Hvem skal skrive i meldeboken min? Hvem skal glede seg over meg og det jeg får til? Hvem skal jeg ringe når jeg blir redd?

(liten jente med kreftsyk mor) hentet fra kriser.no

Dette er skrekksenarioet mitt når det kommer til å være redd for å bli syk og dø fra barna mine før de er så voksne at de kan ta vare på seg selv. Det er ikke det faktum at jeg skulle bli syk og dø jeg tenker mest på når jeg gjør meg slike dystre tanker, men det stress og den sorg jeg ville «påføre» barna mine. Vil de klare seg ? Hvem skal ta seg av dem ? Vil de ha alt de trenger ? Vil de få nok kjærlighet, omsorg, trygghet og hjelp fra andre personer enn meg som da ville ha vært borte ?

Min eldste datter som nærmer seg 21 vet jeg vil klare seg i dag om jeg blir borte. Men, jeg har en datter til nå som nærmer seg 4 år og som jeg vil være redd for å dø fra i mange år ennå. Jeg husker tilbake til da jeg hadde hjerteinfarktet mitt, da var eldste datteren bare 13 år. Det var KUN henne jeg tenkte på der og da, kun livet hennes og fremtiden hennes som gikk i revy foran øynene mine både rett før, under og i ettertid av infarktet. Jeg var på ingen måte klar for å dø fra min da alt for unge datter.

Selv mistet jeg moren min som 25-åring. For å være nøyaktig, 5 dager før min 25-års dag.
Da hadde vi allerede levd med sykdommen hennes i over 4 år. Og disse 4 årene var et helvete for  henne og oss rundt. Kreftformen hennes var et smertehelvete fra dag EN.

Hun fikk først beskjed om at hun hadde slitasjegikt i kjeven som måtte «brenne» seg ut og som ikke gikk an å smertelindre 100 %. Det første året kunne nok sammenligne seg med å leve med konstant migrene 24-timer i døgnet med litt smertelindring fra Paralgin Forte og andre sterke smertestillende midler. Men, min mor var en sterk dame og holdt ut i jobb og var aktiv nesten som før i denne perioden. Det eneste barnebarnet hennes (min eldste datter) var da rukket å bli rundt 1 år og det var med stor fortvilelse mormor stadig måtte si nei til besøk eller ikke orket å ha en aktiv 1-åring på besøk p.g.a. smertene.

Så kom nye undersøkelser og nye funn. Jeg skal ikke gå i detalj, men det ble til slutt konstatert en ondartet svulst bak kjevebenet opp mot øret og hun ble operert to ganger, fikk cellegift kurer og flere omganger med strålebehandling. Etter 2,5 år med dette og smerter som bare tiltok og som ikke lot seg lindre, gav sykehuset henne opp. Det var ikke mer de kunne gjøre for henne.

Som pårørende takler du ikke helt en slik beskjed. Min mor som var en fornuftig og realistisk sjel ville vel ikke prøve alle de alternative metodene som min far nå kom opp med, alt i fra healing pr. telefon til blåbær og multekurer som skulle gi så mye antioksidanter at kreftcelle ville gi tapt. Ingenting av dette virket, men som pårørende skjønner jeg at vi griper til det minste halmstrå som måtte være igjen. Pasienten selv, min mor, ristet vel bare mer og mer fortvilet på hodet over at nå måtte nok være nok.

Damen, som fra før av var tynn nok, var nå redusert til et levende skjelett. Hun fikk sondemat og morfin rett i smertepumpe. Det siste halve året ville Haukeland sende henne til Askøy Sykehjem, men det gikk jeg aldri med på og forlangte at hun skulle hjem. Og slik ble det. Men slik hadde det aldri kunne vært om ikke det var for min far som var hjemme 24-timer i døgnet og passet på og tok seg av henne. Dette fikk han den svimlende sum av kr. 2.100,- i måneden for. Omsorgslønn. Om hun hadde lagt på Haukeland sykehus så var døgnprisen på den tiden kr. 11.000,- for en kreftpasient under behandling (oppgitt av overlege på øre/nese/hals den gangen) Dvs. at staten «sparte» kr. 327.900,-PR MÅNED ved at hun var hjemme den siste tiden. Hvor er logikken til staten ? Tenk om de pårørende kunne fått pleie sine syke familiemedlemmer i eget hjem og fått kompensert lønnsutgiftene, det hadde ikke vært i nærheten av hva det koster med sykehus og sykehjemsplasser… I tillegg hadde både den syke og de pårørende fått være der de helst ville, i hjemmet.. Men, det er en annen diskusjon og jeg håper virkelig at det har endret seg til det bedre på disse årene.

Hjemmesykepleien var koplet inn og de tok seg av medisinering og stell. Det vil si når de kunne komme tidsnok da. Det hendte mange ganger at vi selv måtte sette morfinampullene i smertepumpen for at ikke min mor skulle forgå av smerter når det gikk mange timer over den tiden som morfinen skulle være satt av hjemmesykepleien og de ikke hadde kapasitet til å komme.

Det hendte også at jeg måtte ta meg av stellet av min egen mor. Det var nedverdigende for både henne og meg, men tvingende nødvendig for at hun ikke skulle etse opp i sin egen avføring i løpet av natten når hjemmesykepleien ikke kom til kveldsstellet men til morgenstellet. «Heldigvis» var min mor mer eller mindre bevisstløs de fleste gangene jeg måtte gjøre dette, så hun slapp å vite at det var gjort av meg. Når jeg tenker på det i dag, så var det en helt naturlig ting å gjøre som datter og pårørende, du gjør det du må der og da. Men, hadde noen spurt meg i forkant om jeg trodde jeg hadde klart å gjøre det, så hadde svaret vært nei.

Vi opplevde også at min mor måtte inn på sykehuset akutt flere ganger i månedene før hun døde. Hun hadde et åpent hull i halsen p.g.a. all strålingen og at huden ikke ville gro og her tettet det seg og hun stoppet å puste. Da måtte hun til Haukeland umiddelbart og få renset ut og få tilført oksygen.

Den siste gangen vi måtte ringe etter ambulansen står enda klart for meg som det var i går. Jeg ringer det som den gang het Helsetunet og ber om ambulanse og forklarer situasjonen. Jeg får beskjed om at ambulanse vil bli sendt. Det går 20-30 minutter og ingen ambulanse kommer. Jeg ringer igjen og blir nå satt over til ambulansesjåføren. Dette var en søndag morgen og det første ambulansesjåføren spør om var om det hastet ?? Eh, ja det gjør det selvfølgelig, ellers hadde vi ikke ringt etter ambulanse. Så kom «kongekommentaren» : Har jeg tid til å ta meg en dusj først ?? Jeg tror aldri jeg har vært så sint verken før eller etterpå, og ambulansen kom rimelig kjapt etter at jeg la på røret, men ikke med ambulansesjåføren bak rattet, sidemannen måtte kjøre i dag..

Den siste måneden ble min mor bare svakere og svakere, hun svant bare hen og vi ventet bare på når hun trakk sitt siste åndedrag. Det var forferdelig å være vitne til denne prosessen. Min mor som hadde vært et rivjern, en ressurs, omsorgsperson, den som alltid stilte opp for alle enten det var naboungene som trengte en plass å være eller svømmeklubben som trengte frivillige. Hun sa aldri nei og levde i absolutt alle ender.
Nå lå hun her på det siste og klarte knapt nok å trekke pusten selv.

Min mor sa fra dag 1 når hun fikk kreftdiagnosen at hun skulle ikke bli liggende som en grønnsak, men hva kan vi rundt gjøre for å forhindre at et slikt ønske skal kunne oppfylles? Ingen verdens ting. Barmhjertighetsdrap var det mange muligheter for å utføre og jeg tror mamma var inne på det flere ganger. Hun sa allerede i løpet av første året at hun hadde sånne smerter at hun heller ville legge seg foran et tog og få ende på det. Men samtidig ønsket hun ikke å bli «dopet ned» og sløvet av for mye smertestillende heller, hun ville heller leve med smerte enn å ikke være til stede.

En natt i oktober 1994 ble jeg vekket av min far om at jeg måtte komme ned, da skjønte jeg med en gang hva som var i ferd med å skje. Det var pappa og en hjemmesykepleier som hadde gått der hele tiden mamma var hjemme og syk som hadde våket over henne denne natten. Og nå var det like før mamma skulle trekke sitt siste pust i dette livet.

De neste to timene denne natten/morgenen står også for meg som det var i går. Mamma prøvde fortvilet å formidle noe til meg på dødsleiet sitt, men jeg klarte ikke å tyde hva hun ville si. Hun prøvde igjen og igjen og igjen å få frem ordene, men de ville ikke ut. Jeg satt der lenge og holdt henne i hånden mens tårene bare rant og rant. Hvis jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den spinkle hånden hennes i min. Jeg kan bare forestille meg hva hun ville si. Antakelig at hun var uendelig glad i meg og Jeanette og at jeg måtte ta vare på meg selv og Jeanette hennes dyrebare barnebarn. Men, det får jeg aldri svar på. Etter å ha satt sånn en lang stund, klarte jg ikke mer og gjorde det feigeste jeg noensinne har gjort i hele mitt liv. Jeg gikk ut av rommet. Jeg forlot min egen mamma den siste timen hun hadde igjen på denne jord og satt i rommet ved siden av og hørte på hvordan hun kjempet der inne. Pappa var hos henne, men jeg vet at hun hadde ville hatt meg der også. Jeg ville ihvertfall hatt mine barn rundt meg. Dette er noe jeg aldri kommer til å tilgi meg selv for, aldri. Klokken 0750 var livet til min da 52-årige mamma over. Jeg hadde mistet mammaen min, Jeanette hadde mistet mormoren sin som hun var så glad i og min far hadde mistet sin kone og faste klippe i livet.

Hva gjør så dette med deg som menneske og pårørende ?

Jeg kan kun snakke for meg selv. Jeg levde med en «dødssyk» mor fra jeg var 21 til jeg var 25. Jeg er enebarn, vi bodde i generasjonsbolig og det ble derfor helt naturlig at jeg deltok og hjalp til på de måter jeg kunne i disse 4 årene ved siden av å ha familie i nabohuset som krevde sitt.

«Å leve i en krise som ”ingen ende vil ta”, kan være veldig stressende. Å leve slik over tid, i en ”krigssone” mot kreft, kan føre til kronisk stress hos de pårørende (Lazarus, 1999).  Mange av de følelsene vi oppfatter som positive er ofte knyttet opp mot farer. Håp er et eksempel på det. Håp springer ofte ut fra en situasjon der man må være forberedt på det verste og håpe på det beste. Når man får diagnose kreft er dette en situasjon som ofte krever at man begynner, ubevisst eller bevisst, å forberede seg på det verst tenkelige. ”Hva hvis..” kan være tanker som kommer. Samtidig bruker man mange ressurser og krefter på å håpe på det beste. Ved tilbakefall kan nettopp dette være veldig krevende. Man må bygge opp håpet på nytt, mobilisere indre krefter, og hele opplevelsen av krise og stress kan bli forsterket. Disse opplevelsene, der livet kan være en ”berg og dal bane” av emosjoner, kan oppleves som veldig stressende, og over tid utvikles til kronisk stress (ibid.)» (hentet fra kriser.no)

Det er mye sant i dette. Jeg skjønte nok ikke hva disse 4 årene av livet mitt hadde gjort med meg før noen år senere. Jeg husker også at fastlegen sa til meg at du kommer til å få deg en smell en dag, du tar deg ikke tid til å sørge. Men hva gjør du når du etter å ha mistet din mor, må ta deg av alt det praktiske, alt fra begravelse, papirarbeid, fjerne din mors personlige eiendeler, innlevering av medisiner som ikke var brukt opp, arveoppgjør (da min mormor døde 6 uker etter min mor) fordi din egen far er så knust og nede at han ikke klarer å gjøre noe som helst? Jo, da gjorde jeg som min mor ville ha gjort, jeg brettet opp ermene og sa til meg selv at livet må gå videre og så gjør du det som må gjøres.

Det er jo ikke sånn at om du mister noen så stopper samtidig resten av verden opp. Det kom som et like stort «sjokk» på meg som det vil gjøre for andre som i fremtiden mister noen de er glade i. Verden rundt deg går jo helt som normalt, folk ler faktisk på butikken, de spiller muntre sanger på radioen, det sendes komedier på TV og alt er som det pleier å være.

Jeg har nå i 17 år levd uten en mamma og jeg har klart meg. Man gjør som regel det. Jeg var «voksen» når jeg mistet min mor, men savnet vil være der i alle sammenhenger for resten av livet. En klippe i livet ditt er på mange måter borte når du mister din mor og det oppstår et tomrom som aldri kan fylles igjen. Hos oss var det hun som hadde kontroll på alt, hun som tok seg av alt. Hun kunne ordne alt som var av problemer, hadde løsning om du hadde et spørsmål. Henne ringte jeg om jeg hadde gode eller dårlige nyheter. Ja, hun VAR klippen i livet mitt.

Og smellen, ja den kom noen år etter, det måtte bare skje. Men, det gikk bra det også.

Etter å ha gjort meg disse betraktningene om hvordan det var å leve med en dødssyk mor og til slutt miste henne, sitter jeg igjen med redselen for at mine egne barn skal måtte gjennomgå det samme. Jeg håper de slipper det, om ikke annet har de ihvertfall hverandre.

Livets erfaringer har gjort noe med meg, ingen tvil om det. Og hver kveld legger jeg meg til å sove med denne tanken i hodet :

Hvem skal glede seg over barna mine og det de får til? Hvem skal trøste om natten om de har vonde drømmer ? Hvem skal de ringe til når de blir redd? Har andre nok kjærlighet å gi dem  ? Vil det likevel gå dem bra i livet, selv når jeg ikke lengre kan være der for dem..