I 2014 fikk vi det plutselig over oss :

Vi tar en tur til USA !

Planleggingen var dermed i gang og mai ble utpekt som måned for avreise. Vi har ikke for vane å fullbooke turer – Vi tar det meste på sparket og snekrer sammen turen etterhvert som det nærmer seg avreise og underveis i ferien Så også denne gangen. Utgangspunktet ble planlagt rundt Rock In Rio som i år skulle være i Las Vegas. Billetter til konsertene 8. og 9. mai var vel det første vi sikret oss like før nyttår Vi la opp reiseruten sånn noenlunde på forhånd, siden vi hadde  kun 14 dager tilgjengelig og et utvalg steder vi ville innom. Reiseruten var i utgangspunktet lagt opp slik :

New York
Los Angeles
Grand Canyon
Las Vegas
Yosemite
San Fransisco
Monterey Bay
Los Angeles

Og slik ble den omtrent også, bare med noen små justeringer underveis. Vi booket fly Bergen – Reykjavik – New York og hotell i New York  og Las Vegas før vi reiste.

Å pakke til en slik ferie ble en større utfordring enn jeg hadde sett for meg. Vi er vant til å pakke til 2-3 uker med strandliv og 25-30 grader konstant temperatur. Vi pakker derfor lett vanligvis kan du si.

Nå måtte vi ta høyde for alt fra 10 – 40 grader og for alle typer anledninger. Det ble to smikk fulle store kofferter. Allerede på Flesland var vi nesten på overvekt …
Reiste fra Bergen kl. 1300 – Innom Reykjavik – Keflavik og ankom New York  mandag 4/5 tidlig på  kvelden, da 6 timer bak norsk tid. En anbefaling til alle som skal fly langt : bruk øreklokker med noice reduction – Fantastisk oppfinnelse som vi har brukt de siste månedene når vi har vært ute og flydd. Flyturen blir halvparten så slitsom når du slipper suset fra flyet/all annen støy fra medpassasjerer. Med disse stenger du verden elegant ute og får «fred i hodet» på turen 🙂

Vi tok shuttle buss fra hotellet og inn til byen for å se oss om litt i den enorme byen den første kvelden. Fikk med oss skyline inn mot byen (da vi bodde et stykke utenfor selve sentrum) – Fikk med oss Times Square, ruslet litt rundt og tok inn over oss storbyen –

Spiste middag på Planet Hollywood og ble selvsagt lurt til å ta et bilde ved inngangen – Unngikk dette resten av ferien på de restaurantene som hadde det ….

Rimelig sliten på slutten av kvelden, da klokken for kroppen vår nå var ca 5 på morgenen. Hele tirsdagen var vi rundt i New York og gikk og gikk og gikk. Det er mye å se på i New York. Hele byen syder av liv til alle døgnets tider og du blir underholdt uansett hvor du befinner deg når du kommer fra lille Norge og ikke har vært her før. Her er noe nytt å legge øynene på hele tiden.

Vi var oppe i Rockefeller Center bygningen som var anbefalt på forhånd i stedet for Empire State Building – Dette fordi det ofte er mindre kø på Rockefeller i forhold til ESB. En halvtime med venting på gaten i fred og ro etter at vi hadde kjøpt billetter og så gikk turen opp til toppen. Skikkelig sikkerhets opplegg hele veien opp. Men, vel oppe var det et imponerende skue å se ut over byen herfra. By så langt øyet kunne se. Masse bilder herfra selvsagt :

Ellers har jeg ikke helt forstått hvorfor alle på død og liv skal bruke veldig mye tid på å få tatt de beste bildene av reisemålene/de kjente stedene de besøker. Det er som om alle skal få det «perfekte» bildet. Jeg tar noen kjappe bilder og så ferdig med det. Resten kan man finne på Google. Man får uansett aldri tatt like gode bilder som turist som man kan finne på nett. Ett godt eksempel under av The Bull på Wall Street : Her er bildet som det ligger på Google  (ikke en turist å se rundt eller oppå oksen for den saks skyld)

Og, her er bildet som man vanligvis får tatt som turist :

Ikke mye man får med seg av dette bildet

Det «auler» som regel av turister som oss selv som skal se akkurat dette kjente landemerket og andre. Så, hvorfor bruke evigheter på å få tatt det beste bildet, bra blir det ikke uansett, men fikk tatt et av Geir da med Mister Bull :

Vi skulle egentlig hatt på Endomondo for å se hvor og hvor langt vi egentlig gikk denne tirsdagen. Ble rimelig trøtt av turen ihvertfall. Her er ruten vi gikk :

Times Square
  Rockefeller Center (El Tore er selvsagt med på tur til USA og) Ground Zero Utsiktspunkt Battery Park hvor man ser over til Frihetsgudinnen Videre til Finance district (Wall Street) Brooklyn Bridge Chinatown Little Italy hvor vi hadde middag på en fortaurestaurant med tilhørende champagne Og tilbake til Times Square hvor vi dumpet ned ved et bord – Totalt utslitt i beina Litt av en rute, sikker på vi gikk flere mil den dagen 🙂

Litt andre ting vi så på veien :
Brannbil på utrykning       Flat Iron Bygningen – Geir snudde seg og så opp og DER var den – Litt tilfeldig men … Yellow Cabs i alle variasjoner   Og alt er selvsagt STORT i USA, til og med bakenden på denne politidamen som jeg var helt facinert over kom seg inn og ut av bilen som stod opp etter et gjerde. Det krevde litt baksing, men hun kom både ut og inn av bilen 🙂 På Times Square prøvde vi et par ganger å komme med på LOVE IS ON, men vi rakk aldri å få tatt bilde med oss på skjermen 😉 Se her

Utslitt etter en lang dag i New York, tok vi noenlunde tidlig kveld, da vi skulle fly videre til Los Angeles allerede neste morgen. En 6 timers flytur nå fra New York til LA var ikke det som fristet mest etter å ha flydd fra Norge til NY bare to dager tidligere, men vi hadde innstillingen i orden og troppet opp på Newark neste formiddag klar for å begynne resten av ferien. Her var det som møtte oss når vi ankom Evakuering av Newark Flyplass når vi skulle reise

Nyhetssendingen om dette ser du her 

Etter en times tid i uvisshet kunne alle strømme inn i terminalen igjen og kampen om å komme med flyet som stod og ventet var i gang.
Rett i VIP innsjekk og vips så var vi med samme flyet. Smuuuud …..

Vi landet i LA på ettermiddagen, nå med enda tre timers tidsforskjell i forhold til Norge. Totalt nå på 9 timer. Jetlag var ikke noe vi merket noe til heldigvis.

Shuttlebussene utenfor ankomsthallen gikk direkte til alle bilutleie firmaene, så det var bare å finne Hertz bussen og komme seg av gårde for å finne cabrioleten som vi hadde sett oss ut Ny kø for å få hente ut bil (i LA er det ikke samme størrelses forholdene på bilutleien, her er ALT stort, det merket vi allerede nå) Ungdommen som ekspederte oss, klarte tross en mye høyere pris å overbevise oss om at vi burde gå for adrenalin alternativene innen for utleiebiler. Det var ikke så mange på den listen. Mustang som vi allerede hadde vurdert, stod der, men valget falt på en sort Camaro RS 2015 modell cabbe.

Grombil med gromlyd med andre ord

Fornøyd sjåfør som inspiserer de neste 10 dagers leketøy

Ett problem var det med så «fancy» bil. Lokket på bagasjerommet var langt i fra stort nok til å få tredd en stor koffert nedi. Og, nedcabbet var det heller ikke plass til en koffert i bagasjerommet. Så det endte med at begge koffertene ble stuet i baksetet. I mine øyne ALT FOR HARRY – Dette måtte vi finne en løsning på snart … Kan ikke kjøre rundt med en sånn bil med en svær ROSA koffert og en svær ORANGE koffert i baksetet – Skrekk og gru

Men, skulle vi få dem med oss var det bare å svelge den kamelen og putte dem i baksetet enn så lenge.

Take off ble fra parkeringsplassen på Hertz kl. 1730 presis.  Vi hadde med oss medlånt GPS fra Rune «Nøttis» Nøttveit, men den fikk vi ikke bruk for, da det stod en helt genial GPS i bilen.

Kjøring ut fra LA som vi hadde gruet oss sånn bittelitt til på forhånd, ble derfor ikke noe stort problem likevel. Geir kjørte (hele veien – jeg flyttet bilen 10 meter EN gang)

Er du drosjesjåfør så er du drosjesjåfør – Dette gjør du best tenkte jeg og overlot hele kjøringen til ham 🙂

Fornøyd sjåfør på vei ut fra Los Angeles

Det var allerede tidlig kveld når vi begynte turen mot første mål som var Grand Canyon. Valget falt på en liten småby som helt Needles – 5 timers kjøretur fra LA. Litt sånn gru skrekk følelse å kjøre inn der sent på kvelden og lete etter motell, men det var ikke så skummelt som det så ut (tror jeg) Valget falt på dette motellet som var som hentet ut av en hvilken som helst amerikansk film Bra start : Hotell resepsjonisten, en dame i 50-årene, spurte på klassisk (forventet) vis når vi oppgav adressen : «Norway – like Belgium?» Jeg er sikker på hun kunne like godt spurt om hvilken stat i USA det var, men vi klarte nå å forklare at det var et lite land i Europa, og mer interessert enn det var hun ikke. Hyggelig dame forøvrig, hun informerte om rommet, pris og at frokosten kunne vi spise på en lokal Cafe nede i gaten som var inklusiv Morgenen etter våknet jeg av en industriell lyd som overdøvet snorkingen til han ved siden av 😉

Ut i «gangen» og oppdaget at det var jernbanen som gikk like borte i sanddynene. Og dette var ikke et vanlig Bergen-Oslo NSB tog !  Containere og vogner dundret forbi og det tok ALDRI slutt. Det ble et typisk syn resten av turen. «Kilometervis» med jernbaner som gjerne trengte 3 lokomotiv foran for å dra den lange raden med containere og ofte 1-2 bak som «puffet»

Fremdeles alt større enn hjemme Etter å ha dusjet, pakket, båret i bilen og ikke minst sjekket at den dyrebare Camaroen var like hel etter natten her

 kjørte vi videre til den lokale Cafeen som viste seg å være på Route 66 og frokost der Standard frokost med ristet brød, egg og bacon og appelsinjuice Vi skulle etterpå fylle vår første tank med bensin. Men, det var ikke så enkelt. Cash eller kort?  Kort som ikke virket. Systemet var da at man enten gikk inn og betalte kontant først for så og så mange liter, la igjen kortet inne og de åpnet opp eller betalte med kort for det man trodde man skulle fylle. Resterende fikk man igjen kontant eller inn på kortet igjen om man hadde betalt for mye. Komplisert system for oss med Visa kort, men det funket det og, resten av turen

Vi kjørte nå strake veien mot Grand Canyon, et mål som vi hadde gledet oss til begge to. Vi hadde studert dette en del på forhånd, hvilken ende vi skulle oppsøke og så videre. South Rim var utpekt. Vi prøvde oss på å bestille hotell inne i nasjonalparken før vi reiste, men der var alt opp bestilt (man burde bestille i god tid kunne jeg google meg frem til noen dager før avreise – av og til kunne man vært LITT mer forberedt)

Vi fikk likevel tak i et hotell 3 miles fra parken og 6 miles fra South Rim hvor vi skulle få sett det vakre skuet om litt. Byen vi kom til var en liten «cowboy» by viste deg seg. Den het  Tusajan (enkelt å huske da vi bare kalte den for Tussa Jan) og her bodde vi på Best Western Sjekke inn, summe seg litt og så avgårde for å rekke solnedgang på South Rim ved Grand Canyon som kun var 20 minutters kjøring unna – Man betaler seg inn i parken her – 25 dollar som dekker 1 kjøretøy i 1 eller 2 dager. Vi kjørte så langt vi kunne og «tyvparkerte» inne på et hotell, så det ble ikke så langt å gå bort til utsiktspunktet, 2 minutter kanskje. Og FOR et skue. Det var virkelig imponerende å se disse fjellkjedene, dalen, lyset.

Dere kan se selv her

Geir prøvde seg med noen «krumspring» utpå kanten her, mens jeg holdt på å få hjerte infarkt – Fikk bare KOMME seg inn fra kanten igjen 😉 Veien som gikk ned i dalen Vel tilbake i «Cowboy landsbyen» ble det middag på den restauranten som så mest Saloon aktig ut i byen. Og hva fant vi på menyen der ? Klapperslange! Geir måtte selvsagt høre om de hadde. Og, joda det hadde de. Ett minutt etter kom kelneren inn med en pose slangekjøtt (det så ut som en kyllingfilet i plastpose) og vi bestemte oss for å «go for it»

Noen minutter senere kom det en frityrstekt sak inn på bordet vårt

Det smakte som kylling, men bare tanken på at det var slange gjorde at jeg tok to biter og det var helt greit – nok med det. Litt flere biter på Geir, men det var en sånn «tarm» midt inni kjøttet som ikke var lett å «bortforklare», så han ble fort mett på den forretten han og 😉

Neste dag i halv ti tiden på morgenen skulle vi egentlig kjøre videre til Skywalken langs Grand Canyon lenger mot Las Vegas, men vi fant ut at vi da ville komme så sent frem til Las Vegas at vi droppet dette. Turen fra Tusajan til Las Vegas ville uansett ta 7-8 timer. Vi hadde konserter vi skulle rekke på kvelden og fortsatte strake vegen til Las Vegas og Tropicana Las Vegas Hotel.

Vi opplevde hagl på denne turen. Det ble så galt et stykke at det begynte å legge seg i veien. Ikke optimalt med en Camaro og brede sommerdekk. Heldigvis ga det seg etter kort tid etterhvert som vi kjørte ut av det kalde området og varmen og tørre veier var under dekkene igjen.  Vi unnet oss en tur innom gamle sløyfen Route 66 på veien. Her fikk vi oppleve endeløse strekk med vei (den lengste vi målte var ca 3 mil lang) og typiske Route 66 småbyer :

Endeløse sletter og veier langt Route 66 mot Las Vegas

  Vi skulle også få med oss Hoover Dam på vår vei mot Las Vegas, som ser slik ut : Imponerende ikke sant ?  Det synes vi og, det var derfor vi skulle innom å se den.
Vi fikk det imidlertid IKKE med oss – Vi suste forbi med støpekanter høyere enn bilen (satt klar med kamera og greier) og måtte kjørt av, parkert og gått oppover sammen med ett mylder av turister for å fått sett den

Bak her er den en plass :

Så, etter et nanosekunds betenkningstid, så besluttet vi å droppe det – Straight to Vegas i stedet for 🙂

Nådde frem til Las Vegas i 17 tiden på ettermiddagen.  Man får «byen under sine føtter» når man kommer inn mot Las Vegas der vi kom fra, og det var som oasen ut i fra intet. Vi hadde kjørt gjennom sletter på sletter og fjell på fjell. Enorme områder og plutselig bare åpenbarer det seg en «gigantisk» by ute i «ørkenen»

Trafikkmaskin inn i sentrum, men vi fant frem mellom skyskrapere, casinoer og enormt mye folk Etter å ha sjekket inn på hotellet Tropicana og fått skiftet, tok vi turen til Pawn Shop fra TV og håpet å få hilse på TV-personlighetene, men de glimtet med sitt fravær .. Veien tilbake til hotellet gikk ikke like knirkefritt. På grunn av Rock in Rio konsertene var halve byen sperret av og politi dirigerte i alle retninger. Vi skulle egentlig hente wristband til konsertdagene, men måtte gi opp og komme oss tilbake til hotellet. Resten av oppholdet i Las Vegas lot vi bilen stå og tok Monorail i stedet for Denne går på baksiden av alle hotellene bortover The Strip og var et genialt transportmiddel når man skulle fra A til B. Den var ikke like enkel å finne alltid, men om man spurte seg frem, så dukket det til slutt opp skilt i de enorme casinoene og hotellene og man fant frem. Fredag kveld før konserten skulle vi få med oss den obligatoriske Bellagio fontenen. Den var imponerende i seg selv den, men jeg tror vi forventet oss FOR mye, så det ble litt sånn at ja nå har vi sett det og, nå kan vi gå videre

Rotet oss inn på hotellet New York og videre inn i Paris. Trodde aldri vi skulle komme oss ut derfra igjen og til slutt måtte vi be om hjelp for å finne utgangen. Den kvinnelige vakten sa spøkefult at «that’s the point, you are not supposed to find the way out» men pekte på utgangen som ikke var langt unna og vi kom oss ut i frisk luft til slutt midt under «Eiffel Tower».

Dette er ETT hotell – Er det rart vi rotet oss på ville veier her inne – Alt er laget som en egen by innendørs …

Litt rusling rundt i folkehavet på The Strip og så finne veien til konsertområdet –
Her på en av broene over The Strip

  Denne dagen (fredag) på Rock in Rio skulle vi bare få med oss Linkin Park og Sepultura

Vi fikk da også med oss Mexicos svar på Jørn Hoel (litt mer rocka da men ..) Gruppen heter Mana og var tydeligvis mega populær blant alle mexikanere som var på konserten Det ble en sang der som har brent seg fullstendig fast på netthinnen. For meg kommer denne sangen til å symbolisere hele USA turen for all fremtid – Her er den fra konserten i Las Vegas

Surrealistisk å tenke på at vi stod inni folkemengden der. Eller det vil si satt. Hele konsertområdet var bare en drøm. Kunstgress og asfalt over det hele. Rent og ryddig, så det var bare å slenge seg ned på gresset med hver sin drink i hånden og nyte atmosfære, musikk, folk rundt. Utsalgssteder over alt, toaletter lett tilgjengelig. En enorm lyd og enorme skjermer som gjorde at du fikk alt tett tett innpå deg uansett hvor du befant deg foran den store scenen – Fantastisk konsertopplevelse – Her kan du  se fyrverkeriet som vi ble «belønnet» med både fredag og lørdag   Konsertene var vel ferdig rundt ett-tiden, så da ruslet vi sammen med tusenvis av andre gjennom gatene, geleidet av Highway Patrol hele veien (man behøvde ikke engang å TENKE på å krysse gaten der det ikke var meningen å krysse gaten – vi prøvde selvsagt da men …) Monorail tilbake til hotellet og klarte å unngå casinoene på vei opp på rommet så vidt … Vår neste dag i Las Vegas var solfyllt og varm og vi lå og slang ved bassenget mesteparten av dagen i behagelige solsenger – En dukkert ble det og, men SÅ varmt var det enda ikke, så det ble med den ene

Det ble middag på Hard Rock Cafe og nok en enorm porsjon mat. Det var så «ille» at vi når vi fikk starteren ba om å få avbestille en hovedrett slik at vi kunne dele på den ene hovedretten. Og selv det var MER ENN NOK. Porsjoner i USA er svære!

«Starters» – Middag for to vil jeg heller kalle det …

Mens drinkene var det selvfølgelig vanlig størrelse på  ….

I dag lørdag var høydepunktet for Las Vegas turen og Rock in Rio – nemlig konsert med METALLICA

Vi var på plass på konsertområdet tidlig på kvelden og fikk med oss No Doubt med Gwen Stefani (jeg ante ikke at Gwen Stefani var frontfigur der da, men nå vet jeg det .. Shame on me, ja jeg vet det)

Her en heldig fan som fikk komme på scenen og ta selfie 🙂

Under alle konsertene føk det hele tiden folk forbi i Zip linen som passerte like foran hovedscenen – Sikkert utrolig gøy for dem som orket å stille seg i den køen ….

Vi tok oss en tur rundt på området og snublet over dette bandet Skikkelig moroband som vi ble stående å høre på resten av konserten deres.

Så var tiden kommet for høydepunktet METALLICA :   Her får dere hele konserten : Trykk her 

Og de innfridde som vanlig. Det var bare en helt ENORM konsertopplevelse med den sinnssyke lyden og de svære skjermene – GULL rett og slett !

Mett på inntrykk, ruslet vi igjen sammen med ca 50.000 andre ut fra arenaen og mot Monorailen som skulle ta oss tilbake til hotellrommet. Eller det vil si, denne gangen klarte vi ikke helt å motstå fristelsen : CASINO som mesteparten av  Las Vegas består av.
Vi hadde 90 dollar  i lommen og bestemte oss for å sette oss ned med et 3-korts poker bord.

Vi har spilt 5-korts poker og Texas Holdem tidligere, men 3-korts poker var nytt.
Først spilte bare Geir.  Geir fikk noen gode hender og vant en del. Når det ble en ledig plass på bordet satt også jeg med ned og fikk over noen sjetonger fra Geir.
Det var jo kjempegøy. Vant gjorde vi begge to, fikk både tress og flush og det som var og «håvet» inn på mange gode hender. Men, klokken begynte nå å bli sent på natt og vi satt en limit på kl 0400. Da skulle vi gi oss uansett. Som sagt så gjort.

Først når vi samlet sammen sjetongene og skulle gå (sjanglende) fra bordet skjønte vi egentlig hvor mye vi hadde vunnet og når Cashieren hadde gjort om sjetongene til dollar, satt vi igjen med litt over 1000 dollar. En pen liten gevinst der altså. Ganske sikker på at de fleste går ut fra casinoet med mindre dollar enn når de gikk inn.

Vi hadde vært heldige denne natten Måtte strø de litt utover sengen bare for å nyte synet av gevinsten :

Søndagen kom og vi var klar for å kjøre videre mot Death Valley  – Her våre lekre kofferter som vi måtte ha i baksetet – hadde nå kjøpt et kledelig indiansk teppe som vi kunne trekke over, så ble det ikke så TURIST  😉

Bye Bye Las Vegas
Akkurat denne biten av turen hadde ihvertfall jeg lest meg litt opp på, da det kan være en «skummel» strekning å kjøre dersom man ikke tar litt forholdsregler. Det er for det første en ganske øde strekning, med langt mellom folk, bensinstasjoner og annet. Man bør derfor ha full tank på bilen, fylle opp bilen med godt med drikke til turen og ellers være litt rustet til at alt kan skje underveis. Turen vår gikk veldig fint, heldigvis.

Vi nådde opp mot 100 Fahrenheit som tilsvarer 37,7 grader celsius. Dette skjønte vi ikke helt før vi var vel igjennom. Vi var ikke klar over at det var fullt så mye. Men vi kjente godt varmen når vi skulle ut av bilen for å gå opp til et utsiktspunkt underveis – Varmen slo i mot oss som en vegg, i det vi steg ut av bilen og det var rimelig trykkende på vei opp bakken til utsiktspunktet

Death Valley er foruten å være en av Amerikas varmeste steder kjent for å være ett av de laveste punktene under sealevel med 282 feet / 85,9 meter. De sier om Death Valley at det er VARMEST – TØRREST – LAVEST. Og, det er en ganske god beskrivelse av området. Av bildene både over og under kan man se at det er svært, tørt og ganske ugjestmildt om man skulle havne her uten noen form for transportmuligheter.

Vi fikk merke det på bilen. Airconditionen på bilen hadde stått på litt for mye og litt for lenge og det resulterte i at temperaturen på oljen i girkassen steg litt vel mye. Girkassen oppførte seg ikke normalt. Alle temperatur instrumentene hadde steget godt over komfortabelt nivå. Vi kjørte en helt ny bil, så den tålte det nok, men vi slo av airconditionen for sikkerhets skyld, uten at det hjalp nevneverdig på temperaturen. Vi kom oss opp de siste fjellene i varmen og ut av Death Valley uten noe havari og like etter normaliserte temperaturen seg når vi var ute av det varme tørre området. Puh … Vi cabbet ned og cruiset videre mot Yosemite Nasjonalpark som var neste mål. På veien kom vi plutselig over coyote i veikanten. To stykker, mulig det var mor og valp. Nedcabbet og med biler i begge retninger på veien, ble de litt VEL nærgående. Vi visste jo ikke om de var ute etter mat eller om de skulle «ta» oss, så vi fant det tryggest å spinne ut derfra igjen 🙂

Vi kom nå altså fra 37,7 tørre plussgrader og 85,9 meter under havoverflaten og kjørte mot høyden. Middagen ble inntatt i Lone Pine på Pizza Factory (ikke det beste stedet vi spiste på veien – en støvete sjappe – men nå var vi SULTEN) som ligger på 1136 meter over havet. Dette var det første ordentlige tettstedet vi ankom etter Death Valley, snaut 2000 innbyggere, så det var ikke store stedet. Turen gikk videre mot Bishop på kvelden hvor vi overnattet på Best Western. Vi var nå kommet over fra Nevada til California igjen Mandagen gikk turen mot Yosemite Nasjonalpark hvor vi hadde planer om å se disse enorme trærne :

Disse enorme trærne som heter Giant Sequoias befant seg dessverre i Mariposa Grove og det var i en helt annen retning enn vi kom inn i. Det ville medført at vi kjørte i mange ekstra timer, og det hadde vi lite lyst til. Selve parken (enorm selvsagt) har flotte fjell og skoger, men det er ikke så veldig mye mer enn vi har her i landet og, så det ble ikke så veldig fristende å kjøre på smale veier i kjente skoger i så mange ekstra timer for å se dem. Veien opp mot toppen av parken hadde nydelig terreng og ved innkjøringen til selve parken var vi oppe på 3030 meter. Vi merket det faktisk på kroppen at vi var så høyt oppe. På 1 time og 45 minutter hadde vi steget opp fra vel 1200 meter i Bishop og opp hit i Yosemite som lå på 3030 meter. Det rareste var at vi ikke egentlig før de siste kilometerne merket at vi steg så høyt opp. Det var jevnt og trutt hele veien, ikke som i Norge hvor vi kjører opp kleiver og får dotter i ørene

Praktfull utsikt oppover dalen

Inngangsporten til Yosemite Nasjonalpark – 9945 feet high

Selve parken blir brukt mest for turer. Man kan nå mange spektakulære utsiktspunkter om man tar beina fatt. Men vi var på cruising denne ferien og noen lange fotturer var ikke innlagt i programmet for vår del. Men, for dem som vil bruke en dag eller to med turer i disse fjellene, så er det sikkert et fantastisk skue som venter dem på toppene rundt omkring. Fantastisk natur.

Vi hadde San Francisco som vårt neste mål og kjørte på direkten dit på kvelden. Vi tok inn på Radisson Hotel Fisherman’s Wharf som lå like i nærheten av pierene på kaien hvor vi hadde planer om både tur til Alcatraz og Segway Tour – Dette hadde vi bestilt på forhånd på veien og det var greit å bo i nærheten for å kunne la bilen stå for en gang skyld

  Eneste minuset med å bo her, var at parkeringen kom i tillegg. Ca 45 dollar døgnet kostet det da å parkere i parkeringshuset vegg i vegg. Det kan svare seg å velge hoteller som har parkering inklusiv, da dette kan være dyrt i USA. Vi ruslet ut i gatene på kvelden. Masse folk på strandpromenaden.

Denne bjørnen fant vi sittende på en benk i gaten – Klart og tydelig budskap her altså
«GIMME SOME CHOCOLATE AND NOBODY GET’S HURT»

Fikk med oss solnedgangen mot Golden Gate Bridge mens vi ventet på å ta den «berømte» trikken i bakkene i San Francisco

Vi ante jo selvsagt ikke hvor vi havnet etter den rundturen heller, så vi ble trakkende litt gatelangs etter siste stoppested i helt andre enden av byen før vi praiet en taxi og kom oss tilbake til hotellet. Det var ikke noen temperatur i San Francisco. Guiden vår på dagens neste Segway Tour kunne fortelle at byen hadde maxtemperaturer som en middels sommer på Vestlandet – Og det blåste ofte, som det også gjorde mens vi var der. Vi begynte tirsdagen tidlig på morgenen hos  San Francisco Wharf & Golden Gate Park Segway Tours – Ingen av oss hadde kjørt Segway før, så dette kunne jo bli spennende.

Men, vi trøstet oss med at kom Ola Conny og Morgan fra Ullared helskinnet fra det, så burde vi kunne klare det vi og – Se video her

Selv om vi før turen følte oss som skikkelig TURISTER (vi liker egentlig ikke det altså – vi liker å «skli inn i mengden») så fikk vi bare svelge den og tenke som så at ingen i denne byen ser oss noen gang igjen og tre på oss refleksvest og hjelm og flise rundt på Segway tur i byen.  En kjapp innføring i hvordan det fungerte inne på plassen og selvsagt underskrive på at det vi skulle gjøre i dag kunne medføre både skade/død og det som verre var (saksøking) og at alt ble gjort på eget ansvar … Lovende

Jeg var selvsagt første som skulle prøve Segwayen, men har du sett, det var jo lekende lett. Geir var litt mer vinglete, men etter et par minutter gikk det og som en drøm. Guiden vår (en moroklump av en dame) spøkte med at de som var mest skjelven i starten var de som suste forbi og ville kjøre fortest på slutten av dagen og Geir var ikke noe unntak der.

Vi var 3 par som skulle avgårde på denne morgenturen. Et par fra USA, oss og et par fra Tyskland.  Når alle hadde testet og utført de ulike oppkjørings øvelsene, var vi klar til å kjøre rett ut i San Francisco trafikken – Uuuups …

Guiden vår fortalte og spøkte hele veien. Vi lærte blant annet at Golden Gate Bridge egentlig ikke skulle vært rød – Det var bare grunningen, men siden den fargen ble så fin, så ble den værende rød. Vi lærte at store deler av San Francisco kun var fylling etter et stort jordskjelv. Kystlinjen var egentlig langt langt inn på land. I disse fyllingene befant det seg, jeg tror det var 7-8  komplette skip, som de hadde funnet når de laget undergrunnen. Vi fikk se hvor Mrs Doubtfire (Robbin Williams) hadde mistet masken sin ut vinduet og hvor den ble kjørt over av en lastebil

Se video her

Her ble masken overkjørt …

Her falt masken ut av vinduet i filmen …

Mye både nyttig og unyttig info der altså – Det ble en mix av begge deler under hele turen

Vi fikk servert verdens beste focaccia brød underveis, ble tatt bilde av på pieren, fikk god underholdning av guiden (hun klarte ikke å hisse på seg verken busser eller biler denne dagen, noe hun visst elsket å gjøre med Segway turistene sine på slep) og fikk selvsagt diplom og førerkort etter endt tur

Geir på full fart inn på piren i San Francisco

Linda på full fart ….

Hele formiddagens gruppe foreviget på piren med San Francisco i bakgrunnen

En liten (røyke) pause underveis

Dette er en tur som vi vil anbefale alle som skal innom San Francisco – En helt genial måte å få med seg mye på kort tid 🙂

Så ble det litt avslapping og litt kjapp mat på kaien før vi skulle ut til Alcatraz. Porsjonene var igjen enorme. Jeg er helt sikker på at hele to pakker med pålegg fikk plass inni dette pitabrødet her – Her snakker vi pålegg MED brød og ikke omvendt

Alcatraz var også fantastisk å få med seg. Vi valgte å ta en guidet tur med lyd på øret. Dvs at du får utdelt et headset og får beskjed om hvor du begynner turen. Trykk på play på spilleren og du får all info/historie etter hvert som du beveger deg rundt på øyen og i bygningen. Supert. Lærte mye om Alcatraz som vi ikke visste fra før

Massevis av bilder fra turen til Alcatraz ser du her :

Inn til land igjen og middag på Hard Rock Cafe på Pieren Her klarte Geir å få sitt første gratis måltid og rabattkupong i tillegg. Hamburgere som er bestilt well done og kommer på bordet medium raw blir ikke tatt lett på i USA. Til og med sjefen kom til bordet og beklaget og sørget for at han fikk ny mat gratis samt 20 % i butikken. Så da ble det gratis middag pluss rimelige T-skjorter fra Hard Rock i San Francisco.

Onsdag gikk turen videre mot Monterey Bay – Vi valgte bort motorvei på GPS’en også her og cruiset langs kysten og California Pacific Coast Highway

Årsaken til at vi valgte akkurat Monterey som neste stopp, var at jeg under litt «slektsforskning» tidligere i år oppdaget at min mormors onkel Knut Hovden drev The Hovden Cannery i Monterey Bay der Monterey Aquarium nå ligger.

Det er utstilt alle maskinene han oppfant – både falsemaskin til sardinbosene og automatiseringen av å få fisken over fra båt til fabrikk. Fasinerende å se og artig at det i familien fantes en sånn gluping 😉

Tok masse bilder og videoer her men hele sulamitten (med unntak av de jeg hadde postet på FB) har forsvunnet under overføring til delt mappe (teknologi altså!!) men jeg har ihvertfall fått sett det live og det var litt artig

Så da fikk jeg med meg litt slekts historikk også på turen – Veldig gøy

Akvariumet – Monterey Bay Aquarium som er bygget over fabrikken for 30 år siden, var også rimelig imponerende. Her hadde Akvariet i Bergen kommet til kort 🙂

Cannery Row – En egen gate med gamle Hovden Cannery/nå Monterey Bay Aquarium i enden :

Disse var noen ordentlig snålinger  🙂

Avsluttet dagen her med lunsj/middag på en god gammeldags Rockabilly Hamburgersjappe – Johnny Rockets

 Sjarmerende sted men med ferdigmatkjede konseptet likevel godt innarbeidet. En ting jeg har glemt å fortelle om USA er at det lukter mat OVERALT! Mat selges OVERALT ! Mat Mat Mat – Ikke rart de ruller rundt der borte mange 🙂

Monterey Bay var nå vel overstått og vi skulle sette kursen mot Los Angeles igjen langs Pacific Coast Highway

Mye flott å se underveis langs denne veien – Bare så synd at det er så kaldt i sjøen. De får jo aldri brukt stendene til annet enn bading med tørr og våtdrakt …

  På vår vei mot delmålet vårt Morro Bay før Los Angeles, kom vi også over disse sjøløvene . Vi hadde hørt om sjøløvene og regnet med at det var noen få som det kunne bli vanskelig å få øye på, men dette var også «turistifisert» og godt skiltet så det var ikke vanskelig å finne langs veien. Stanken slo imot oss i det vi gikk ut av bilen og synet som møtte oss når vi kom bort til stranden var rimelig overveldende.

Flere tusen sjøløver (hunner og deres avkom) lå på stranden og hvilte seg. Her lå de nå for å skifte «pels» og det var et leven uten like. De skulle på død og liv ligge klin oppi hverandre (for å holde varmen) men ingen klarte å ligge helt i ro og det var en knuffing og okking og stønning av en annen verden. Det ble til en komisk affære og se at de irriterte seg over hverandre, klatret over hverandre, hostet, prumpet og kjeftet om en annen. Så, der ble vi stående helt facinert og underholdt i en lang stund.

Vi kjørte videre og det ble mørkt før vi nådde neste mål Morro Bay en liten fiske landsby Her kom vi til et lite koselig motell, med utrolig hyggelig betjening, stort fint rom og bål på gårdsplassen. Beach Bungalow Inn and Suites Vi drølte så lenge på rommet med å bestille Universal Studio billetter og hotell i LA den kvelden at når vi endelig fant ut at vi skulle gå og få oss litt middag, så var alt stengt. Google og en god GPS er da tingen. Vi søkte opp en Taco Bell i byen og den var åpen til 22. Klokken var da fem på. Så det ble takeaway og mat på rommet den kvelden   Taco Bell er forøvrig noe vi absolutt burde få til Norge snarest 🙂 Morgenen etter kom frokosten servert på døren på brett (en av de få frokostene vi fikk med oss på turen – ikke flink med det selv om det er aldri så mye inkludert i prisen for rommet) og det var bare å sette brettet utenfor døren når vi var ferdig å spise. Genialt 🙂

Da var det bare å pakke i bilen igjen og komme seg av gårde til LA. Vi hadde nå oppdaget at vi var en dag skjevt ute. Vi trodde det var torsdag allerede i går, men så var det torsdag i dag!  Snakk om å være svimete. Vi hadde da en ekstra dag i LA – Johooo 🙂

Kjørte mot Santa Barbara – gjennom et sted som het Solvang faktisk – Her var det massevis med danske flagg og danske navn, så der var det nok en koloni dansker som hadde slått seg ned tydeligvis Inn mot LA regnet det nesten mer enn det gjør i Bergen på sitt verste. Det regelrett BØTTET ned

Det kom seg litt inn mot sentrum. Vi hadde booket hotell Downtown i byen (ikke den mest ideelle plasseringen så vi i ettertid, men det var greit nok i og med at LA er en skikkelig kjøreby uansett hvor du plasserer deg) Ankom O Hotel Downtown i fem tiden på ettermiddagen Rom med utsikt rakt inn i murveggen, men fint rom så det var ingenting å klage på. Vi skulle ikke tilbringe mye tid på dette rommet heller. Googlet beste utsiktsplass i LA. Det var Griffith Observatory viste det seg. Rett ut i trafikken igjen, på med GPS’en og finne plassen. I LA er det laaaaaange avstander. I byen der viser GPS’en deg 1,2 mil den veien, så tar du til høyre, kjør 5 mil til, ta til venstre, 3 kilometer den veien og så har du nådd destinasjonen din. Og da kjører du egentlig ikke langt. LA er med andre ord ingen by hvor du tar beina fatt 😉 Det var svarte skyer i horisonten når vi kom opp til Griffith Observatory og vi bare håpet på at ikke himmelen åpnet seg på ny. Når vi hadde fått parkert bilen omsider i turist havet og vandret ut på utsiktspunktet snudde vi oss og der var plutselig Hollywood skiltet og. Spot on!  Så da ble det masse bilder der

  Når vi skulle kjøre derfra igjen hadde vi fått vår første PARKING TICKET – For å stå parkert feil vei – dummeste men men … 63 dollar som vi må få betalt Kjørte så til Hollywood Boulevard, fikk parkert og begynte å utforske Walk of Fame – Lett regn i luften nå, så det ble noen kjappe bilder av de kjente vi fant og så strake veien inn på en italiensk restaurant for himmelsk lasagne (gjort på ordentlig vis) Fredagen var satt av til Universal Studios – Billettene booket vi på nett mens vi var i Morro Bay og jeg hadde sørget for at vi fikk Front of Line Tickets – Det sparte oss for lange køer i løpet av alle de attraksjonene vi var med på i løpet av dagen – Anbefales på det varmeste. Kjøpte også parking nearby tickets for å slippe å gå så langt – noen som tror at vi ble påvirket av «the american way of living» eller ? Kunne lett blitt både lat og 30 kilo tyngre av å bo i det landet der … 😉

Front of Line tickets kunne jeg forresten tenke meg å ha i mange andre sammenhenger hjemme og.  I butikken, i trafikken og egentlig alle steder der det er kø 😉

På Universal Studios var det rimelig uoversiktlig og kaotisk stort å finne frem. Damen i inngangen snakket på inn og ut pust på amerikansk og det var ikke lett å forstå alt hun anviste, men vi spaserte nå inn med et kart i hånden og med godt håp om å finne ut av dette også på ett vis

Vi hadde sett oss ut noen attraksjoner på forhånd som vi ville ha med oss : Jurassic Park – Studio Tour med King Kong – Transformers – Waterworld.  Fast and Furious 7 kom ikke før senere i sommer, så den gikk vi glipp av, fikk bare tatt et bilde med «Vin» utenfor 😉

Første attraksjonen var «milevis» unna med rulletrapper både oppover og nedover. Det ble Transformers først. Utrolig tøft laget. Utenfor stod det en Transformers  i «real size» som vi ble helt fasinert over

Touren inne var skikkelig realistisk og – Med 3D briller, en vogn som fløy hit og dit, vind og «olje» i fleisen så ble det litt av en heisa tur

Waterworld showet var og en opplevelse  Geir lurte meg inn på Revenge of the Mummy (SOM ER EN SKIKKELIG BERG OG DALBANE – JEG SETTER NORMALT SETT IKKE MINE BEN I EN BERG OG DALBANE!!!) Men, der satt jeg da, med øynene godt knepet igjen og trodde igjen at min siste time var kommet. Det gikk opp og det gikk ned, det var bråstopp og baklengs – Holy Crap – Jeg kunne myrdet ham !! Se her

Til sist fikk vi med oss selve Studio 3D turen som var den beste – Inneholdt massevis av action som vi ikke visste om på forhånd – Blant annet 3D med Jurassic Park og King Kong, T-bane jordskjelv og masse annet Universal Studios – 3D Tour : Se her Fikk også med meg Wisteria Lane på turen (gaten som mange leter etter og tror finnes på ordentlig men som kun er kulisser i Universal Studios) Noen timer gikk altså med her og det var det vel verdt – Litt av en opplevelsesdag.  Resten av dagen tilbragte vi på Venice Beach – Spiste blant annet på en Cubansk restaurant nede ved stranden der Vi kjørte en tur opp i Beverly Hills og Boulevardene oppi de fineste strøkene. FOR noen hus og eiendommer ! Fikk oss ikke til å være så turist at vi tok bilder. Er ikke noe å ta bilde av uansett, alt ligger skjult bak høye gjerder og porter.

Her har du typisk turist – Hadde ikke satt meg i en sånn om jeg fikk rimelig godt betalt for det :

Var innom Rainbow bar og reserverte bord til lørdag og avsluttet kvelden i baren på hotellet. Her møtte vi en rimelig stereotypisk amerikansk ungdom. Han var 23 år, ferdig med utdannelsen sin denne dagen (derfor var han ute og feiret), han bodde hjemme hos mor og far, hadde fått utbetalt sitt stipend og var klar for sin nye jobb i fra i morgen. Han hadde aldri vært utenfor California, skulle på sin første ferie noensinne i sommer til Lake Tahoe, ante lite og ingenting om hva som foregikk utenfor amerikanske grenser, var helt sjokket over at vi kunne snakke engelsk, spurte hvilket språk vi snakket i Norge og når vi da sa norsk og kunne snakke engelsk ved siden av var han helt månebedotten.

Vi lo godt av ham, de i baren var veldig bekymret over om han plaget oss, men vi hadde bare stor underholdning av hele stereo typen. Han blir nok noe stort, og kommer til å tjene drøssevis av penger, fortsette å være like uvitende om verden rundt, leve i sin egen boble og være lykkelig med det. Ære være ham for det, stereotypisk for oss men for all del en hyggelig fyr (som forøvrig ble geleidet ut døren lenge før stengetid – var antakelig første gang han drakk også) 🙂

Lørdag formiddag brukte vi på gatemarked. Ikke mye vi fant her, men det ble noen småting og en ekstra koffert som vi måtte ha for å få med oss det ekstra vi hadde kjøpt på turen – Jeg trodde jo egentlig at vi ikke hadde kjøpt noe som helst, men litt blir det visst alltid. Opplevelsen var vel det vi satt mest igjen med etter å ha vært på dette markedet som for det meste bestod i Mexicanske selgere og massevis med dilldall – Minnet litt om markeder i Thailand.  Vi dumpet innom en alternativ hamburger sjappe i Downtown finansdistrikt på vår vei tilbake til hotellet. Det var mest vegetar og sikkert et sunnere alternativ enn resten av hamburger sjappene. Vi valgte en med kjøtt. Rart men godt lunsjmåltid. Så var det bare å komme seg på rommet å gjøre seg klar til helaften på Rainbow bar og forhåpentligvis noen skikkelige kjendis godbiter

Når vi ankom baren kl 1900 var det allerede tjukt av folk både innendørs og utendørs. Vi sikret oss plass i baren og fikk bestilt oss noen drinker. Her hadde vi god utsikt og kunne speide etter kjente fjes. Det var et par  maybye’s men ikke noen vi kunne navngi. Under middagen satt vi nærme inngangen og den ene bilen etter den andre med sorte ruter rullet inn i sidegaten, men nei ingen napp der heller. Inn igjen i baren og fortsette speidingen etter middag. Det var noen der som sikkert har spilt i ett eller annet kjent band. De fleste var rockehelter (les gjenlevninger fra 80-tallet) med hockey sveis, dongeri og skinn og selvsagt et langt tørkle hengende fra baklommen. Noen tviholdt på det lange håret selv om de nå var så tynn på toppen at månen kunne skimtes lang vei. Mange hadde løst dette på finurlig vis ved å spraye håret på plass, noen gikk for parykk/tupè og andre igjen hadde vært så heldig å få beholde sine lange lokker trass i høy alder. Her var også en hel masse wannabies, jo mer utspjåket, malt i fjeset, farget hår du hadde, jo mer kjent var du blant betjeningen i baren. Betjeningen var forøvrig kjempehyggelig trass i at vi var «nobodies from Norway»  🙂

Toalettbesøkene på baren var av de mest opplevelsesfulle. Selve lokalet på Rainbow bar er sikkert beholdt slik det alltid har vært og er dermed gammelt og slitt. Samtidig elegant, men rimelig lugubert og mørkt når en kommer opp smale trapper til 2 etasje. De fleste i dokø her oppe var rusa på ett eller annet og jeg fikk først en super gay type etter meg som ville vite hvor skinnjakken var kjøpt og som absolutt ville ha meg inn på herre doen. Hmmm…. Neste dokø, ingen skulle inn på damedoen, alle ville av en eller annen grunn ha meg inn på herre doen. Det var skikkelig geleiding, men jeg styrte hver gang inn på damedoen, selv om avlukkene der manglet mulighet for å låses (måtte sitte å tviholde på døren – her måtte man ha kontroll på blæren sin – kunne ikke sitte der å ikke få det til likssom – bare å «let loose» og bli ferdig) Hva som egentlig foregikk på herredoen, tror jeg ikke at jeg engang vil vite – Det holdt med to dobesøk for min del. Ellers begynte det å fylles opp og bli trengsel i baren. Vi koste oss vi med å se på alle de rare menneskene, høre på god gammel rockemusikk, men noen kjendiser som vi kunne navngi så vi aldri. Litt over midnatt gav vi opp og ruslet ut på Sunset Boulevard (hadde vi visst da at Kristian Valen bodde like oppi gaten skulle vi selvsagt avlagt ham en visitt på veien – ihvertfall gjort oss til kjenne utenfor portene der) 😉

Taxi tilbake til hotellet, hotellbaren var stengt (SÅ TIDLIG.. ???) og rett til sengs. Ny dag i morgen og 17- mai … Planen var å feire norsk 17-mai i LA, men når vi så at arrangementet begynte allerede 0930, vi skulle rekke å pakke og sjekke ut av hotellet og kjøre til stedet, så gav vi opp det før vi la oss den kvelden. ALT FOR TIDLIG å stå opp! Skitt på det, vi sover litt i stedet for, sjekker ut kl 11 og tar oss en tur rundt i LA og får med oss det vi ikke hadde fått sett til nå

Pick up på hotellet av «sjåføren» min 🙂

Som sagt så gjort. Vi kjørte til Santa Monica Pier som vi ikke hadde fått vært innom enda. Spiste en fortreffelig frokost/lunsj der med utsikt ut over pieren og vandret litt i turistmylderet der også. Slentret innom noen butikker der, men det må være LA’s dyreste strøk. Kjøpte en Nike t-skjorte til Jeanette og den var dyrere der enn hjemme …. Kjørte en tur til opp mot Hollywood skiltet. Det måtte jo gå an å komme nærmere enn Griffith Observatory fant vi ut – med bil. Googlet og fant en adresse oppi åsen der. Når vi nærmet oss, stod det skilter med NO TRESPASSING osv. Men, vi som kjørte en noenlunde nøytral (ikke typisk leiebil – som var hvite, GULE, røde og sorte Mustanger) svart amerikansk bil, tok sjansen på å kjøre oppover. Veien gikk innimellom det ene huset lekrere enn det andre og på et tidspunkt trodde vi at nå endte vi inne på en eller annen kjendis gårdsplass. Men, veien snirklet seg videre oppover og DER var det, HOLLYWOOD skiltet i all sin prakt. Up close. Lenger oppe var det en park og der hadde turistene parkert i hopetall allerede, så vi var visst ikke alene om å finne den «hemmelige plassen». Med det samme vi parkerte bilen, fikk du beskjed om å flytte den, ingen parkering. Og mens vi lydig kjørte videre (etter en liten stund vel og merke) kom Highway Patrol kjørende med ropert og beordret alle ut på veien igjen og av gårde. Da var det bare å komme seg derfra igjen og lye politiet.

  Nå var klokken blitt så mye at om vi skulle slippe å betale for leiebilen ett døgn ekstra, var det bare å sette snuten mot LAX flyplassen og Hertz for å få levert bilen. DET var samlebånd det. Er ikke som her hjemme når du parkerer bilen. Her var det opplining av flere hundre biler som skulle leveres samtidig. Omtrent som i fergekø. Pakk ut av bilen, betjenten gikk rundt med sitt online system, sjekket bilen innvendig og utvendig, trykket på knappen for alt ok, la nøklene stå i bilen og inn å gjøre ferdig papirarbeidet. Ville ikke vært bilvasker der. Du har 100 biler som venter på deg der ute …..

Da var det altså over.

Nå gjenstod bare den kjipe parten av ferien, nemlig hjemreisen. Hjemover skulle vi fly direkte LA – Oslo (9,5 time) med Norwegian. Jeg og min «gode rygg» gledet oss virkelig til det. Nå var det riktignok kveld når flyet gikk og det skulle la seg gjøre å få sove en del av turen, så jeg var faktisk litt optimistisk idet vi gikk ombord og dørene lukket seg bak oss.

Det var selvsagt smikkfullt fly. Ikke noe håp om å få et sete mellom oss til å boltre seg på. Her var det bare å få på seg head settet og stenge resten av flyet ute.. Så en film, vrei meg litt, hørte litt på musikk, vrei meg litt til, på do, tilbake i setet. Sjekket klokken 7,5 time igjen MY GOOD var det ikke gått lenger tid enn det ?

Dreamlinere er flotte fly, det skal de ha. Vårt var ekstra flott med kjempegode skjermer, vinduer som man bare trykket på en knapp så blendet det seg/lukket seg – spesielt lys i kupeen – flotte toaletter. MEN, setene er fortsatt like elendig hos Norwegian. Kan ikke sette fingeren på det, men det er noe med vinkelen eller hardheten i setene som gjør at jeg sitter som en KRØKKE. Geir beholder alltid roen da. Han vet hvor «hysterisk» jeg er innvendig og prøver å oppmuntre meg. Jeg vet han mener det godt, det hjelper bittelitt og å få litt medlidenhet, men  det nytter nesten ikke å snakke til meg, du får bare noe lavmelt mumling tilbake. Jeg «lider i stillhet» og synes vel egentlig forferdelig synd på meg selv  fordi jeg er «tvunget» til å sitte rett opp og ned i dette flysetet og ha vondt i ryggen. Geir prøvde seg med en oppmuntrende linje : Nå er det bare 3,5 time igjen…. BARE 3,5 time igjen, det er jo en hel EVIGHET ! 🙂

Høres helt forferdelig ut, og det oppleves det og som akkurat der og da, men når det er en halvtime igjen til landing ordner alt seg. Da ser jeg en ende på det og verden smiler igjen. At jeg orker å fly og at Geir orker å fly MED meg skjønner jeg egentlig ikke, men jeg vet jo det går fort over og at hele flyturen er glemt allerede etter 10 minutter på landjorden. Vi flydde videre til Bergen et par timer senere, litt forsinket men ikke så mye.

Jeanette hentet oss på Flesland og fikk oss hjem med all bagasjen vår. Home Sweet Home – Alltid godt å komme hjem igjen selv om man ønsker at ferien kunne vart litt lengre. Turen vår hadde vært helt fantastisk og vi trenger sikkert fortsatt tid til å fordøye alle inntrykk og alt vi har sett fremover. Vi har ikke helt hatt tid til å la det synke inn enda tror jeg, selv nå en uke etter at vi kom hjem igjen, da vi ble kastet rett inn i den travle hverdag med det samme. Men, bare det å skrive seg gjennom turen som her hjelper på å hente frem de små detaljene igjen og oppleve turen litt på nytt.

Vi må få takke «hjelpeapparatet» som har fått logistikken til å gå rundt hjemme mens vi var borte. Helge som kjørte oss til Flesland, Jeanette, Andrè og Marianne som steppet inn på kontoret/lageret for å få avgårde hastesendinger, Astrid som tok seg av alt med pappa mens jeg var borte, Jeanette som passet Isabell i nesten en uke og Liv og Bjarte som steppet inn og hadde Isabell siste døgnet siden vi kom så sent hjem og Jeanette igjen for å hente oss på Flesland. Uten dere kunne vi ikke fått det til. Med en 8-åring og egen bedrift hjemme blir det av og til en utfordring å få til disse drømme reisene/egotrippene våre, men med god hjelp fra venner og familie så lar det seg gjøre. Tusen takk for det.

Til slutt vil jeg takke verdens beste kjæreste  for nok en uforglemmelig tur sammen. Jeg kunne ikke reist sammen med bedre reisefølge

Så da var det bare å sette seg ned å planlegge nye eventyr fremover 🙂

Videoen ser du her