VEIEN MOT HALVMARATON

Jeg må innrømme at jeg i det siste ikke har sett helt for meg hvordan halvmaraton skal kunne gjennomføres så snart som 28 april. Det er sånn cirka 21 dager til, altså 3 uker.

Kroppen har kranglet og kranglet med meg i lang tid og jeg har gitt etter for «presset». Dvs. at det har blitt så lite trening som jeg følte at kroppen kunne klare. Om jeg overdrev, ble alt bare verre. Får vel bare lære meg til å lytte til kroppen i stedet for å jobbe mot den og bare belaste den mer.

Men, etter å ha vært hos Magne Brakstad igjen, så føles det nå litt bedre. Jeg har foreløpig kjørt på med bodypump økter hjemme i stuen, en time i slengen og i skrivende stund har jeg så gangsperr at jeg holder på å «dø». I dag startet jeg treningen med lår og rumpemuskler som ved treningsstart var som spente fiolinbuer. Men, etter litt oppvarming så var det ikke lenger noe problem.

Kanskje jeg kan skrive blogginnleggene mine slik om et års tid, he he. Ikke akkurat målet det, men sprek var hun, det skal hun ha 🙂

«Problemet» kommer etter noen timer når kroppen har fått kjølt seg ned igjen og begynner å stivne til. Da blir det plutselig vanskelig å både bøye seg ned for å ta opp noe fra gulvet, sette seg på huk og reise seg fra sofaen. Mest fordi jeg har fokusert treningen på kjernemuskulaturen nå og utfall og froskehopp for å virkelig få fart på lår og rumpemuskler. Godt å ha litt muskler å spenne fra med når en skal løpe halvmaraton. Og etter å ha lest at man får FLAT rumpe av å løpe, så skal det ihvertfall «bygges» rumpe 😉

Jeg har forresten tatt en sjefsavgjørelse når det kommer til halvmaratonen. Den skal gjennomføres på samme dato som planlagt, altså 28. April, men ikke i maratonløpet i Bergen By som jeg egentlig hadde gledet meg til å oppleve. Den skal i stedet for løpes langs landeveien på Askøy. Når det kom på den nette sum kr. 650,- for å melde seg på for å løpe en halvmaraton, så skal jeg heller gjøre det på landeveien i ensom majestet her i hjemtraktene. Gnieren i meg slo inn der. Synes det er litt vel drøyt å betale så mye for å løpe et løp. Men det er nå meg da, så jeg velger heller å gjøre det gratis (har mye annet jeg heller vil bruke 650 kroner på)  🙂

Må bare få kjørt opp en løype som jeg har lyst til å løpe og så få noen til å «droppe» meg av den dagen, for så å løpe hjem igjen 🙂 Må ha et mål å løpe mot, ikke en haug med frem og tilbake samme strekningene. Det hadde kommet til å knekke psyken min helt. Så da krysser jeg bare fingrene for at det skal gå bra å gjennomføre. Må legge inn mer løping da de neste 3 ukene, men jeg tror jeg skal klare å gjennomføre, bare legge litt godvilje til og løpe etter dette mottoet :

 

 

 

 

UKENS INNVEIING

Ja, så var det fredag igjen da og tid for å oppsummere uken som har gått….

Vel, den har vel ikke vært så aller verst tatt i betraktning noen løpehindere som har vært satt ut for meg ..  Løpehinderne har denne uken ikke bestått i dårlig vær, det kan jeg ikke skylde på, men derimot et hersens kne som ikke ville være helt med på laget, en «skliulykke» og en forbaska tann som fant ut at den ville spille førstefiolin igjen …

Denne uken har jeg altså nok en gang hatt  ett kinn som har sett ut som dette – heldigvis bare på en siden da men dog …

Bare det at jeg har ikke hatt noe lagret «inni der», jeg har visst en betent rotspiss som tannlegen så fint forklarte meg på onsdag. Så,  kallenavn som bolla for eksempel, har jeg måtte tåle. Å trene med dette er ikke noe særlig, så torsdagen ble denne uken gjort om til hviledag her hos meg. Ingen hopp og sprett overhode ….

Men, dagene før torsdagen ble brukt flittig, så da gjorde det ikke så mye

Mandagen : Skikkelig økt hjemme på stuegulvet med løping på stedet, salsa, zumba, kickboksing, froskehopp, utfall, grunntrening, mooves, heseblesende can can og lang stretchingøkt til slutt. Alt dette utført med persiennene godt blendet og kun meg til stede, ikke en flue på veggen engang når jeg holder på med disse øktene mine 😉

Tirsdagen : Ble brukt til å bevege seg ut i det fri igjen. Jeg skulle slettes ikke løpe, nei nei, til det var kneet for ustabilt enda. Men etter å ha gått i 15 minutter, ble det så kjedelig og langtekkelig at jeg først begynte å løpe i oppoverbakkene. Fant ut at det var sikkert mest skånsomt for kneet… Det gikk jo greit. Så fant jeg ut at kneet tålte nå sikkert å løpe litt bortover en stund også… Og til slutt endte jeg opp med å løpe hele resten av veien. MED brodder, PÅ is og det gikk faktisk helt fint. Så var det bare å skyndte seg hjem igjen for å strekke ut og tøye og bøye til spagaten før kroppen ble for kald. Litt repetering/gjenoppvarming  hjemme på stuegulvet og så en halvtime med stretching. Siste delen skulle jeg utføre med en fot på kjøkkenbenken og en fot på gulvet. Jeg hadde (takk og lov for det) tatt av joggeskoene og var nede i en dyyyyyp stretch omtrent som dette  (dårlig bilde å illustrere med, men noe sånt, bare litt mer «spagataktig»)

Point is : Jeg stod ikke støtt på asfalten (som hun her gjorde før jeg begynte å «klø» med bildet). Jeg stod på et teppe fra Ikea UTEN sklimatte under og det dere tenker nå, AU, ja det skjedde. Teppet skled, jeg skled og det ble en høyst ufrivillig stretch der som kunne gått adskillig verre om det hadde vært en joggesko der som hadde holdt igjen foten min på kjøkkendisken. Men, når stretchen ble for stor, skled heldigvis foten ned på gulvet den også og begrenset på den måten skaden fra å bli katastrofal og jeg gikk i gulvet med hyl og  brak.  Og der satt jeg da, på gulvet, i en merkelig positur,  med en godt strukket muskel og kunne ikke annet enn å le av meg selv. «De fleste ulykker skjer i hjemmet»  Dumskapen lenge leve sier nå jeg …

Ett klokt hode sa til meg her en dag :

«Problemet er vel ikke å komme ned i spagaten – det har bare noe med fart og innsatsvilje å gjøre… Problemet – sånn jeg ser det – er å komme opp igjen …. «

Hun kan ha litt rett i det tenker nå jeg, men jeg skal nå komme meg både ned i spagaten og opp igjen og, om jeg bare får tatt tiden til hjelp 😉

Onsdagen :  Her ble det igjen en god økt hjemme på stuegulvet før MISTER tann bestemte seg for å gå amok inne i munnen min. Så torsdagen ble som sagt holdt hellig. Ingen trening den dagen nei, kun spise antibiotika og holde seg mest mulig i ro.

Har smugtittet litt på vekten i løpet av uken…. Rart med det, fristende å dra ut den vekten fra under baderomsskapene og bare ta en bitteliten sjekk. Hvordan ligger vi an mon tro ???   Og det har vært oppløftende tall, bokstavelig talt. Midt i uken hadde jeg «mistet» en kilo, og i dag tidlig når jeg trippet oppå vekten, så var det jammen meg «forsvunnet» 1,2 kg. Hallelulja !!! Det går på ned igjen !!!

Og med det resultatet friskt i minnet skal jeg ut og løpe meg en tur på snøføre før jeg gir meg helgen i vold, eller hva det nå heter ..

God helg folkens 🙂